Positiv diskriminering vil være positivt for Norge

De som sier at Barack Obamas seier bare er resultat av hans karismatiske personlighet, av Bush’ dårlige regjering, eller en reaksjon på den økonomiske krisen, glemmer den lange aktive prosessen USA har gjennomgått for å gjøre et slikt valg mulig.

De grunnleggende forandringene som har gitt afroamerikanere og andre med minoritetsbakgrunn muligheten til å utøve sine rettigheter og utnytte sitt fulle potensial begynte for alvor for 40-50 år siden. Kampen for borgerrettighetene hadde på den tiden Martin Luther King Jr. og Robert Kennedy som frontfigurer. Begge ble myrdet før de kunne se de virkelig store resultatene av sin og mange andres kamp. Historien om kampen for rettigheter og likeverd i USA er interessant, men for lang til å gjengis her. For lang er også listen over tiltak gjennomført i USA de siste 40 årene.


Men jeg vil gjerne nevne ett tiltak som har fungert bemerkelsesverdig godt, og som på avgjørende måte har bidratt til de fundamentale endringene vi nå ser virkeliggjøre seg. Jeg snakker om positiv diskriminering. Positiv diskriminering betyr at hvis minoriteter er underrepresentert innen et bestemt utdanningsfelt, eller i bestemte bransjer og stillinger, settes det i verk tiltak for å få flere minoriteter inn.


I Norge har vi noe tilsvarende hos institusjoner for høyere utdanning, der en prosentandel av plassene forbeholdes kvinner. Stortingsvalgene er arena for geografisk kvotering. I praksis betyr dette at en representant i Oslo har 1 000 stemmer bak seg, mens en fra Nord-Norge bare har 500.


I USA har denne typen tiltak blitt brukt til å få minoriteter inn i stillinger og utdanningsløp de aldri ellers ville fått tilgang til. De siste 40 årene har dette gitt millioner av individer muligheter for fremgang og karrière. Resultatene kunne vi se allerede under Bush da to av regjeringens mest profilerte ministere hadde afrikansk bakgrunn, nemlig Condolezza Rice og Colin Powell. Mange vil ha en Obama i Norge, men tar ikke hensyn til at valget av Obama markerer det foreløpige høydepunktet for en lang og bevisst prosess. For å nå dit USA er i dag må vi bygge et samfunn der tusenvis av mennesker med minoritetsbakgrunn har stillinger i en rekke ulike bransjer og posisjoner i mange ulike samfunnsviktige institusjoner over lengre tid, og der dette oppleves som naturlig og ønskelig. Å løfte fram enkeltpersoner som har kommet seg inn i sentrale posisjoner, der de dessverre altfor ofte oppfattes som alibier, er langt fra tilstrekkelig.

Derfor trenger Norge etter min mening en omfattende reform fra statens side med positiv diskriminering av minoriteter til utdanning og jobb – det mange kaller radikal kvotering. Det er denne typen tiltak som satte i gang prosessen som til slutt førte til at Obama kunne bli valgt.

Politikken er et naturlig sted å begynne. Partiene bør gå foran og kvotere inn minoritetsrepresentanter uten først å bli pålagt det. Politikere er meget synlige personer som kan inspirere både andre med minoritetsbakgrunn og ledere på andre samfunnsområder til å tenke nytt om representasjon og deltakelse i Norge.