Vi har tre barn, de snakker to språk flytende, samt har to 2.språk/kulturer, lært på (offentlig!) skole av pedagoger fra hvert land. Vi bor i et land hvor pedagogisk tenkning er motsatt: Barn lærer nye språk ved å leke med andre barn, de må IKKE ha morsmålsundervisning (foreldrenes språk, det de først lærte). Har de dét, vil de aldri lære sitt “2. morsmål“, men bli forvirret. I skolesammenheng, skjedde alt, lek, undervisning, eksamener, kun på det nye språket.

De var fem, åtte og elleve år, de kunne snakke flytende det nye språket etter 4-6 mnd. Å lese eventyr, fortelle om foreldrenes land ang geografi, historie, ordtak, er foreldrenes oppgave. Men vi ble sterkt frarådet dette det første året. Vi skulle tilby de bøker, eventyr, på deres nye språk. Vi hadde lært som det står overfor i artikkelen, men dette er ikke vår erfaring, tvert i mot, lererne i det nye landet hadde rett.

Hva er grunnen til så ulik pedagogisk tenkning? Hvilken forskning viser at barn ikke greier seg, mister selvtilliten osv, hvis de ikke får morsmålsundervisning? Ingen av våre barn har noen som helst problemer, tvert om, de er språk“genier“ - de lærer nye språk rekordraskt. Da de kom i fjortenårsalderen fikk de lære å skrive norsk med tanke på Bergenstesten, det gikk raskt, vi ser de mangler noe ordforråd, og det er ikke bare lett, de foretrekker bøker på “sitt eget“ språk (språket de daglig bruker på skole og med venner).

Hva er den pedagogisk faglige tenkningen bak det skolen her var skråsikre på? Finnes det forskning som viser at metodene her er bedre, siden de alle lærte det nye språket raskt, klarer seg utmerket faglig, identitetsmessig og med svært god selvtillit (bedre sagt fornøyde og glade med seg selv).

Forøvrig ser også vi, at de raskt utviklet en evne til å se sin egen kultur utenfra, og reflektere - og velge mellom det nye de kom til, og det de var vant til i Norge. For å si det slik: Skolen i Norge er “grusom“ (kjedelig, lærer ikke noe, bare tull, ikke disiplin).

“Norge er verdens dummeste land til å tro de er best i alt, norske er de mest innbildske av alle folk, men er de som har minst å skryte av“. Det sies at det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten, da er det kanskje verdt å grunne et par sekunder, på hvordan barn reflekterer, som kjenner to kulturer til bunns, og to i tillegg. Norge har ifølge de, tó ting å være stolt av: Oljen, og Asbjørnens og Moes folkeeventyr

Jeg mener at saken er mye mer komplisert.

Det handler ikke bare om flerspråklighet, alle vet at flerspråklighet bidrar til utvikling av smartere mennesker.

Det handler om måten man underviser på. Hvorfor er det slik at i Canada og USA, barn som har gått på spesielle skoler med språkprogram og de som har gått på internasjonale skoler i hele verden klarer seg bedre enn gjennomsnittet. Og likevel, de som har gått på tospråklig undervisning klarer seg under gjennomsnittet i hele verden.

Er det mulig at ”ekspertene” og seniorrådgivere som sitter i utdanningsdirektoratet bruker dine barn til å melke kuen? At de faktisk ønsker å skape flere problemer enn å løse noe problemer med disse tospråklige barn? Er det grunn til å være overrasket, at når dette skjer, politikere blir lei og stemmer for å fjerne morsmålsundervisningen?

Lurer på hvorfor Utrop ikke tør å etterforske dette, regner med at de får betalt av imdi til holde munnen..

Du svarer ikke pa det jeg spør om, dette er idioti. Du sier noe for meg uforståelig om å melke kuer. Om det var morsmålsbarn eller andre barn uten dette privilegiet.

Vi lærte at uten morsmålsundervisning kunne barn ikke overleve, og dette trodde vi på. Vi kom til en land med et fremmed språk, og annerledes kultur. Vi fikk høre det motsatte. De måtte ikke ha morsmålsundervisning. Det er feigt og lite troverdig når man “viser til forskning“, “viser til forskning“, uten å si hvilken forskningl.

Vår erfaring er det motsatte av det folk stadig hører (og som vi trodde var fakta - uten morsmålsundervisning ville barna miste selvtilliten, tape fatalt faglig etc, se artikkelen. Dette er ikke vår erfaring. Tvert om, vi så selv barn som fikk morsmålsundervising i Norge. De lærte aldri norsk, de greide aldri henge med faglig, de falt utenfor, mange av de er kriminelle i dag.

Våre barn greier fint å integrere seg i hvilken kultur det skulle være, de har greid seg meget bra faglig, det skaper selvfølgelig nysgjerrighet: Hvilken forskning er det, som viser at barn ikke greier seg, uten morsmålundervisning. Finnes det forskning som viser det motsatte? Jeg tror neppe våre barn er unike unntak, foresten det vet jeg de ikke er, ikke bare de har kommet hit som fremmedspråklige, lært både språk og greid seg faglig og videre i høyere utdanning.

