Modernisering av islam


Høyres kommunalminister Erna Solberg uttalte i et intervju i Aftenposten 4. november 2003 at "vi må få de muslimske miljøene til å konstatere at de lever i Europa, at de er en minoritetsgruppe og må bidra med noe. Det finnes ingen annen vei enn å modernisere islam i Europa."
Selv om kommunalministerens uttalelser har blitt gjenstand for noen få kritiske kommentarer, spesielt i Ny Tid, har den store debatten uteblitt. Det er sikkert mange grunner til tausheten. Enten har mange vært så pinlig berørt over disse uttalelsene at man ikke finner det bryet verdt å reagere på tøv fra maktpolitikere. Eller det kan være at man de siste årene har skapt et klima hvor islam og muslimer gradvis har blitt fremstilt som motstandere av vesten og moderniteten, og som intolerante, kvinneundertrykkere og irrasjonelle. Bildene som aktivt er propagandert for, er blitt skapt nettopp for å tjene bestemte politiske mål i kampen om herredømme over mennesker og naturressurser.

Frelser og trospoliti?

La meg si at Erna Solberg i likhet med andre har lov til ønske seg en moderne versjon ikke bare av islam, men også av annet her i den verdslige verden. Hun kan også ha drømmer om muslimer som ligner høyrefolk eller går i kirka, tror på treenigheten, ferier jul, og lære sine etterkommere å tro på nisser. Men er det kommunalministerens oppgave å modernisere og/eller kreve modernisering av islam? Er det ikke kommunene og staten som forvaltningsorganer hun egentlig skal konsentrere seg om? Skal vi akseptere at det skal finnes en statsråd for folkets åndelige virksomhet? Skal hun som minister være en slags frelser for muslimer eller trospoliti?

Solbergs krav om "å bidra med noe" er en grov uttalelse som kontant kan avvises, dog med noe bismak rundt munnviken og med henvisning til konklusjon fra det utskjelte "innvandrerregnskapet". Forslaget om innvandrerregnskap ble som kjent fremmet av Frp i 1994 og fikk støtte av flertallet i Stortinget, også Høyre. I den grad en kunne regne på dette, var resultatet av innvandrerregnskapet i 1996, at både den norske staten og det norske samfunnet tjener på å ha innvandrere i dette landet – uten innvandrere stopper Norge. Merkelig nok ble det totalt stillhet etter at konklusjonene ble kjent. Derfor må vi kunne forvente at kommunalministeren klargjør hva innvandrere, og særlig muslimer, ellers skal gjøre for å være bidragsnyttige i dette samfunnet.

Statsråd for det åndelige

I og med statskirken har vi i Norge i realiteten statskristendom – så lenge det varer. Slik det er nå, er staten forpliktet til å representere kristendommen og kirken. Dermed er statsråder som regjeringens talspersoner høyeste statlige representanter for det kristne tro. Videre har vi i Norge et kongehus som er velsignet av kirken, og biskoper og prester ber for kongehus og regjeringen. Erna Solberg er minister i en samarbeidsregjering med Kristelig Folkeparti, og i en slik kontekst er det vanskelig å være prinsippfast for eller imot modernisering av islam, uansett hva en legger i modernisering.

Men slik statsråden har uttalt seg er det svært uklart hva hun mener med modernisering av islam. Hvis hun med dette mener å arbeide mot undertrykking og krenkelser av individets integritet i islams navn, må arbeidet konsentreres mot enkeltindivider som står for ugjerninger, og ikke utpeke en bestemt religion og/eller bestemt gruppe som bekjenner seg til denne religionen som kollektiv ansvarlig.
Statsråden sier at minoritetene må anerkjenne majoriteten – som om det ikke allerede er klart nok. Tydeligvis mener hun med dette at minoritetene ikke har annen utvei enn å tilpasse seg majoritetens krav om underordning, ellers blir de møtt med sanksjoner. Det er en svært uheldig maktdemonstrasjon, hvis ønsket er å få til konstruktive endringer gjennom dialog. Kanskje hun ikke ønsker dialog, kanskje uttalelsen kun er ment som et direktiv?

