Et tøystykke til besvær

Den pågående diskusjonen om muslimske kvinners hodeplagg er opprørende og svært deprimerende. Debatten er på mange måter en reprise av ’negerdebatten’ som vi hadde for noen få år siden. Heller ikke denne gangen lytter man i nevneverdig grad til dem debatten egentlig gjelder.

Sånn sett representerer ikke vinterens hodeplaggdebatt noe nytt annet enn at den bekrefter vanskeligheten med å føre en dialog rundt disse temaene.

Tilsynelatende uten den minste sjenasje deles verden inn i for og mot – vi og dem – godt og vondt. Norske verdier fremstilles som overveiende gode og riktige, mens ’de andres’ verdier fremstilles som lite utviklet og kvinnediskriminerende. Våre gode verdier fremstilles som det allmenne, som det mest dominerende trekk ved vår kultur. Når hvite nordmenn begår en feil er det utrykk for en individuell feil. Når svarte nordmenn begår en feil er det utrykk for den kulturen de kommer fra. At ikke-hvite nordmenn oftere og oftere er født i Norge kompliserer naturligvis det hele – for hvilken kultur skal vi skylde på da?

I debatten forsøker noen å gjøre et religiøst betinget hodeplagg til et utrykk for motstand mot demokratiske verdier. Det fremsettes påstander om at hodeplagget i seg selv er undertrykkende og diskriminerende og det fremsettes ønske om å forby det i en del offentlige sammenhenger som på arbeidsplasser og i skolen. Jeg forundres over den temperaturen debatten har fått. Hvordan er det mulig å bli så irritert over et hodeplagg?

Hvorfor har ikke andre religiøst betingede hodeplagg som brukes av nonner, jøder eller sikher fått tilsvarende oppmerksomhet? Man kan selvfølgelig både være uenig i og motstander av religiøse hodeplagg uten at man av den grunn ønsker å innføre forbud mot å bruke det. Det er et alvorlig brudd med religionsfriheten dersom man forbyr noen å utøve sin religion. En religionsfrihet som bare gir frihet til kristendommen er ikke særlig mye å skryte av. Og hva er religionsfrihet hvis det ikke er retten til å utøve sin religion? Når jeg gikk på ungdomsskolen gikk jeg med et stort jakkemerke hvor det stod: ”Jesus elsker deg!”. Skulle noe slikt også forbys? Skolelaget hadde som en selvfølge andakt inne på et møterom i storefri, men når muslimske ungdom møtes i garderoben (!) for å be sin bønn – da blir det avisoppslag.

Debatten er ganske rotete og man blander ulike diskusjoner. Den formen debatten har fått sementerer motsetningene og åpner ikke for dialog. Det er like viktig å spørre hvorfor et slikt hodeplagg provoserer så voldsomt, som det er å spørre brukerne av plagget hvorfor det er så viktig å ha det på.

Dypest sett tror jeg egentlig ikke at vi diskuterer muslimske kvinners hodeplagg. Det er ikke hodeplagget som sådan som er tornen i øyet. Det vanskelige er at ’vi’ har fått nordmenn som ikke oppfører seg slik ’vi’ er vant med og som ikke nødvendigvis har de samme verdiene som det ’vi’ liker å oppfatte som norske verdier. Det vanskelige er å måtte svare på spørsmålene – Hva er det å være norsk? Går det an å være ikke-hvit, muslim med hodeplagg og samtidig være norsk?

Poenget er og må være at dialog og respekt er uhyre viktig i et demokrati hvor det bor ulike mennesker med ulike adferd og ulike religioner. Et demokrati kjennetegnes på måten det behandler sine minoriteter. I et slikt perspektiv er det vanskelig å forstå hvorfor muslimske kvinner ikke skal kunne få bære sitt hodeplagg i fred.