Foto: Kari Bye
Cruz, som i årevis har jobbet utrettelig som minoritetsrådgiver hos Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), får i disse dager noe han ser på som en velfortjent gave: et rødt norsk pass.
– Jeg følte meg mer norsk enn svensk allerede i 2007 etter at jeg startet som fagansvarlig for utlendingssaker på et lensmannskontor. Tillit og aksept betyr mye, og det fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg lærte meg norsk humor og sosiale koder der og da.
Cruz er selv svenskfødt, men likevel med en bakgrunn ulik mange andre svensk-chileneres. Faren hans, som opprinnelig kom fra byen Talcahuano sør i landet, var sjømann og jobbet på norske skip i flere år, før han fikk sjansen til å slå seg ned i Sverige på 70-tallet.
Kampen mot æresvold og tvangsekteskap skjer ikke bare i Norge, men også globalt og transnasjonalt. Å gå til roten er viktig.
– Han kom til Sverige fordi han fikk jobb som skipssveiser ved Gøtaverken Arendal. Så man kan si at far var ren arbeidsinnvandrer i motsetning til mange chilenere.
Etter statskuppet i 1973 flyktet mange chilenere til Vesten på grunn av politisk forfølging.
Idretten ga selvdisiplin
En trygg oppvekst i et traust og sosialdemokratisk Sverige. Slik oppsummerer svensk-chileneren sin barndom.
– Jeg husker jeg var en skikkelig idrettsfantast. Jeg var aktiv i fotball og dans, og i tillegg var jeg med på svenske juniorlandslaget i karate. Gjennom idretten lærte jeg mye om grensesetting, om å få tro på egne ferdigheter og ikke minst om selvdisiplin.
Samtidig merket den skoleflinke og idrettsinteresserte Cruz allerede da mekanismene bak ekskludering.
– Jeg levde på mange måter i en slags boble. Jeg så meg selv alltid som svensk, og som “godt integrert” i samfunnet. Men en hendelse fikk boblen til å sprekke. En ungdomsskolelærer sa rett ut at jeg aldri kom til å bli “ordentlig svensk” på grunn av min familieopprinnelse og min mørke hudfarge. Jeg følte det som om man mente at jeg var forpliktet til å være takknemlig for å være innvandrer i det svenske folkhemmet.
Jakten på en ny verden
Opplevelsen satte en støkk i ham, men var samtidig også inspirasjonskilde til en ny identitetssøken.
– Jeg startet jakten på en ny meg, en chilensk Michael, søkte etter informasjon om chilenske nasjonalhelter, om samfunnet, og jeg reiste en del ganger nedover. Det førte til at jeg ble engasjert i historien og politikken. Så du kan si at jeg klarte å snu identitetskrisen til noe positivt.
I 1999 reiste Cruz til USA i forbindelse med studier. En tur som ifølge ham selv gjorde ham til verdensborger – på godt og vondt.
– Når jeg først kom meg ut i den store verden, ble det veldig tydelig for meg hvilken utopi av et samfunn vi hadde i Sverige. Og at det var utopi, som også faktisk innebærer begrensninger. USA ble en fantastisk opplevelse. Endelig kunne jeg slippe båssettingen jeg var blitt vant til i Sverige, endelig ble jeg sett på som et individ med ressurser, uavhengig av kulturbakgrunn. I USA er det heller ingen jantelov som hindrer deg, og jeg så på mulighetene som nesten endeløse.
Kultursjokk på nytt
Etter to år på tropiske Hawaii endte Cruz opp i Norge i 2001. Et nytt kultursjokk lå i vente.
– Ja, det var jo litt uvant å komme tilbake til den trauste skandinaviske tilværelsen etter å ha blitt vant til helt andre sosiale koder. Selv den enkleste ting, som å ta kontakt med en fremmed på gaten, blir klart mer uglesett her enn i USA.
– Synes du selv at det å erfare kultursjokk er berikende?
– Faktisk ja. For meg har det vært en kilde til selvrefleksjon, og det har hjulpet meg i jobbsammenheng, ettersom jeg jobber med mennesker og menneskeskjebner.
Fokus på tabuemnene
Cruz jobbet han i mange år frivillig med ulike menneskeskjebner knyttet til blant annet rus, seksualitet og vold. Etterhvert opparbeidet han seg en unik kompetanse.
I 2004 begynte han i Politiets enhet for utlendingssaker, hvor han kom nært inn på enkeltpersoner, miljøer og tabuer. Sakene kunne ofte handle om grovt misbruk, ekstrem kontroll eller forsøk på tvangsgifte. Flere av de samme historiene gjentok seg da han fire år senere startet som minoritetsrådgiver for IMDi.
– Har dette vært vanskelig for deg, spesielt med tanke på at mange av sakene er svært belastende for dem det handler om?
– For meg har det vært nokså rett fram. Fokuset må være på at skam og tabu, og de handlinger i ytterste konsekvens kan komme, for eksempel for å “bevare en families ære” gjennom voldsbruk, faktisk har lovmessige konsekvenser. Gjennom denne jobben har jeg sett hvordan ukultur kan være integreringshemmende, og på hvilke måter den hindrer at folk får nyte godt av normale menneskerettigheter, blant annet bevegelsesfriheten og retten til et privatliv uten innblanding og trusler.
Viktig å jobbe bredt
Svensk-chileneren sier han merker en positiv utvikling i innvandrermiljøene. Takhøyden for å diskutere disse vanskelige spørsmålene internt er blitt høyere.
– Her er det ikke minst de “egne stemmene” som har gjort seg gjeldende. Filmregissører som Iram Haq og Ulrik Imtiaz Rolfsen gjør oss oppmerksomme på de utfordringene som finnes. Flere av de yngre sier tydelig fra hvordan de vil leve, og “insidere” samarbeider i større grad med offentlige etater og frivillige organisasjoner. Å jobbe bredt og felles blir viktig for å ta tak i ukulturen med ære, skam og tabu.
Noe annet er hvordan disse problemstillingene tas opp i mange av innvandrerbefolkningens egne opprinnelsesland.
– Kampen mot blant annet æresvold og tvangsekteskap skjer ikke bare i Norge, men også globalt og transnasjonalt. Å gå til roten er viktig, påpeker Cruz.
Selvutvikleren
Fremtidsplanene til Cruz er mange og varierte.
– Jeg vil fortsette studere selvutvikling, og ta kompetanseheving innen feltet. Jeg jobber faktisk mye med selvutvikling og selvrefleksjon fordi det er viktig i møtet med nye mennesker.
En ting er ihvertfall sikker. Cruz vil fortsette å være til, for de utsatte, for dem som ikke har et støttende nettverk.
– For meg er dette drømmejobben. Utvilsomt.
FAKTA
Navn: Michael Cruz
Født: 1978, i Gøteborg, Sverige
Jobb: Minoritetsrådgiver i IMDi. Har også bijobber som i prosjektledelse og som tolk
Utdanning: Cand.mag i Internasjonale relasjoner fra Høgskolen i Lillehammer, samt videreutdanninger i flere ulike fag
Hva brenner du for? Mine barn. Jeg gjør alt for dem. Og så prøver jeg å hjelpe folk så langt som det lar seg gjøre i jobbsammenheng
Positive sider: Glad, omsorgsfull, samt engasjert og mottakelig for nye impulser
Negative sider: Har tendens til å jobbe for mye i perioder, kan være litt distre i blant og er konfliktsky i personlig sammenheng
Hvilke tre personer, levende eller døde, ville du invitert til middag? Olof Palme, moren min og statssekretær Laila Bokhari