Stereotypier

Den store utfordringen er ikke å få muslimene til å innse at de lever som minoriteter både i Europa og Norge. Mange erfarer dette daglig. Den store utfordringen er for statsråden å innse at muslimer for det meste er noe helt annet enn det hun later til å tro. De stereotypier hun ser ut til å ha fra barndommen og de stigmatiserte bilder som hun som politiker har tilegnet seg og således formidler videre, stemmer ikke. For islam, i likhet med andre verdensreligioner er også ulik, tolkes og praktiseres forskjellig avhengig av både graden av og retninger innenfor denne verdensreligionen. Det samme kan sies om muslimer. De kan være enten konservative troende, fundamentalister, moderate eller muslimer kun i navn – muslim-light. En kan si at det å være muslim er like forskjellig som å bekjenne seg til kristendommen. Det eneste som kan sies å være likhet mellom muslimer er at de er ulike.

Et hvert folkedemokrati bygger på grunnprinsippet om at mindretallet både har krav på å bli respektert som minoritet, men om nødvendig også krav på beskyttelse for sin ulikhet mot overgrep fra flertallet, samt mot overgrep og krenkelser mot sine tanker, liv og levesett innad i ulike minoritetsgrupper. Det er altså slike prinsipper FNs menneskerettighetskonvensjoner bygger på. I et demokrati må de felles kjerneverdiene være respekt, toleranse og likeverd, og at individer og grupper av mennesker har ukrenkelige rettigheter om privatliv og livsmønster, for eksempel valg av tro, praktisering av språk og tradisjoner samt å overføre sin samlede kulturarv til senere generasjoner. Retten til å formidle sin rettmessig kulturelle arv og religiøse tradisjon til sine etterkommere er ukrenkelig, og er slått fast i menneskerettighetskonvensjoner.

Grunnlovsfestet religionsfrihet

Som kjent er religionsfrihet grunnlovsfestet i Norge. Dette betyr at minoriteter ikke skal tvinges til å underkaste seg flertallets livssyn og kulturtradisjoner. Ingen gruppe skal ut fra sin tro, språk eller kultur pekes ut, særlig av offentlige myndighetspersoner, og utsettes for stigmatisering, diskriminering eller negativ særbehandling. Heller ikke skal en hel gruppe straffes kollektiv fordi noen i den respektive gruppen skal ha begått kriminelle handlinger eller bryter grunnleggende menneskerettigheter i form av krenkelser og vold mot andre personer. Med partiet Høyres ideologi er det underlig at en av de fremste representantene for partiet i moderne tid så suverent setter enkeltmenneske til side, som om en skulle tro at å være muslim er kun å tilhøre en gruppe. Erna Solberg kan selvsagt kritisere verdier, skikker og tradisjoner som hun ikke liker, men som representant for en demokratisk stat skal hun forsvare minoritetenes rett til å praktisere sin tro – så lenge disse ikke krenker individer innad i den respektive gruppen.

Modernisering av staten og kommunene er et helt annet prosjekt enn modernisering av folks tanker og tro – særlig etniske minoriteters. Kommunalministeren skal ikke leke statsråd for befolkningens åndelige liv. Hun kan ikke opptre som en overdommer over menneskers private sfære, utover å forsvare de grunnleggende kjerneverdiene som må være ukrenkelige for alle individer uansett livssyn og livsstil. Statsråden kan godt ønske seg endringer og til og med modernisering, men kan ikke tvinge det frem ved hjelp av trusler og advarsler. Det er en svært gammel lærdom at forandringer av tro og tradisjoner er det individer og grupper selv, i dynamisk samspill med omliggende samfunnet som står for, og at endringer av tro og tradisjoner går tregt.

Fornorsking

For meg er trosspørsmål et privat anliggende, og religionsfrihet – uansett trosretning innebærer retten til å både velge tro og måten å praktisere eller innrette sitt liv på. Demokratiske stater med alle sine institusjoner kan ikke belære befolkningen om hvilke livssynsvalg folk skal gjøre og/eller uten videre innskrenke måten disse praktiseres på, så lenge den ikke skader andre mennesker og/eller påfører andre mennesker krenkelser, undertrykking og smerte.
Mindretallet har ingen plikt til å underkaste seg flertallet – ut over å følge de vanlige lover og regler som gjelde for alle i samfunnet – og flertallet har ingen rett til å tvinge mindretallet til underordning. Majoriteten som legger premissene for ensidig integrering overser mindretallets rett til å være forskjellig. I Norge har en lange tradisjoner som i tidligere tider har vært kjent som fornorskningspress fra statlig hold; Myndighetenes hegemonielle menneskesyn – makt over annerledes tenkende og troende. I et slikt lys er statsrådens uttalelser alvorlige, særlig når kravene følges opp med trusler og sanksjoner. Trusler og sanksjoner handler om å innføre krav om norsk og samfunnsopplæring.

