Hjem på havet: Moken-folket holder til på Mergui-øyene i Andaman-havet utenfor Burma (*nå Myanmar) og Thailand. Det gule området på kartet er Sørøst-Asia.
Foto: Foto: Wikimedia Commons.

Havets nomader seiler inn i uvissheten

De forutså tsunamien i 2004 og reddet dermed alle sine egne. Men nå er Moken-folkets spesielle kunnskaper om havet i ferd med å forsvinne.

Legenden om Laboon, den store bølgen som spiser folk, har blitt fortalt av Moken-folket i århundrer. Kanskje var det derfor de så havets advarsler om at noe fryktelig skulle skje 2. juledag i 2004. Før tsunamien traff øyene der de bor, løp de oppover mot høydene. Det sies at ikke et eneste moken-liv gikk tapt, selv om øyene i Andaman-havet der de bor var blant de første områdene de voldsomme flodbølgene traff.

– De synger til og med om hvordan man kan forutse en tsunami i vuggesanger for barna sine, forteller Runar Wiik med glød i stemmen.

Han er en av få i verden som har tilbrakt tid med og kommet tett inn på dette folket. Wiik er prisvinnende filmprodusent og filmregissør, og oppdaget Moken-folket da han saumfarte Thailands kyst etter egnede steder å filme under vann. Da han hørte helikopter-motorer over seg forsto han at han nærmet seg Burma, og styrte derfor inn mot den sydligste av Mergui-øyene, Surin, der flere Moken bor. En av de første tingene han gjorde sammen med dem, var å hoppe i havet. Fordi han i likhet med moken-folk kan holde pusten ”jævla” lenge, fikk han en form for aksept, forteller han.

– De kan lese havet på en unik måte, sier Wiik.

Sjøsigøynere
De spesielle kunnskapene om havet har Moken-folket fordi de lever i, rundt, på og av sjøen. De har vært sjønomader ved Mergui-øyene utenfor Burma og Thailand siden de emigrerte fra Kina og via Malaysia for over 4000 år siden. Folket har klart å beholde sin spesielle kultur nærmest uforandret inntil for noen få år siden fordi områdene deres ligger svært utilgjengelig; store deler av territoriet ligger attpåtil innenfor grensene til militærregimet Burma.

Moken-folket blir vanligvis kalt sjøsigøynere. Typisk for sjøfolk fra området de kommer fra, er at de er aller nederst på rangstigen uten rettigheter. Det er vanlig med fyll og dårlige arbeidsvilkår. Moken-folket skiller seg imidlertid fra dette bildet; de har klart å bevare sin livsstil i harmoni med hverandre og naturen. Som sitt viktigste "hus" har Moken-folket Kabang-båtene sine, som er laget av tre. Her bor de vanligvis i ni måneder hvert eneste år, kun avløst av opphold på fastlandet under monsun-tiden.

Kulturen forsvinner
Nå lever ikke alle på Kabang-båtene lenger. Selv om tsunamien i 2004 ikke tok livet av menneskene, slukte den mange av båtene. Nye kan ikke lages, for thailandske og burmesiske myndigheter har bestemt at Mergui-øyene skal være nasjonalparker, og i nasjonalparkene er det absolutt forbudt med hogst. Også i andre deler av verden er urfolks områder blitt omgjort til nasjonalparker, og det fører ofte til at urfolk ikke leve på sin tradisjonelle måte lenger.

– Klimatiltak som handler om å ikke bruke naturressurser i det hele tatt, kommer ofte i konflikt med urfolks bærekraftige måte å bruke naturen på, forteller Turid Arnegaard.

Hun er ekspert på urfolks rettigheter hos Norad, men arbeider for tiden i den norske FN-delegasjonen i Geneve. Det anslås at omtrent 1000 av de 2000 til 3000 menneskene fra Moken-folket fortsatt lever på sin tradisjonelle måte. Men de blir stadig færre.

Uten ord for bekymring
Runar Wiik og hans samboer Mette Munthe-Kaas arbeider med en film om Moken-folket. Hovedrollen innehas av Hook, en mann i tjueårene som slites mellom to identiteter – en på det thailandske fastlandet, og en på havet som en ekte moken. Han er redd sjøfolkets, som moken betyr, identitet og egenskaper skal forsvinne med hans generasjon, og er opptatt av å føre kunnskapen videre. Turid Arnegaard sier at dette er et problem mange urfolk sliter med.

