Foto: Consoler Music
- Shwan Dler Qaradaki er Årets Olsokkunstner - 19.04.2024
- FlePsy vil ha et mer inkluderende og mangfoldig psykolog-Norge - 18.04.2024
- – Høyrepopulistisk tilbakeslag et reaksjon på salafisme - 17.04.2024
For Lence George handler det om å ta til motmæle mot æreskulturen og den sosiale kontrollen som finnes i flere av de afrikanske diasporamiljøene i Norge.
– Jeg tenker blant annet at tvangsekteskap er brudd på menneskerettigheter og en alvorlig trussel mot unge jenter med minoritetsbakgrunn i Norge. Dette er en utfordring samfunnet ikke bør ta lett på. Jeg tenker dette må snakkes og debatteres, og min måte å gjøre dette på er gjennom musikken, sier han selvsikkert.
Lærerassistent og musiker
Barnas helt om dagen, showman om natten. Slik et livet til den liberianskfødte 24-åringen, som kom til Norge gjennom familiegjenforening, og kaller seg “Furuset-gutt på sin hals”.
Det er mange som ikke tør å ta opp disse vanskelige spørsmålene fordi de er redde for å miste identiteten sin.
– Her er det fint å jobbe, med alle disse flotte barna som inspirerer meg i hverdagen.
Jobben han sikter til, er lærerassistentstillingen på Grünerløkka barneskole, som han har hatt i to år. To år før det bega han seg ut i musikkens verden, med uforutsigbarheten det gir.
– For meg er musikk en måte å ytre meg på, og stå opp for mine verdier.
Musikkarrieren ser ut til å være på rett spor. Debutsingelen hans “Don’t do it again” har fått god omtale, og 20. mai hadde han konsert i Vulkan Arena i Oslo.
Musikalsk speilbilde
I musikken er ikke George redd for å bruke historier fra virkeligheten. Som ungdomsarbeider ble han inspirert av ei ung jente som ikke ønsket å følge familiens råd om valg av ektefelle. Historien om denne unge jenta førte til at han laget låten “Bebe”.
– Historien om jenta fra fritidsklubben som han jobbet i, endte godt. Hun hadde mot til å konfrontere presset fra foreldrene og fra slektninger. Selv om det var stunder med dyp depresjon og tristhet, ønsket hun ikke å gifte seg med en hun ikke kjente så godt, og leve resten av livet sitt med ham. Hun ønsket å kunne velge selv, hun ønsket å bli verdsatt som et tenkende vesen.
– Ser du noen forskjeller på hvordan denne debatten tas opp i Norge i diasporamiljøene, kontra det som er tilfelle i opprinnelseslandene?
– Både og. I mange land er det en åpen debatt, mens her i Norge er det mange som ikke tør å ta opp disse vanskelige spørsmålene fordi de er redde for å miste identiteten sin. Jeg pleier ofte å tenke på at hvis vi skal ha flerkultur i Norge, så må vi på den ene siden akseptere hverandres forskjeller, men på den andre siden også fremme god kultur foran ukultur.
Solidarisk anlagt
George er veldig opptatt av menneskerettigheter, og av kvinners og jenters stilling generelt. Spesielt tenker han på de nigerianske jentene som i flere år nå har sittet i fangenskap, bortført av Boko Haram.
– Vi må støtte dem og være solidariske. Her i Norge har vi faktisk muligheten til å bidra med en stemme i deres kamp, og til å inspirere til positive endringer i våre foreldres hjemland.
Han tenker mye på fremtiden. På en mulig karriere innenfor musikken, men mest på hvordan verden vil bli for barna han nå er lærer for.
– Noe av det viktigste du kan lære bort, er verdier og legge til rette for at barna en dag som mennesker kan bli selvstendige individer som vil stå opp for samhold og kjærligheten, og mot de som preker hat og splittelse. For meg er dette langt større enn å selge haugevis av plater, sier han.
