Foto: Pablo Flores
Konflikten i det sør-amerikanske landet, som begynte for alvor på 60-tallet, har drept hundretusenvis av mennesker og skapt en intern og ekstern flyktningestrøm. Som dybdesaken i denne utgaven av Utrop, så sees den nåværende væpnede konflikten i Colombia på som en fortsettelse av tidligere perioder med vold og uro. Og disse har det vært mange av siden landet erklærte seg uavhengig i 1810.
Et nærmere kikk på filmer, uavhengige rapporter og dokumentarer viser et land som er fanget i en ond sirkel. Colombia er rikt på ressurser, men disse er som regel i hendene på noen få priviligerte, som har brukt både lovlige og ulovlige midler til å forsvare sine posisjoner, som regel mest sistnevnte. Nødens og fattigdommens desesperasjon har skapt en politisk bevisst bonde- og arbeiderklasse som ikke har sett noen løsning i politikken, men heller i volden. Som reaksjon på de venstreorienterte geriljagruppene oppsto det høyrevridde og anti-kommunistiske selvforsvarsgrupper, som senere utviklet seg til paramilitære grupper.
Lite eller intet hensyn
Både geriljaen, regjeringen og de paramiltære har blod i hendene. Menneskerettighetsbrudd er ennå en vanlig hendelse. Når andre eksterne grupper som narkotikakartellene, samt fremmede makter har blandet seg i konflikten, så blir situasjonen enda mere komplisert.
Noe som sjokkerer de fleste ikke-colombianere eller andre uten kjennskap til konflikten er den daglige brutaliteten og frykten i sivilsamfunnet. Fagforeningsledere og ordførere som ikke vil ta side i konflikten må voktes 24 timer i døgnet av livvakter for å unngå å bli bestialsk drept. Å få drapstrusler på SMS gidder ikke politiet å forfølge, fordi “det er helt vanlig hendelse”. Å i det hele tatt ha politiske standpunkter kan være grunn nok til å bli trakassert, forfulgt eller fotfulgt av væpnede bander. Hensynet til menneskelighet og anstendig oppførsel ser ut til å ligge mange hakk nedover “vestlig nivå”.
Fredens Colombia
Samtidig skjer det ting i dette konfliktherjede landet. Etter 50 år ser det colombianske folket til å nå det absolutte tretthetspunktet når det gjelder krig og vold. Sivile organisasjoner, vanlige colombianere og noen vennligsinnede politikere kjemper fredens kamp intenst. Først og fremst er det mye av denne gruppens innsats som har ført til at man har greid å samle bitre fiender til å snakke sammen.
For det er fiender, ikke uvenner, som har stått på hver sin side av (forhandlings)bordet på et østlandshotell. At de nå står sammen er ikke noe nytt, men når tonen har vært såpass moderert vitner dette om at det er håp for et fredens og fordragelighetens Colombia.
Rister i skjelettskapet
Samtidig etter mange år med kofliktsyklus, og flere mislykkede forhandlingsforsøk bak seg, så har man også grunn til å ikke gi slipp på skepsisen. Konflikten kan ikke avsluttes og glemmes. Et amnesti på et stykke papir vil være en skamplett for alle ofre, uansett side. Først ved å ta et indre oppgjør med seg selv og med denne typisk sør-amerikanske straffefriheten kan et bedre Colombia stige frem.
Hvis Colombia klarer dette så vil dette påvirke resten av kontinentet i riktig retning. Sør-Amerika, tross økonomisk fremgang mange steder, har ennå til gode å utdrive sine egne demoner fra tiden med de autoritære militærdiktaturene på 60-70- og 80-tallet. Lykkes denne fredsprosessen maksimalt så vil dette kunne gi en ordentlig risting i skjelettskapet. For det er dessverre for mange som har profittert på disse siste 50 årene, og som må stå til ansvar for det de har gjort.
Først når den fattige bonden får kan dyrke sin jordlapp uten at noen truer med å bruke samme jordlapp til kokadyrking, når studenten kan delta i en debatt uten å få trusler sendt på e-post og industriarbeideren kan jobbe i anstendige forhold og med en lønn til å leve av kan man si at oppdraget er utført. Først da kan man si at Colombia kan kalle seg selv for fredelig og demokratisk.
Veien er lang. Men freden er mulig. Og for Colombia en alle tiders mulighet til å skape historie.
