Tyrkia bærer på et mangfold få kjenner

En reise til et annet Tyrkia

Blant musikerne som besøkte Bergen Internasjonale musikkfestival i oktober var blant andre (f.v bak): Selda Ozturk, Metehan Dada og Fehmiye Celik. Foran (f
Foto: Pressefoto
Den tyrkiske gruppa Kardeş Türküler lar begrepene minoritetskultur og verdensmusikk gå opp i en høyere enhet. Nylig besøkte de Norge. 

– Vårt prosjekt er å løsne på det harde grepet den tyrkiske staten har festet rundt alt som smaker av minoriteters kultur og språk. Vår region har et vell av folkeslag, kulturer og musikkuttrykk som står i fare for å forsvinne, sier Feryal Akkaya og Vedat Yildirim. 

De to tilhører det kvinne- og mannsterke tyrkiske musikkollektivet Kardeş Türküler. I slutten av oktober besøkte de Bergen i forbindelse med Bergen Internasjonale Musikkfestival (BIMF). 

– Hva har dere ønsket å formidle rent kunstnerisk under deres opptredener i Bergen?

Vi er også opptatt av kjønnsidentitet, kvinner og andre undertrykte grupper, ikke bare den etniske dimensjonen.

– Denne typen festivaler, som appeller til det flerkulturelle, er viktige for oss. Av og til brukes betegnelsen”etnisk musikk” om det vi gjør, men begrepet “etnisk” impliserer gjerne at noe er mindre viktig, eller mindre moderne. Vi prøver å bryte med slike oppfatninger. Vi ønsker å aktualisere musikken og de festivalene vi deltar på og være en motvekt til det eksotiserende. Når publikum ikke utfordres på dette, går de bare går ut etter konserten og tenker «å så spennende og hyggelig, det der var typisk verdensmusikk». Vi synger om minorititeter som kjemper for sin overlevelse. Vi er et politisk prosjekt, et prosjekt som kjemper for verdien av kulturelle identiteter og kulturelt likeverd.

Vi er også opptatt av kjønnsidentitet, kvinner og andre undertrykte grupper, ikke bare den etniske dimensjonen. I år har vi for eksempel hatt et samarbeid med homobevegelsen, forteller de. 

Sammensatt arv
Kardeş Türküler er altså mer enn bare et band. Bandets omfavnelse av alt som hører inn under sjangeren folkemusikk i hele området, ikke bare i selve Tyrkia, gjør også dem vanskelig å plassere rent sjangermessig. 

– Ja, det er nok vanskelig å knytte oss til én bestemt sjanger, men sjanger er heller ikke så viktig for oss. Vi elsker den musikken vi spiller, og vi er åpne for alle slags uttrykk, vi blander også moderne elementer inn i våre opptredener. Forenklet sagt er det vi gjør basert på folkemusikk fra Anatolia, Trakia og Mesopotamia. Derfor synger vi på mange forskjellige språk, språk som snakkes av de folkene som holder til regionen. 

– Hvordan vil dere selv beskrive Kardeş Türküler ? 

– Vi er et kulturelt og kunstnerisk initiativ og en “skole”. Vi er åpne for alle aldre og identiteter. Opprinnelig kom prosjektet i gang på 1990-tallet blant studenter på Bospoporos-universitetet. Du kan si at vi er et identitetsprosjekt. 

Ensrettende nasjonalisme
– Hvordan forklarer dere at den tyrkiske staten har opptrådt så undertrykkende mot minoritetenes kultur og musikk?

– Det tyrkiske nasjonalstatsprosjektet startet med Kemal Atatürk (1881-1938). Det at nasjonalstaten skulle ha én kultur, var noe Atatürks ungtyrkere hadde lært blant annet fra de europeiske statsbyggingsprosjektene og nasjonalismen i Europa. Så sent som på 1990-tallet gjorde blant annet alawitter og kurdere gjorde opprør. Men dessverre har den offisielle politikken ikke beveget seg i retning av mer toleranse. Det som før handlet om ett språk, har under dagens regjering endret seg til å handle om én religion. Tyrkia har ikke klart å komme seg ut av denne tanken om ensretting fra Atatürks tid.

– Hvordan går det med opprøret nå, slik dere ser det?

– De spørsmålene og utfordringene  som kom fra kurderne til regjeringen gjennom deres opprør, har gitt motivasjon til andre minoriteter. Glemte språk har kommet fram igjen. Folk har gravd i familiearkiver, de har fått fram glemte sanger og musikk. Det har blitt en oppblomstring av frihetsbevegelser, men staten forsøker fremdeles å undertrykke . Et eksempel er de sekulære bevegelsene. De har byttet roller med makta. I dag foregår det samtaler med kurdere. Vi er ikke ferdig med den kampen. Gezi Park er et annet eksempel på myndighetenes undertrykking.

Sameksistens er vanskelig
– Hva er kunstens og musikkens rolle når det gjelder å skape flerkulturelt samhold?

– Vi har opplevd at folk som i utgangspunktet er fiendtlige innstilt overfor hverandre på grunn av for eksempel etniske motsetninger, har blitt forsont under våre konserter. Musikken bringer dem sammen. Det vi driver med er en slags rehabilitering, en heling av gamle historiske sår. Men vi har ingen illusjoner om at musikken skal løse alt. Vi ser for eksempel i sosiale medier at folk som vi vet har vært på våre konserter, kommer med rasistiske ytringer. Da ser vi at folk ikke har lært, og det gjør oss bekymret. Musikk alene er ikke nok. Folk får en stemning på en konsert, men de kan også glemme den fort etterpå. Vi kan ikke endre verden med musikk alene. Systemet med makt og nasjonalisme lever videre.

FAKTA
Kardeş Türküler fremfører anatoliske folketoner i tyrkisk, arabisk, kurdisk, assyrisk, aserbadjansk, georgisk og armensk språkdrakt. Etter hvert har den musikalske arven fra folkegruppene laz, sirkassere, rumenere, makedonere, alawitter og flere andre blitt innlemmet i repertoaret. Gruppen er kjent for sine tydelige politiske ytringer. Albumet Tencere Tava Havası fra 2013 (tittelen betyr “Lyden av gryter og stekepanner”) er basert på en gateperformance som kritiserer statsminister Erdoğan’s reaksjon på de langvarige fredelige protestene der folk slo på gryter for å skape støy og vise sin motstand. 

Diskografi
Hardasan (1996)
Kardeş Türküler (1997)
Doğu (1999)
Roj û Heyv (2000)
Vizontele (2001)
Hemâvâz (2002)
Vizontele Tuuba (2004)
Bahar (2005)
Çocuk ‘H’Aklı (2011)
Tencere Tava Havası (2013)