Rasha river barrierer

– Jeg er mørk, muslim og ikke-jøde. Men det betyr ikke at jeg ikke skal kunne representere landet mitt, sier den israelsk-palestinske diplomaten, Rasha Atamny.
Foto: Stephen Gerard Simmersholm
Utrop møtte Rasha Atamny, en ung kvinnelig israelsk diplomat med muslimsk palestinsk bakgrunn.

Atamny var nylig på Norgesbesøk invitert av Fritt Ord for å snakke om unge israelske araberes situasjon. Arrangementet fant sted på Fritt Ord, men det var LIM-nettverket og Center for Cultural Diplomacy and Development (CCDD) som organiserte møtet.

Sommeren 2017 ble hun utnevnt til førstesekretær ved den israelske ambassaden i Ankara, som første kvinne.

– Første reaksjon når jeg møter folk, er at de sperrer opp øynene og blir over seg av overraskelse. Jeg utfordrer stereotypien om den gjennomsnittlige israelske diplomaten. Jeg er ikke mann, eller jødisk, eller hvit. Jeg er brun, kvinne og kommer fra en palestinsk familie.

Jeg utfordrer stereotypien om den gjennomsnittlige israelske diplomaten. Jeg er brun, kvinne og kommer fra en palestinsk familie.

Opp og nedturer
Hun holder til i den tyrkiske hovedstaden Ankara, i et land som har opplevd mye opp og ned i sitt forhold til Israel. Utrop skrev om Atamny da utnevnelsen hennes ble kjent.

Tyrkia var det første majoritetsmuslimske landet til offisielt å anerkjenne Israel, men i de siste årene har forholdet mellom de to landene vært anstrengt. Det begynte å skjære seg etter de sterke tyrkiske reaksjonene i kjølvannet av Gaza-krigen i 2008-09, og forverret seg kraftig etter bordingen av Gaza-konvoien i 2010, hvor flere tyrkiske aktivister ble drept av israelske sikkerhetsstyrker. Episoden førte til sterke reaksjoner i Tyrkia, og en gradvis prosess i retning av nesten total nedgradering av samtlige diplomatiske forbindelser mellom 2011 og 2016.

– På tross av mine mange uvanlige karakteristika er det å ha den stillingen jeg har, ikke så forskjeliig fra hvordan det er for andre. Mye av diplomatiet er ganske strømlinjeformet.

Viktig land
Til tross for et problematisk forhold de siste årene sier Atamny at Tyrkia regnes som en viktig partner i regionen.

– Tyrkia spiller en stor geopolitisk rolle i regionen, sammen med Iran og Russland. Nå har vi også krigføring gående i Afrin, i de kurdiske områdene i Nord-Syria. Vi må dermed også involvere Tyrkia i en fredsrolle, som vil være til beste for regionen.

Sikkerhet er noe man ikke kan fokusere for lite på, mener hun.

– Vi har heldigvis ikke opplevd voldelige protester utenfor ambassaden. Men vi hadde en del demonstrasjoner nå sist i høst, etter at USAs president Donald Trump besluttet å flytte den amerikanske ambassden til Jerusalem.

Konfrontasjonen er politisk
– Selv om forholdet mellom Tyrkia og Israel er normalisert, er det fortsatt mye som gjenstår før full tillt er gjenopprettet?

– Vi har egentlig aldri vært i konflikt med hverandre. Tyrkia har alltid vært en stor aktør i Midtøsten og i den muslimske verden, som vi alltid har prøvd å ha et vennskapelig forhold til. Israelere reiser til Tyrkia på ferie, og vi har samarbeidet om alt mulig fra kultur til teknologi. Vi er likere enn man skulle tro, selv om vi har forskjellig religion. Vi har den samme gjestfriheten og den samme middelhavskulturen.

Hun erkjenner at dette fortsatt er vanskelig, og at det krever mye dialog.

– Konfrontasjonene og konfliktene mellom Israel og andre land i regionen er først og fremst politiske. Inntrykket mitt er at vanlige tyrkeres oppfatning om Israel og Palestina er ofte farget av ting de leser i hjemlige medier. Når de møter meg, eller andre israelere, utfordres mange slike forhåndsoppfatninger.

Brobygger-rolle
– Anser du at det å ha en muslimsk bakgrunn kan være positivt for noen i din posisjon?

– Enda viktigere er evnen til å lytte og skape enighet. For det er dette diplomati handler om. Når man har noen felles kulturelle koder, er det  selvsagt med på å bidra til brobygging, og det kommer som en bonus.

20 prosent av Israels befolkning har arabisk, muslimsk og palestinsk bakgrunn. Så Atamny mener det er en selvfølge at hun skal kunne representere landet sitt.

– Jeg er jo et levende eksempel på at vi også er mangfoldige. Vi har hatt høyesterettdommere, andre diplomater og politikere med samme bakgrunn som meg, noe som helt klart inspirerer meg til å gjøre en best mulig jobb i en komplisert posisjon.