Hjelperen: – Noen blir høye på kokain. Jeg blir høy på å hjelpe andre, sier Faridah Shakoor. I løpet av 20 år har kvinnen gått fra å ikke kunne norsk til å hjelpe andre med minoritetsbakgrunn.
Foto: Bilge Öner

– Jeg blir høy på å hjelpe

Abloom-leder Faridah Shakoor møtte et vanskelig offentlig apparat da hun fikk sin funksjonsnedsatte sønn. Det førte til en filmfestival med over 1000 besøkende.

Året er 1992. Sovjetunionen går i oppløsning og Sør-Afrika stemmer for å avskaffe apartheid. Faridah er alene og 22 år gammel den dagen hun først setter sine føtter på norsk jord. Oslo er ikke slik hun hadde forestilt seg. Hvor er alle fiskerne og båtene? Hovedstaden er mørk og ensom.

– Jævla utlendinger! Dere kommer hit og tar over vårt land, sier den eldre mannen som skumper borti Faridah.

Faridahs første gang. Første gangen hun opplever rasisme. Hun skulle ønske det var flere som henne i gatene.

På Ablooms kontor på Youngtorget sitter Faridah Shakoor (45) iført et svart skjørt og en lysegrønn genser med hint av glitter. Det blå sjalet rammer inn et beskjedent sminket ansikt med kun kajal på nederste øyelokk. Selv er ikke Faridah like beskjeden som sminken, selv om den behagelige og rolige stemmen hennes først kan gi inntrykk av det.

Kvinnen med ugandisk bakgrunn er i dag leder av organisasjonen Abloom. Organisasjonen er den første som arbeider for bedrede levekår for minoritetsbarn med funksjonsnedsettelse, og arrangerer årlig en filmfestival i Oslo. Navnet Abloom betyr «å blomstre», noe som gjenspeiler seg i organisasjonens konsept: Å sørge for at familier med funksjonsnedsatte barn blir sett. Det var ikke tilfeldig at akkurat Faridah skulle starte denne organisasjonen.

Ensom
Hun beskriver et annerledes Oslo på begynnelsen av 90-tallet. En by med få restauranter, ingen kebabsjapper ogmed minoritetsbakgrunn. Å spise ute var altfor dyrt for Faridah og hennes daværende ektemann. I mange år var Oslo City favorittstedet, den gang da kjøpesenteret hadde mange sitteplasser å velge mellom. Hit kom hun og kjøpte seg en kaffe eller en brus.

– Jeg likte å gå til Oslo City for å glane på folk. Det var ganske ensomt å være i Norge. Å være en utlending uten nettverk eller noe å gjøre.

Høytidene var enda tyngre, for Faridah feiret ikke jul, og det var få mennesker å se i gatene. TVen, eller rettere sagt NRK, ble hennes beste venn. For å lære seg norsk kjøpte Faridah norske blader.

– For hvordan kunne jeg bo i et land uten å kunne snakke med folk? Hittil hadde jeg plukket opp norsken min fra TVen.

Faridah har pedagogikkutdanning fra hjemlandet og kan flytende engelsk. Hun sammenlignet norske og engelske ord for å lære seg norsk. Og hun ville mer. Hun ville bli kjent med nordmenn. Hun ville bli kjent med sitt nye land.

– Jeg kunne ikke gå ut på gata og si «Hallo! Vil du bli venn med meg? Jeg er så ensom». Jeg oppdaget fort at nordmenn var folk som ikke ville bli plaget.

Redningen
Et norskkurs for kvinner ble redningen fra ensomheten. Hverdagene ble mer meningsfylte, i motsetning til å sitte på Oslo City og observere forbipasserende. Undervisningen kom naturlig for henne, og et par år senere bestod hun Bergenstesten med kun to feil. Så saumfarte hun avisene for ledige stillinger, for jobb var det neste som stod på planen.

– Det var vanskelig å få seg jobb dersom du var minoritetsspråklig. Det var ikke positivt å ha "feil navn".

I Aftenposten fant hun en 60 prosents stilling som barnehageassistent som hun søkte på og ble innkalt til sitt første intervju. Sjefen på vikarjobben hun hadde i mellomtiden anbefalte henne og jobben ble hennes. Her var hun den eneste minoritetsspråklige ansatte. Alle barna var også etnisk norske. Da Faridah fortalte at hun kom fra Uganda, lurte barna på om hun reiste fra Uganda daglig for å komme på jobb. Da skjønte personalet at barna burde lære om andre kulturer.

Mor Tøyen
Samtidig engasjerte Faridah seg i FAU (Foreldrerådets arbeidsutvalg) på Tøyen og Hersleb skole.

– I mange år fortalte vi politikere hvor ille det var på Tøyen og at barna våre ikke var trygge. A- og B-gjengen kom og rekrutterte ungene.

Selv turte hun ikke å sende barna på lekeplassen alene. Mange av foreldrene ga opp kampen, men hun ga seg ikke. I 2013 kom satsingen Faridah hadde ventet på. Hun var en av de som kjempet for og fikk gjennom områdeløftet Tøyen.

– Jeg husker kampene og politikerne som vi fortalte det samme om igjen og om igjen. Til slutt skjedde det. Det var deilig å være vitne til at disse pengene kom.

Hun synes det er synd at foreldrene som stod bak dette ikke nevnes for engasjementet deres i å få gjennom områdeløftet Tøyen. Til tross for at hun er fornøyd med innsatsen kommunen har lagt i bydelen, mener hun at pengene ikke kommer de minoritetsspråklige til gode. Ungdommene blir fortsatt oversett.

