Eminol | Norway | Sweden | Denmark | Sikunews | Hindi | Tamil | Polsk

Tirsdag 07.02.2012

Å vente i mottak

Ekko. Ekko er noe av det første jeg legger merke til i asylmottak. Dører som smeller. Barn som løper. En TV summer. Et lite mikrokosmos. Mennesker fra hele verden samlet i en bygning. De lever på nåde, de ber pent om å få leve i fred, den mest selvfølgelige menneskerett av alle. Alle venter. Alle håper.

Når jeg er sammen med dem, tenker jeg at disse menneskene fra hele verden med utrolig stor variasjon i livserfaringer likevel har en ting til felles.

De lever nærmest på nåde i et fremmed land. De ber om å få leve i fred, og drømmer om å leve i sitt eget hjemland. De føler likevel at det ikke er plass til dem der de føler seg mest hjemme. Så sitter de her. I mottaket. En slags flyktningleir hvor de venter på om de skal bli ønsket velkommen i verdens rikeste land eller ikke.

Bak de smilende barneansiktene og de tenksomme voksenfjesene befinner det seg ofte dramatiske historier som binder mye krefter. Det blir lite krefter igjen til andre aktiviteter. En liten tiårig gutt opplever at han plutselig befinner seg i en norsk skole, og det forventes at han skal tilpasse seg det norske skolesystemet brennkvikt. Hvis han er så heldig å ha mor og far "hjemme" på mottaket kan han kanskje få hjelp av dem til leksene.

Men mor og far er ikke de allvitende allmektige de en gang var. Plutselig er mor og far blitt til hjelpeløse skikkelser i et fremmed land. De som alltid hadde svar på alle spørsmål. De som kunne alt. Nå er det gutten på ti som må oversette for mamma og pappa i møtet med skolen. Det er personellet i mottaket som minner ham om å ta med gymtøy. Og bildene i hodet. Bildene og lydene som kommer tilbake når en mest venter det. Bildene fra krigen. Når dørene i mottaket smeller og ekkoet gjaller i gangene, ja, da er det akkurat som han var tilbake i hjemtaktene, der gode naboer med ett var blitt bitre fiender. Smellene gjør at han skjelver og er redd. Det er vanskelig å gjøre lekser i slike omgivelser.

Tanker og følelser kommer og går uten at han kan bestemme over dem selv. Pappa var en gang landsbyens mest ansette mann. Han var en slik som alle kom til og spurte om råd. De var aldri fattige, og hadde alt de trengte. Han brødfør ikke lenger familien sin. Han sitter og venter. Han går flere ganger daglig for å sjekke posten, selv om han egentlig vet at posten bare kommer en gang per dag i Norge. Brevet han venter på kommer ikke.

Familier i mottak lever med store utfordringer

Dramatiske endringer i familiesituasjonen skaper alltid store utfordringer. Dette gjelder også for de familiene som lever i mottak. De har flyktet fra alt de kjenner og alle de føler seg knyttet til. Stress, sorg og traumatiske opplevelser blir aktører på en indre arena som i tillegg preges av maktesløshet og en følelse av å ikke høre hjemme noe sted. Dette gjør at tilpasning til det nye samfunnet kan bli ekstra vanskelig. Foreldrerollen blir også ofte en ekstra stor utfordring, ettersom barn tilpasses raskere til det nye samfunnet. Plutselig er ikke foreldrene de veiledende skikkelsene de alltid har vært, og mange kan føle seg umyndiggjort i et samfunn der egne barn kan mer enn dem selv.

Mye kan imidlertid gjøres for at familiene i mottaket kan sikres en bedre hverdag. Det norske samfunnet kan på mange nivåer legge til rette slik at familiene blir best mulig i stand til å mestre tilværelsen selv, enten de skal reise tilbake til sitt eget hjemland eller bli i Norge.

Les mer

Nettstedet "Barnefamilier i mottak" er en informasjonsbase som har til hensikt å lette det forebyggende arbeidet for de som bor i mottak. Den retter seg mot familiene i mottaket, de som arbeider der samt tolkene som inngår i kommunikasjonen mellom beboerne og verden utenfor.