Filmkvinne: – Jeg er visuell antropolog og statsviter

Visuell antropolog: Pernian Shafiei er født i Norge av iranske foreldre. Å ha en annen bakgrunn er ikke en begrensende faktor for å lykkes i filmbransjen, mener hun.
Foto: Claudio Castello
Pernian Shafiei har alltid vært interessert i film og i å studere mennesker. Hun tilbrakte blant annet flere måneder blant skogsarbeidere i Hedmark for å lage dokumentar om bygdegutter.

Tidligere i sommer var hun aktuell under filmfestivalen Oslo Pix, gjennom Oslo16, hvor hun er daglig leder og produsent. Et av bidragene under festivalen var de seks kortfilmene som til sammen utgjør Oslomonologene, hvor hun var produsent for filmene.

– Samtlige var bidrag basert på monologer av skuespillere med flerkulturell bakgrunn fra Det multinorske. Vi matchet skuespillerne med seks regissører, og sammen adapterte vi monologene fra scene- til filmuttrykk. For oss var dette et spennende prosjekt, hvor man i filmene tok opp identitet, tilhørighet, og dilemmaer omkring å være ung ferdigutdannet skuespiller og veien videre.

Å jobbe med mangfoldige norske skuespillere og regissører var interessant.

Jeg og flere andre er ekspempler på at man ikke skal la bakgrunn eller kjønn være en begrensning.

– Særlig diskusjonene og prosessene rundt filmene var spennende. “Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hva vil jeg, hvor skal jeg” var gjennomgående tema i de seks kortfilmene.

Visuell antropolog
Selv er Shafiei et resultat av kompetanseblanding. Egentlig var planen å bli antropolog og statsviter, men hun ville helst vise frem folk, fremfor å snakke om dem tørt på et seminarrom.

– Jeg ville lage film, men visste ikke hvordan, så jeg flyttet til Tromsø for å studere visuell antropologi, samtidig som jeg avsluttet mastergraden min i internasjonale relasjoner. Det var både hektisk og spennende. Der fant jeg ut at kameraet var en fantastisk metode å få ut kunnskap på, og jeg bestemte meg for å lage en film om skogsarbeidere og tradisjonell maskulinitet i Norge. Jeg leste boken Hel ved av Lars Mytting, ble veldig inspirert og flyttet til Flisa i skogfylket Hedmark.

Nytt annerledeshets-blikk 
Tiden på Flisa var en påminner om at det å være “den andre” også kan være flyktig. Var det skogsarbeiderne som var annerledes, eller var det hun? Byjenta med innvandrerbakgrunn fra universitetet eller guttene som var i ferd med å etablere et liv på bygda?

– Jeg liker å ta opp sterke problemstillinger. I internasjonale studier skrev jeg masteroppgave om sexkjøpsloven og utenlandske prostituerte i Norge. Da jeg studerte visuell antropologi lagde jeg film om bygdegutter og diskuterte tradisjonell norsk maskulinitet. Jeg fant fort ut at menn på bygda er en gruppe som ofte blir beskrevet som “outsidere” i media, og som ses på som “de som blir igjen, og som damene forlater” av folk i byen. Jeg tilbrakte mye av tiden min med skogsarbeiderne, og fant ut at de samme mekanismene for å stemple folk som “den andre”, og for å eksotifisere kan gjelde like mye for folk som er født her som for folk som meg, som har foreldre med bakgrunn fra et annet land. For jeg sto nærmere de urbane folkene på filmstudiet i Tromsø enn disse guttene.

Noe av det viktigste Shafiei mener hun lærte under oppholdet, er å hele tiden minne seg selv på å stille spørsmål omkring egne etablerte forestillinger.

– Når man tilbringer tid med folk som har en helt annet livsstil, helt andre verdier og bakgrunn så er det selvsagt en utfordring. Men vi gikk fra å ha fordommer om hverandre til å se hverandre som komplekse mennesker.

– Et sted å være
Bak Konseptet Oslo16 står musikeren, filmregissøren, forfatteren og restauranteieren Jan Vardøen. Så fikk han Pernian med på laget.

– Oslo16 skal være et sted primært for folk som har en sterk indre trang til å lage film. Vi kan gi filmskapere et sted å være, en mentor og nettverk. Det er viktig å aktivt gi tilgang til mindre representerte grupper rett og slett fordi det er interessant, viktig og essensielt med ulike blikk i film. Men det betyr ikke at vi på noen som helst måte er interessert i å diktere hva slags film folk skal lage.

Å gi tilgang til mindre representerte grupper blir på en måte en del av pakken, selv om dette er ikke selve formålet, legger hun til.

– Nylig startet vi manusforum for kvinner. Jeg vet jo selv av egen erfaring at jenter og kvinner er underrepresentert gruppe i bransjen. Og både flere andre og jeg er samtidig eksempler på at man ikke skal la bakgrunn eller kjønn være en begrensning.

Aktiv strategi
Hun tenker seg at Oslo16 skal tilrettelegge for alle, uansett bakgrunn. 

– Filmbransjen skal være til for “alle”, men da tenker vi på “alle” som har en iboende trang til å lage film. Det skal være lett å komme til oss, samtidig som vi har høye ambisjoner, og vi vil hjelpe med alt vi kan.