Migrasjon skaper sosiale nettverk

Migrasjon dreier seg om mer enn en historie om innvandring og emigrasjon. Migrasjonen skaper sosiale nettverk som skjer her og nå. På samme tid er migrasjonen avhengig av disse nettverkene.
I både Norge og Canada bor det mange med sørasiatisk bakgrunn. I Canada har en stor andel av minoritetsbefolkningen indisk bakgrunn, hvorav de fleste er sikher fra den indiske delen av Punjabregionen. I Norge er, som de fleste vet, en av de største innvandrergruppene pakistanske muslimer – hovedsakelig fra den pakistanske delen av Punjab. Mindre kjent er det at Norge har en av de største andelene hindubefolkninger i Europa - om lag 10 000 personer, noe som stort sett er en følge av tamilsk innvandring fra Sri Lanka. Også i Canada bor det mange tamiler, faktisk er den største andelen av alle tamiler utenfor Sør-Asia (”den tamilske diasporaen”) bosatt i Canada. Men i motsetning til i Canada, utgjør indere en liten gruppe av Norges minoritetsbefolkning. Likeledes er antallet sikher (hvorav de fleste er indere) i Norge også beskjedent – om lag 5000 personer.
Mange forhold spiller inn for hvilke migrasjonsruter som formes. Migrantnettverk er ett av dem.

De enkleste modellene for hvorfor folk flytter til et annet land, opererer med to grunnfaktorer: ”push” og ”pull”. Push-faktorer kan være politiske, sosiale, økonomiske og økologiske problemer i opprinnelseslandet. Pull-faktorer i landet folk emigrerer til kan være for eksempel utdanning, arbeidsmarked, trygghet og bedre økonomiske forhold.
Mens push-pull modellen kan antyde hvorfor emigrasjon begynner, kan den ikke forklare hvorfor et migrasjonsmønster går i akkurat den retningen den gjør, eller hvorfor den vedvarer i den formen den gjør. Både Norge og Canada er for eksempel begge rike land langt nord med en egalitær politisk ideologi og landskap som ligner.

Likevel er det altså mange indiske sikher fra Punjab bosatt i Canada, men ikke i Norge. I tillegg til innvandringspolitikk og språk, kan for eksempel handel eller kontakt som følge av kolonialisering, føre til migrasjonsruter fra ett land til et annet.
De første indiske innvandrerne kom fra Punjab og reiste til Canada for å arbeide i sagbruksindustrien. Men før dette var India og Canada knyttet sammen gjennom det britiske imperiet. Under imperietiden ble svært mange sikher fra punjabregionen rekruttert til den britiske hæren (på grunn av sikhenes antatte militære tradisjoner). Canada var del av det britiske samveldet, og begynnelsen på indisk innvandring sies å ha sin bakgrunn i en gruppe soldater under ledelse av majoren Kadir Khan Bahadur som besøkte tre canadiske storbyer etter å ha deltatt på en jubileumsfeiring av dronning Victoria i 1898. På grunn av migrasjon gjennom nettverk, har i dag anslagsvis 70 prosent av alle indere i Canada bakgrunn fra den indiske delen av Punjab, og de fleste av bor konsentrert i to canadiske provinser.

Bistandsprosjekter kan også koble to land på en måte som kan være starten på nye migrasjonsruter. Mange av de første tamilske innvandrerne hadde vært i kontakt med utviklingsprosjektet Cey-Nor, som i begynnelsen av migrasjonen skaffet innreisetillatelse til Norge gjennom skoleplass eller arbeidsplass på fiskeriene (det var først da borgerkrigen brøt ut at tamilene kom til Norge som asylsøkere). Samtidig spilte også nettverk tidlig en rolle for tamilenes bevegelse mot nord. Alle de første tamilene som flyttet til Norge var gjennom sine nettverk av slekt og venner på en eller annen måte tilknyttet én mann: Antony Rajendram, som kom til Norge i 1954 for å lære om fiskeri.

En av kostnadene ved å flytte fra et land til et annet er risikoen for tapet av sosial kapital, altså de ressursene som gjør det mulig for individer å delta i nettverk og fellesskap. Sosial kapital er ofte en forutsetning for å mobilisere økonomisk, menneskelig, kulturell og politisk kapital, og derfor medfører ofte deltakelse i sosiale nettverk at også andre behov enn de sosiale virkeliggjøres.

