Det blir stadig færre manuelle jobber i Norge. Samtidig kommer det flere flyktninger som skal inn på arbeidsmarkedet. På bildet: Vinduvaskere på Filippinene.
Foto: Roberto Verzo/Creative Commons

Hvordan får vi flyktningene ut i jobb?

Norge vil i årene som kommer ta imot langt flere flyktninger enn før. Men arbeidsmarkedet de møter, er ikke det samme som arbeidsinnvandrerne på 1970-tallet gikk inn i. Spesielt vanskelig vil det bli for flyktninger med lite skolegang og arbeidserfaring fra hjemlandet.

Jobbene "på gølvet" forsvinner i økende tempo. De erstattes av roboter og datamaskiner. Samtidig gjør den økte frafallet fra videregående skole og den store arbeidsinnvandringen at stadig flere kniver om de ufaglærte jobbene. Flyktningene skal altså på den ene siden konkurrere med ungdom født og oppvokst i Norge, med de kulturelle og språklige fordelene det gir dem, og på den annen side med arbeidsinnvandrere, mange av dem unge, sterke menn og kvinner fra Øst-Europa som jobber til de stuper.

Men flyktningene har én fordel. De får to års introduksjonsprogram. Programmet skal forberede dem til norsk arbeidsliv gjennom norskopplæring og arbeidspraksis. En del går også ut i utdanning etter endt program. Likevel sliter introduksjonsprogrammet med en svakhet: Flyktninger med lite skolegang og arbeidserfaring er de som får minst ut av introprogrammet.

Noe av forklaringen er at programmet ikke varer lenge nok for de svakeste deltakerne. De får ikke tid til å ta en utdanning eller skaffe seg praktisk yrkeserfaring som gjør dem konkurransedyktige på det norske arbeidsmarkedet. Skal de ta utdanning etter det to-treårige programmet er ferdig, må de bekoste det selv, f eks gjennom studielån og dyre privatistkurs

Ikke livsopphold ved utdanning
Problemene som lavt kvalifiserte innvandrere møter på det norske arbeidsmarkedet, har vært kjent lenge. Allerede i 2009 foreslo Fordelingsutvalget ledet av tidligere SSB-sjef Ådne Cappelen  at «det i større grad bør gis muligheter for at voksne med lav utdanning kan få dekket livsopphold for å gjennomføre videregående opplæring» (NOU 2009:10).

En som har forsket mye på feltet, er Olav Elgvin, som er tilknyttet både Fafo og Universitetet i Bergen. I en kommentar i Klassekampen 20. oktober i år tok han til orde for å utvide introduksjonsprogrammet kraftig for dem med lavest kvalifikasjoner og størst behov, faktisk til så mye som åtte år. Det vil gi deltakerne en mulighet til å skaffe seg en kompetanse de faktisk kan bruke her i Norge, mener han.

– Å tro at man kan få alle de nye flyktningene i jobb ved å flikke på dagens arbeidslinje, det er å stikke hodet i sanden, skrev forskeren.

Må bli mer individuelt
Men ikke alle Elgvins forskerkolleger tror en kraftig utviding av programmet er veien å gå.

– Jeg tror det å holde folk i et obligatorisk program så lenge som åtte år kan virke mot sin hensikt. De som har klart å komme seg hele veien til Norge, har i de fleste tilfeller betydelig grad av motivasjon og vilje. Et svært langt løp i introduksjonsprogrammet vil kunne svekke denne motivasjonen.

Det sier forsker Kristian Rose Tronstad ved  Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Han gjort flere undersøkelser av introduksjonsprogrammet og har også sett på ordningene i Sverige og Danmark.

– Hva med å tilby et utvidet program som frivillig ordning?

– Man har allerede muligheten til å utvide til tre år dersom deltakeren har behov for det. Det jeg kan være enig i, er at programmet bør bli mye mer individuelt lagt opp enn det er i dag. Men dette må også gjelde i andre enden av skalaen. I dag tar de aller fleste fullt program selv om de har gode forutsetninger for å komme seg ut i jobb eller utdanning før det har gått to år. Flere i denne gruppen bør sluses ut av programmet raskere.

Norsk gir ikke alltid jobb
Han tror den lavest kvalifiserte gruppa vil ha god nytte av å få solid og grundig opplæring, ikke minst i norsk. Også grunnskole kan være svært gunstig for eksempel for dem som kommer som analfabeter. Men det å ha grunnskole gir ikke nødvendigvis jobb.

– Det jeg ser mer i mine analyser, er at introdeltakerne får mye norskopplæring. Men det gir liten effekt på om de kommer ut i jobb.