Gamle krav – nye grupper

Det er lange tradisjoner i Norge for at staten har prediket et hegomonielt syn på samfunnet. Lenge har vi – nesten alle – levd med den rådende lærdom om at Norge er et heterogent samfunn. Dette til tross for mange ulike språklige, kulturelle og livssynsminorieter, som for eksempel samer, kvener, romanifolket og jøder. Det er like lange tradisjoner for at staten ved hjelp av både kirken og ulike offentlige institusjoner har hatt som mål å ignorere, underkjenne eller undertrykke mangfold og propagandere for det heterogene og dyrke frem ensretting.

Livssynsminoriteter har til tider prøvd ulike alternativer for å bekjempe presset fra flertallet. Noen ganger har en stilltiende godtatt strukturelle overgrep og bøyet seg for fornorskningskrav som ble presset med ulike begrunnelser og metoder. Andre ganger har en protestert kraftig mot strukturelle overgrep og arbeidet for anerkjennelse for livsstil og annerledes selvbilder. Minoritetene har på den måten tvunget frem utvidede rammer og anerkjennelse for annerledes verdiorienteringer enn flertallets ønsker og krav.
Når staten endelig ser ut til å anerkjenne livssyns- og livsstilsminoriteter og forsikrer om at den ikke bare vil ta hensyn til minoritetene, men også legge de strukturelle, juridiske og økonomiske forholdene til rette for oppblomstring av flerkulturelle samfunn, kommer det formaninger og krav om ensretting fra statsråden. Med andre ord skal lærdommene om behandlingen av samer og jøder ikke brukes på pakistanere og irakere. I en årrekke har livvssynsminoriteter i Norge vært utsatt for press, det være seg sjamanisme eller jøder, og nå altså islam. Sjamanisme var djevelens trolldom, som islam er det i dag, og trollimamer skal siviliseres. På nytt ser det ut som om staten ønsker å sette rammer for hvordan minoriteter skal utøve sin rett til å være forskjellig. Dette ligger i det norske herredømmets historie; det handler om grunnleggende mangel på toleranse for ulikhet. Grupper av mennesker varierer, men makten opptrer på samme vis, dog med varierende legitimeringsgrunnlag.

Toleranse, respekt og valgfrihet

De politiske utfordringene i et stadig mer kosmopolitisk og etnisk sammensatt samfunn er at en ikke overdimensjonerer konflikter og at en ikke uten videre tilbakefører årsakene til konflikter til kultur, tro eller tradisjoner. Videre krever det av politikerne at de er i stand til å vise toleranse for mangfold i praktisk politikk, og sikre likeverdighet for ulike livsstiler og livssyn. Det innebærer å gi slipp på det gamle tankegodset om likhet i betydningen ensretting. Det er nødvendig at staten moderniserer seg selv, og ikke bekjenner seg til kun en tro. Religions- og ytringsfrihet er, og skal være sentrale mål for et folkedemokrati. For at dette skal være en realitet for alle grupper i samfunnet, mener jeg at den kristne formålsparagrafen i grunnskolen og i barnehagene må oppheves, at staten skilles fra kirken og monarkiet avskaffes. Dette vil være å modernisere velferdsstaten.
Den moderne innfallsvinkel er det som oppmuntrer til mangfold, og gir næring til en sunn utvikling av samfunnet for både fler- og mindretallet. Det må derfor være et mål for staten i et moderne flerkulturelt samfunn å fremme toleranse for ulikhet, dvs. for økt pluralisme. Men det bør ikke være statens oppgave å modernisere og eller kreve bestemt type modernisering av bestemte religioner, språkgrupper eller kultur. Det må de respektive minoritetene selv stå for.

Videre må vi kunne forvente at de statsråder som har spesielt ansvar for det flerkulturelle samfunn, har et språklig presisjonsnivå som gir minst mulig rom for misforståelser. Tankeslapphet kan tolkes både som fordommer eller mangel på kunnskaper. Tydeligvis trenger kommunalministeren all den hjelp hun kan få for å sette seg inn i denne modernitetsmaterien. I motsatt fall er det fare for at hun i fremtiden igjen kan fremstå som analfabet på et av sine mest viktige og kontroversielle ansvarsområde; innvandrere, minoriteter og flyktninger eller tilpasning, integrering og inkludering.

(Bilde: Moderne moskè i Isfahan i Iran)

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, re-publisert med forfatterens tillatelse)