Å bygge nye nettverk på et nytt sted krever både mye tid og energi, spesielt når de fleste migranter samtidig opprettholder følelsesmessige bånd med familie og venner i opprinnelseslandet. Derfor konkluderer enkelte forskere med at det er logisk at migranter velger former for migrasjon der de kan enten reise fram og tilbake, oppholde seg i det nye landet kun i noen deler av året, eller ta med seg de sosiale bånd til utlandet gjennom kjedemigrasjon.

Når internasjonal migrasjon fra et sted til et annet først har begynt, skjer det raske endringer som forenkler strabasene med å flytte til utlandet. Det oppstår nettverk mellom emigrantene og slekt og venner i hjemlandet - nettverk for informasjon, assistanse og forpliktelser. Tidligere migrasjon gjør informasjon om fordeler og ulemper med destinasjonen tilgjengelig, og risikoen og kostnadene ved migrasjon kan forminskes fordi man får kunnskap om fremgangsmåte og tilgang til finansiell støtte, jobbmuligheter, administrativ assistanse og emosjonell støtte. Nettverk fungerer dessuten trolig som en form for forsikring, særlig hvis de er basert på slektskap.

Tilgangen til migrantnettverkene pleier å være selektive. Sosiale bånd før emigrasjonen virker inn på hvem som flytter, på hvilken måte, til hvor og muligheten for sosial mobilitet når emigrantene har slått seg ned i mottakerlandet. Når migranter kommer fram til målet, er nettverkene viktige i en ofte krevende overgangsfase. Som en parallell til det norske arbeidsmarkedet, er migrantnettverk den vanligste måten å finne arbeid på. Dette er i samsvar med nettverkssosiologi generelt, som har vist at sosiale relasjoner ofte er en svært effektiv vei til gjensidig fruktbare arbeidsforhold.

Forskning tyder på at det er forskjeller i typen nettverk emigranter med ulikt utdanningsnivå benytter seg av for å få jobb. For eksempel benytter høyt utdannede emigranter seg i større grad av nettverk basert på kollegaer og organisasjoner, mens emigranter uten utdanning i større grad bruker slektskapsbaserte nettverk. Resultatet er uansett det samme: de fleste jobbene oppnås gjennom kontakter. Men samtidig har riktignok noen teoretikere antydet at nettverkene kan begrense tilpasningen til det nye landet dersom den menneskelige, kulturelle og finansielle kapitalen til de som er med i nettverket er svært lav. Også etter overgangsfasen spiller nettverk en viktig rolle i migranters daglige liv – økonomisk, sosialt, kulturelt, religiøst eller emosjonelt. Det er for eksempel vanskelig å mobilisere tilstrekkelig med ressurser for å bygge kulturelle sentre eller religiøse bygninger dersom det er få migranter fra ett sted.

I migrasjonsforskningen antas det at når migrasjonen kommer til et visst punkt, opprettholder nettverk folkebevegelser på en måte som er uavhengig av økonomiske og politiske forhold i de to landene. Det antas at når nettverksforbindelsene kommer til et visst antall, blir migrasjonen selvopprettholdende fordi nettverkene skaper den sosiale strukturen som er nødvendig for varig migrasjon. Alt dette vet selvsagt de fleste vesteuropeiske myndigheter, også de norske, og det er derfor nærliggende å anta at lovgivning mot tvangsekteskap ikke bare er motivert av menneskerettslige hensyn.

Vesteuropeiske myndigheter erfarer også at når innvandringskontrollen strammes inn, fungerer ofte migrantnettverk som en form for motstrategi ved at de muliggjør illegal innvandring. Å bekjempe illegal innvandring betyr ofte i praksis å forsøke å bekjempe nettverk. Et lands innvandringspolitikk begrenser omfanget av migranters motstrategi noe, men totalt sett er det svært vanskelig å stanse mennesker fra å forflytte seg, spesielt til de stedene der de både har bånd til andre mennesker og forestiller seg et bedre liv.

Det er nok derfor ikke helt altruistisk at EU nå satser stort på å knytte bistandspolitikk sammen med innvandringspolitikk, i håp om at ”push-faktorene” for emigrasjon reduseres.
www.AutoDeler.co.no