Han er likevel helt klar på at at utdanning, arbeid eller annen form for aktivitet vil være bra for veldig mange.

Vil ha utvidet program
Utrop tar kontakt med Olav Elgvin for å høre mer om hvorfor han ønsker et sterkt utvidet introduksjonsprogram for dem lave kvalifikasjoner.

Olav Elgvin, forsker ved UiB og Fafo.
Foto: Pressefoto

– Åtte år. Det høres voldsomt ut?

– La meg først understreke at dette er en idé jeg har kastet ut, ikke et nøye utredet forslag. Jeg ønsker debatt og nytenkning på dette området, for vi ser at en del flyktninger som kommer til Norge med lave kvalifikasjoner ikke får seg jobb, heller ikke på sikt. Folk uten utdanning og erfaring kommer ikke i jobb av seg selv, det er naivt å tro noe annet. Når man tar inn over seg at dagens system ikke har noe tilstrekkelig svar på dette, er man så å si forpliktet til å tenke nytt.

Evig runddans
Elgvin innrømmer at åtte års introduksjonsprogram kan fremstå dyrt, men minner om at dagens situasjon er at staten uansett ofte betaler flyktningers livsopphold.

– Går du til NAV fordi du ikke få deg jobb etter introprogrammet, blir du ofte sendt på kurs, for eksempel Arbeidsmarkedsopplæring (AMO-kurs), eller arbeidspraksis. For å motta støtte fra NAV, blir det stilt krav om å være i aktivitet. Problemet er at AMO og praksis altfor sjelden får folk ut i jobb. I stedet blir man gående fra det ene tiltaket til det andre uten å tilegne seg kunnskap og erfaring som man faktisk kan bruke til å konkurrere på det norske arbeidsmarkedet. Men staten betaler for det uansett.

– Hva ville man oppnådd med et åtte års introduksjonsprogram?

– Åtte år ville gitt deltakerne en reell mulighet til for eksempel å ta videregående skole, skaffe seg en fagutdanning eller lignende, noe som ville gi dem en langt sterkere posisjon på arbeidsmarkedet.

Kritisk til Solberg
Elgvin forteller at han ble litt oppgitt da han hørte Erna Solberg uttale seg om dette nylig.

– Hun begynte med å beskrive situasjonen for flyktninger med lave kvalifikasjoner og utfordringene de står overfor. Så langt, alt vel. Men konklusjonen hennes var ikke at man satse på å gi dem mer kvalifikasjoner. I stedet snakket hun om kutt i stønader, stille sterkere krav, å gjøre det vanskeligere og dyrere å ikke være i jobb, osv.

Han mener Erna Solberg ikke er så realistisk når hun sier at «vi må presse ned tiden» det tar å få folk ut i jobb.

– Det kan være en ubehagelig erkjennelse at det tar lang tid å sette flyktninger i stand til å klare seg på det norske arbeidsmarkedet. Men det er dette som er realiteten. Vi må tenke på at dette er folk som mest sannsynlig kommer til være her i årtier. Da har vi råd til å investere tid og ressurser i å gi dem kvalifikasjoner. Nasjonaløkonomisk vil det være dyrere på kort sikt, men bedre på lang sikt.

– Hva med Kristian Tronstads innvending om at åtte år vil svekke motivasjonen til deltakere som bare ønsker å komme seg ut i jobb?

– Her er vi nok litt uenige. En studie Jon Horgen Friberg og jeg gjorde av somaliske innvandrere som møter NAV, tydert for eksempel at praksisplass ofte har liten virkning for den gruppen vi her snakker om. Praksisplass er ofte noe arbeidsgivere bruker for å få gratis arbeidskraft. Da er det bedre å satse på mer solide kvalifiserende opplegg. Men man kan også ha en ordning der de som klarer å få seg fast ansettelse før kvalifiseringsløpet er ferdig kan få lov til å gå over i arbeid, for eksempel. Som sagt er ikke dette noe ferdig opplegg jeg har tenkt ut.

Reell kvalifisering
Han er i likhet med Fordelingsutvalget opptatt av at det i dag er vanskelig å ta utdanning som voksen.

– Du kan ikke uten videre ta ferdig videregående eller lappen gjennom NAV. Tenkningen er at man ikke må gjøre det for attraktivt å gå på NAV, men den uintenderte konsekvensen blir at mange blir sittende fast i NAV-systemet.

Andre muligheter man kan satse på, er reelle småutdanninger, fagbrev, kombinert mer arbeidsrettede opplegg hos NAV.

