Kontakt oss | Om oss | Annonser | Abonner

Publisert: 17.12.2009 13:34

Av Peter Hagebø Pareliussen (lektor og SVer)

Etter hans siste uttalelser har han møtt mye motstand. Merkelig nok kommer denne motstanden først og fremst fra eget parti, nærmere bestemt enkelte personer i Bergen SV. Jeg stiller meg kritisk til utviklinga i denne saka, på mange måter en storm i et vannglass, av både personlige og prinsipielle grunner.

Politiker med ryggrad
På det personlige planet mener jeg at Amir Payan, tross sine tidvis udiplomatiske, om enn treffsikre, kommentarer, er et politisk talent med stort potensiale. Han er noe så sjeldent som en politiker med ryggrad. Han er ikke en som hviler på sine laurbær, eller tviholder på maktposisjoner for personlig vinning og prestisje. Nei, han ytrer seg i øst og vest om de sakene som engasjerer han, og han jobber aktivt, effektivt og målretta, og har tidvis brukt kontroversielle midler for å få gjennomslag. Dette har ikke gått upåakta hen, og han har skaffa seg mange fiender. Men der en feigere person ville gitt opp, gitt slipp på idealismen og engasjementet, og blitt en grå mus i politikkens konformitet, der fortsetter Amir ufortrødent videre.  Jeg tror grunnen til dette er at Amir Payan bryr seg. Han bryr seg så sterkt at han er villig til å risikere sitt omdømme, sitt rykte, og sin egen politiske framtid for de menneskene han er demokratisk valgt til å tjene. Det har blitt hevda at han har framstått som en klovn etter sin siste uttalelse. Det kan så være, men jeg har mer respekt for en klovn som risikerer sin politiske karriere og framtid for sine medmennesker, enn for enkelte mer ”respektable” politikere som tviholder på makta år etter uten å få utretta stort annet enn å heve lønna si og få ansiktet i avisa.

Det ikke alle vet om Amir, er at i tillegg til politikken, så engasjerer han seg også aktivt for lokalsamfunnet på andre måter. Som eksempel kan vi nevne at han var aktiv i oppstarten av ei ny natteravngruppe, da området rundt Nygårdshøyden viste seg utrygt i sommer. Denne natteravngruppa har vært en stor suksess i å skape trygghet i området i helgene. I tillegg har rumenere, afghanere, somaliere, persere, nordmenn og kurdere, kristne, muslimer og ateister, vist på en klar og utvetydig måte at det flerkulturelle miljøet i Bergen tar bred og tydelig avstand fra kriminalitet, vold og voldtekt, og at de har et sterkt positivt engasjement for lokalsamfunnet. Dette ville neppe ha skjedd uten Amir Payans engasjement.

Engasjere seg for asylsøkere
Hans engasjement for asylsøkere, blant annet som talsmann for de såkalte ”Mufferne”, bør heller ikke gå upåaktet hen. Hans kamp for kurdiske asylsøkere er jo også det som har skaffa han den siste bølga av motgang. Men før man kaster den første steinen, så må man ikke glemme at Amir selv er kurder, og har vokst opp i et land der grov etnisk diskriminering og mer eller mindre vilkårlige henginger og steininger er dagligdagse hendelser. Personlig er jeg villig til å tilgi at han lot følelsene for sitt folk komme i veien for dømmekrafta denne gangen.

Utsendelsen skulle foregå i det stille
Det skal og påpekes at de ansvarlige myndigheter nok hadde håpt at utsendelsen av 30 kurdere til et område vurdert som for farlig for hjemsendelse av FN, skulle få foregå i det stille, og at kritiske røster skulle drukne i all viraken rundt Obama og fredsprisutdelinga. Takka være Amir Payan, så ble det ikke slik, og Utlendingsdirektoratet og politiet vil nok tenke seg om to ganger før de foretar masseutsendelser av asylsøkere til ei delvis krigssone igjen. For de som tenker med seg selv at det bare er bra at vi får sendt 11 kriminelle ulovlige innvandrere ut av landet, så har jeg bare en ting å si. Det er nok riktig det, spesielt fra et rent egoistisk synspunkt. Men fra et medmenneskelig, juridisk og menneskerettslig ståsted, så har disse menneskene sont sin straff, og har således de samme menneskerettigheter som oss lovlydige borgere. Dessuten var det hele 30 personer som ble sendt tilbake til Irak. Dersom min hoderegning er riktig, så betyr det at 19 av dem er lovlydige borgere, akkurat som du og jeg, og burde ikke uskyldige sendes til et sted der både liv og helse kan stå i fare. Hva tenkte Amir når han kom med sin skjebnesvangre kommentar? Det vet jeg ikke, så om det kan jeg bare synse og spekulere. Kan hende tenkte han at en politisk karriere er en liten pris å betale for å hjelpe sine medmennesker i nød? Kan hende tenkte han at dersom det å bli framstilt som en klovn i media kan bidra til å redde ett eneste menneskeliv, kanskje flere, så er det verdt det og mere til... Men som sagt, om slikt kan man bare spekulere.