Barnet som endret alt
En kald dag i begynnelsen av mars 2005 er Faridah ti dager over termin og lei av å gå gravid. Nå vil hun sette i gang fødselen. Legen gir henne beskjed om at hun har tre-fire cm åpning og at fødselen ikke ville komme i gang før dagen etter. 34-åringen drar hjem, men to knappe timer senere er fødselen i gang. Vennen som er på besøk, kjører dem til sykehuset i sin lille bil. Han kan ikke veien og Faridah må forklare veien mellom riene. På Carl Berner går vannet. Til tross for smertene forklarer Faridah veien. Venstre, høyre, venstre, høyre.

Bilen stanser utenfor Kvinneklinikken, og Faridah er ikke i stand til å gå. Smerten er ubegripelig. Minuttene føles som timer.

– Gå og si til disse dustene at det er en akuttime og at jeg har ringt, sier Faridah til ektemannen og vennen som kjørte dem.

En kvinne har observert hva som foregår.

– Hold meg i hånden og press!

Presser. Presser. Halve hodet er ute. Legene springer ut. Faridah har ikke lenger smerter, men barnet er fortsatt ikke ute.

– Faridah, vi har fått en blå sønn, sier mannen hennes.

Sønnen Mohammed blir lagt på intensivavdelingen, og Faridah får beskjed om at sønnen ikke er frisk. I en halvtime står legen og snakker, men hun er i sjokk.

– Hodet mitt fylte seg med tanker jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg tenkte på morsmålet mitt, det var som om jeg ikke kunne norsk lenger, forteller Faridah på Ablooms kontor.

Tre dager etter fødselen får hun en tung beskjed. Sønnen har facialisparese, en lammelse i deler av ansiktet. Ifølge legen skal det gå over i løpet av seks uker. Hun blir sendt hjem med et barn som ikke klarer å die eller sove.

Depresjon
– Da jeg kom hjem, satte jeg meg i et hjørne og gråt i flere timer. Jeg måtte velge mellom om jeg ville bli deprimert, eller om jeg skulle legge følelsene mine til side og ta vare på barnet mitt.

Følelsene gjemte hun vekk i en eske og kastet nøkkelen langt vekk. Så begynte ferden med å finne ut hva hun kunne gjøre for å hjelpe sønnen. Veien dit sjokkerte henne.

– Er det slik Norge behandler barn som ikke er friske? Jeg forstod ingenting.

Hennes positive opplevelser med sine to førstefødte døtre ble snudd på hodet. Hun følte at ingen brydde seg om verken henne eller sønnen. Tårene renner nedover kinnet når hun forteller om alle behandlingene og operasjonen sønnen måtte gjennomgå.

– Det var smertefullt og jeg følte meg så slem. Så slem som lot lille babyen min gå gjennom en åtte timer lang operasjon og så mange behandlinger.

Tre lange år senere fikk sønnen diagnosen Möbius syndrom, en lammelse i nervene som styrer ansiktsmusklene.

Følelsene til overflaten
Like etter diagnosen var blitt fastsatt, inviterte Frambu, et kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Faridah til å snakke om sine opplevelser foran en sal på 100 mennesker.

– Ingen hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det. Plutselig skulle jeg snakke om hvordan jeg hadde det som mor. Jeg gjenopplevde fødselen, stivnet og tårene bare rant. Jeg klarte ikke å komme ut av situasjonen. Det viste seg at alt jeg trengte var en klem. Først da klarte jeg å bevege meg.

Denne opplevelsen gjorde inntrykk på henne. Hun forstod at hun trengte å snakke. Derfor startet hun samtalegrupper for personer med minoritetsbakgrunn på Grønland som hun fikk midler for i tre år.

I samtalegruppene kom det frem flere myter rundt det å ha et funksjonsnedsatt barn. Noen mente det var en straff fra Gud, noen mente det var en forbannelse som hvilte over deres familie og noen trodde personer med etnisk norsk bakgrunn ikke hadde funksjonsnedsatte barn. Dette var starten på det som skulle bli en møteplass for funksjonsnedsatte med minoritetsbakgrunn og deres familier.

Møteplassen
I 2011 bestemte Faridah seg for å skape en møteplass.

– Jeg var alene og lurte på hvorfor vi bodde i et samfunn som ikke var samlet.

Opprettelsen av filmfestivalen fant sted i 2012. Hun forventet at det skulle komme ti personer og ble svært overrasket da 100 mennesker dukket opp. Siden har besøkstallene økt og i 2015 var det 1500 mennesker som besøkte festivalen. I år forventer hun 2500 besøkende på festivalen som arrangeres fra 20.-26. november på Saga kino, med temaet "Venner: Noen å dele sorg og glede med".

– Sønnen min fikk meg til å skifte kurs. Og han var en god redning. Han er en velsignelse i mitt i liv. Jeg fikk se en annen del av samfunnet takket være ham.

Fakta

Navn: Faridah Shakoor

Født: 1971

Stilling: Direktør i Abloom

Aktuell: Arrangerer filmfestival 20.-26. november på Saga kino med hensikt å være en møteplass for minoritetsspråklige med funksjonsnedsettelse.

Bakgrunn: Datter av forretningsdrivende foreldre fra Uganda. Flyttet til Norge i 20-årene. Pedagogikkutdanning fra Uganda og har vært engasjert i FAU på Tøyen og Hersleb skole i over 20 år. Leder i dag organisasjonen Abloom.