– For noen år siden hadde NAV truckførerkurs som ble veldig populære, men resultatet ble fort at vi fikk en overproduksjon av truckførere. Det kunne vært en idé å gi støtte til et mer variert utvalg av utdanninger som voksne kan ta, som kan gi utsikt til stabil ansettelse.

BLD: Tro på arbeidspraksis 
Utrop har vært i kontakt med Statsministerens kontor for å få en kommentar til forsker Olav Elgvins kritikk av Erna Solberg, men hun hadde ikke anledning til å svare og vi ble vist videre til Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet (BLD). 

BLD opplyser til Utrop i november 2015 at departementet har gitt Fafo i oppdrag å evaluere introduksjonsordningen og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Rapporten skal leveres i november 2016. På bakgrunn av evalueringen, skal også Fafo komme med forslag til forbedringer.

– Departementet tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om integreringspolitikken våren 2016, skriver Solveig Horne i en epost til Utrop.

– I denne sammenhengen skal også innrettingen av introduksjonsordningen vurderes, med mål om å oppnå raskere overgang til arbeid og/eller utdanning for deltakerne, fortsetter hun.

Horne har i likhet med BGO tro på arbeidspraksis under selve introduksjonsprogrammet.

– Bruk av arbeidspraksis i introduksjonsprogrammet øker deltakernes mulighet til å komme ut i jobb, men det er for få som tilbys dette nå. Jeg mener kommunene i langt større grad enn i dag må samarbeide med lokalt næringsliv og benytte egne tjenester for å tilby arbeidspraksis. Vi ser at de kommunene som lykkes med integreringen er flinke på dette og flere kommuner må lære av dem som lykkes, heter det i eposten.

Vil ha hjelp av NAV 
Forskere, førstelinjen og politikerne i regjeringen har noe ulike tilnærminger til hva som vil være mest effektivt for å få flyktninger ut i jobb. Solveig Horne har tro på samarbeid mellom kommunene og næringslivet. Men hva mener næringslivet selv? Utrop tar kontakt med arbeidsgiverorganisasjonen Virke, som representerer over 20.000 virksomheter, for å få deres synspunkter. 

– Virke har en lang rekke medlemsbedrifter som er flinke til å inkludere folk som står utenfor arbeidslivet av ulike grunner. Mange har gode erfaringer med dette, sier Inger Lise Blyverket, som er direktør for forhandlinger og arbeidslivspolitikk i Virke.


– Det vi er opptatt av, er at arbeidsgivere som vi vet at er gode på dette, må få «gullkort» hos NAV. Med dette mener vi at NAV må se på disse arbeidsgiverne på samme måte som retail-forhandlere ser på sine beste kunder – gir dem den beste behandling. De flinkeste arbeidsgiverne må på en ubyråkratisk måte få støtte og veiledning om hvordan de kan bidra mer til inkluderingen av flyktninger. De økonomiske virkemidlene som finnes, må gjøres mer tilgjengelig for disse.

– Virke har tro på arbeidspraksis. Det er fordi vi tror at den beste språktreningen er den du får når du gjør noe meningsfullt sammen med andre, samtidig som du tilegner deg kunnskap og erfaring som du kan bruke i arbeidslivet.

Blyverket minner om at privat næringsliv i Norge for en stor del består av små bedrifter.

– Hva kan gjøre det lettere for små bedrifter å bidra? 

– Vi mener at Nav må ta på seg en rolle som koordinerende enhet eller operasjonssentral. Det er Nav som sitter med nøkkelen, ikke minst i den prekære situasjonen vi er i. De kan være mellommann mellom Introduksjonsprogram, tiltaksarrangører, andre offentlige etater og arbeidsgiverne, sier hun. 

FAKTA:
Introduksjonsprogrammet ble innført som obligatorisk ordning fra og med september 2004. Flyktninger får livsopphold i to år mens de lærer seg norsk og får opplæring om og praktisk erfaring fra arbeidslivet. Programmet kan i enkelte tilfeller utvides til tre år. 

Forskning viser at programmet virker dårligst for dem med lave kvalifikasjoner. Forsker Olav Elgvin foreslår å utvide programmet til åtte år for denne gruppen, men regjeringen vurderer ikke dette.

I 2015 ligger antallet asylsøkere an til å komme opp i 30.000. I årene 2012, 2013 og 2014 kom det henholdsvis 9.785, 11.983 og 11.480 asylsøkere til Norge. 
 
Kilder: IMDi, Aftenposten, UDI 

Opprinnelig publisert i Utrops papirutgave desember 2015.