Men rent bortsett fra at Amir er en aktiv og engasjert samfunnsborger og politiker, så er det andre, mer prinsipielle årsaker til at jeg stiller meg kritisk til den pågående prosessen mot ham.

Ytringsfrihet er en SV-verdi
For det første har Amir bare brukt sin ytringsfrihet, en frihet som SV forsvarer på det sterkeste, i alle fall i ord. Jeg vil gjerne si i gjerning også, men jeg venter til etter møtet på torsdag, for å være på den sikre side. Amir har heller ikke sagt noe som strider mot partiets verdier eller grunnprinsipper, så egentlig forstår jeg ikke hvorfor lokallagsstyret skal ta seg bryet med å møtes i det hele tatt.

For det andre har SV, så lenge jeg kan huske, vært et svært demokratisk parti, med stor takhøyde for dissens og avvikende synspunkt i enkeltsaker. Et eksempel på dette er de mange utspillene fra enkelte av våre stortingsrepresentanter, der de åpenlyst kritiserer regjeringen. Spesielt har forsvarspolitikken, med jagerflykjøp og krigføring i Afghanistan blitt kritisert, uten at det har fått noen konsekvenser. Som en kuriositet kan jeg nevne at i min hjemkommune på Sunnmøre var en tid store deler av den aktive kjernen i den lokale SV-gruppa, også aktive i en av stedets gladkristne frimenigheter. Det sier seg selv at her var det sterkt avvikende syn i enkeltsaker, uten at det var snakk om å ta fra noen politiske verv av den grunn.

Man kan således konkludere med at det er tradisjon for at partipisken blir liggende ubrukt i SV, og at partiets anliggender bestemmes gjennom demokratiske prosesser, fra grasrota og opp, ikke ovenfra og ned. Dersom man vurderer å bryte denne tradisjonen, så bør det ligge vektige grunner bak, ikke bare et uheldig ordvalg. Man må i alle fall vokte seg vel for å la personlige motsetninger, og vikarierende motiver styre, dersom det eventuelt skulle finnes slike. Jeg har full forståelse for at det fins folk i og utenfor partiet som ikke liker Amir Payan og det han står for. Amir er en person som vanskelig lar seg kneble, dressere eller kontrollere, og dette kan falle noen tungt for brystet. Men det blir helt feil om styret i partiets lokallag skulle ta fra ham politiske verv eller på annen måte prøve å skvise ham ut, så lenge de vanlige medlemmene, grasrota i Bergen SV, har tillit til ham. Dersom Amir Payan skal fratas tillitsverv i partiet, så er det lokallaget som skal gjøre det, ikke lokallagets styre! Vi har medlemsmøter rett som det er, og årsmøtet er rett rundt hjørnet. Dette er mer passende anledninger til å ta opp slike saker, ikke et styremøte der bare en håndfull mennesker er tilstede.

Det ville vært et tap for partiet, lokallaget og Bergen by om Amir Payan blei skvisa ut av politikken, og jeg kan ikke sitte stille å se på at styret i vårt lokallag frarøver oss en slik politisk arbeidskar og ”go-getter”. Men mer enn det, så er det viktig for lokallaget og partiets omdømme at denne saka håndteres på en demokratisk måte, fra grasrota og opp, ikke ovenfra og ned.

Kommenter denne artikkelen

Ditt navn:
Emne:
Kommentar: (kun tekst, HTML ikke tillatt)
	Skriv inn teksten fra bildet:

 

Kommentarer