– Kunnskap lever ved at den blir tatt i bruk og bringes videre til neste generasjon. I verste fall, hvis Kabang-båtene er en så stor del av deres opprinnelige kultur at de ikke kan leve uten, kan det at de ikke får hogge trær bety at hele kulturen vil forsvinne, sier hun.

Runar Wiik mener det er nettopp det som skjer.

– Når de ikke kan lære barna sine å bygge båter, mister de sin kultur fullstendig. All kunnskapen forsvinner, sier han. – Dette er en av de store tragediene i vår tid.

Filmen om moken skal hete «No word for worry», og handler i filmskaperens egne ord om «det paradoksale i at et folk som nesten har mest å bekymre seg for i hele verden, går rundt og ikke har noe ord for bekymring.»

Uten rettigheter
Det kan se ut til at fremtiden for Moken-folket ligger på fastlandet. For innbyggerne på Surin-øya, den sydligste av Mergui-øyene, vil dette si Thailand. Men det å starte et nytt liv på fastlandet er ikke uproblematisk. Moken-folket har ikke statsborgerskap, og de står dermed uten grunnleggende rettigheter, som for eksempel retten til utdanning.

I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt. Både Thailand og Burma har godkjent erklæringen, som slår fast at urfolk har rett til å bevare sine tradisjoner. Erklæringen gir urfolk en del kollektive rettigheter utover de individuelle menneskerettighetene alle mennesker har. En erklæring er imidlertid ikke rettslig bindende slik en konvensjon er. Det er bare USA som har stemt imot erklæringen. 11 land har unnlatt å stemme. Den store internasjonale enigheten styrker erklæringen, mener Arnegaard. Men rettighetene den meisler ut, ivaretas likevel ikke alltid i det virkelige liv.

Thailand har generelt dårlig vern for sine urbefolkninger, forteller Turid Arnegaard. Og i et land som Burma, der de fleste innbyggerne mangler grunnleggende rettigheter, blir det nærmest meningsløst å snakke om spesielle rettigheter for urfolk som en gruppe.

I Thailand finnes det likevel noen lyspunkter. Landet feiret urfolkenes dag for første gang i 2007, og ifølge FN blir forholdene for urfolk stadig bedre. Spørsmålet er om endringene kommer raskt nok.

Hardt rammet
Urfolk er ofte hardt rammet av klimaendringer fordi de er direkte avhengig av naturressurser for å overleve.

– Moken-folket står nå uten noe å leve av, mener Runar Wiik, som besøkte dem senest i sommer. Han forteller at store trålere tar opp all fisken i havet. Han har telefonkontakt med vennene sine på Surin-øya via en thai han introduserte dem for.

– De sliter virkelig!

– Men har ikke Moken-folket selv lyst til å ta del i det moderne samfunnet?

– De har ikke lyst, men de har ikke noe valg, kommer det kontant fra Wiik.

Det ryktes at Moken-folket er blitt mer anerkjent i Thailand etter at de forutså tsunamien i 2004, men Wiik tror ikke dette vil bidra til å redde den spesielle kulturen deres. Enkelte fikk for eksempel hus langt inne på fastlandet da båtene deres ble ødelagte. Det kommer fram i filmen "No word for worry."
– Det er veldig trist. Situasjonen deres er helt låst, sier Wiik.

Fakta om moken-folket
Moken-folket er et austronesisk folk som kom til Mergui-øyene utenfor Burma og Thailand fra Kina via Malaysia for omtrent 4000 år siden. De er sjø-nomader og lever tradisjonelt mesteparten av livene sine på Kabang-båter.

Ble kjent for sine spesielle kunnskaper om havet da de forutså tsunamien i 2004.

Deres tradisjonelle måte og leve på trues fra flere hold, og kunnskapene deres kan forsvinne for godt dersom de ikke videreformidles til nye generasjoner.

(Kilde: norad.no)

www.AutoDeler.co.no