Å komme fra Norge, hvor man lærer én ting, for så å erfare noe helt annet, skaper selvsagt nysgjerrighet for den som ikke tviholder, og føler man mister fotfestet hvis andre har en annen mening.

I Norge får de gjøre akkurat som de vil, skolesystemet ligger i ruiner, men nordmenn tror det er bra. Jeg er nysgjerrig. Det er underlig at all forskning vise at man går under og ned uten morsmålundervisning, mens her, hvor det er mange fler fremmedspråklige totalt i samfunnet (det bor 50 mllioner mennesker i dette landet) -her går det helt fint a integreres, og greie seg, og ta høyere utdanning.

På étt område ser jeg barna våre skiller seg veldig fra norske barn, og norske barn fra andre kulturer og barn som ikke kan norsk når de kommer. Alle tre har utviklet en evne til å reflektere ift det de lever i, altså det de er i, mens de er der, de var små da de stilte seg utenfor seg selv og betraktet samfunnet de levde i. De har blitt betraktere og lever med, men er ikke opptatt at den ene eller det andre er rett. Straks jeg beveger meg innpå en nettdebatt, erfarer jeg straks det norske jeg ent hadde glemt. Her gjelds det ikke å utveksle tanker og ting man undrer seg over. I Norge gjelds det å ha rett. Man kan ikke ha to tanker i hodet samtidig, eller se ting fra fire eller syv sider. For å si det slik, Norge er ikke det landet de beundrer mest, Norge fremstår sett utenfra, som latterlig.

Gjør ikke det enkle mere komplisert enn det er.

@M.H.
Du har helt rett i mye av det du sier om morsmålsundervisning. Jeg kjenner svært mange nordmenn som ville vært enige med deg. Det er stor misnøye i befolkningen over tilstandene i skoleverket, som i mange år har vært offer for diverse mislykkede reformer gjennomført av skrivebordspolitikere på venstresiden.

Likevel fremstår dine innlegg dessverre som ekstremt arrogante og generaliserende. Du stempler et innlegg du tydeligvis ikke forstår, som "idioti". Hva sier det om din debatteknikk? Å dømme en hel nasjon og et helt folk basert på ubehagelige enkeltopplevelser, er også umodent og nærmer seg en form for rasisme. Ditt "tabloide" utsagn om oljen og folkeeventyrene vitner også om en meget snever horisont og svært overfladiske kunnskaper om norsk kultur og historie. Det finnes mange ting å kritisere i Norge, men det lønner seg å holde et visst saklighetsnivå hvis man ønsker å bli tatt alvorlig.

Bevis på at flerspråklighet bidrar til noe?

http://www.nrk.no/kanal/nrk_sami_radio/1.6866389
http://www.morsmal.org/?action=viewnews&id=1341 Les rapporten nederst.


Jeg har jobbet som morsmålslærer i mange år i Oslo selv og jeg kjenner disse såkalte eksperter personlig.

Trenger du flere bevis?

Du har jobbet som morsmållærer, har du sett barn som ikke får morsmålsopplåring, lærer å snakke et nytt språk flytende på få mnd og greier seg alldeles utmerket?

En annen ting jeg også har stusset på, er rotløsheten barn får, som flytter mye mellom ulike land. Det vet jeg mange med en slik oppvekst sier - de opplever at de ikke riktig hører til noe sted. Det er kanskje så enkelt som at de med dårlige erfaringer - de som ble rotløse kommer frem i media, mens de som ikke opplever denne rotløsheten forblir usynlige.

Jeg vet fra andre familier, at ungene våre ikke er særlig spesielle. De trivs ikke i Norge, det er greit, de har fornuftige tanker om hva de tar avstand fra - hadde de sett hvordan du svarer og overser, ville de sagt, nettopp derfor, ja. Mennesker kan føle seg rotløse, men ha bodd étt sted hele oppveksten. Barn kan ha bodd i tre forskjellige land, men likevel føle at de hører til der de, i betydningen tilfredse, men igrunnen undrer morsmålsundervisning/ikke morsmalundervisning med mer.

Våre barn ble skilt fra hverandre i skolegården - de skulle bli tvunget til å forholde seg til de andre barna, hvis de fikk anledning ville de som søsken og fellesspråklige klynge seg til hverandre. Vi syntes dette var grusomt, meningsløst - å ikke kunne finne støtte i hverandre, men neida. Her var det et pensum som skulle følges - de måtte lære språket snarest råd, det ville de ikke gjøre hvis de fikk være sammen.

Det mest interessante for meg, er de totalt forskjellige meningene/teoriene, den ulike praksisen. Jeg har sett morsmålsunderviste barn i Norge, både assistent i barnehage og i skoleklasser. I barnehagen, redde øyne kikket sky opp mot de norske, barnet klynget seg til morsmålsassistenten. - Det er vel vondt å komme til ett nytt land da, tenkte jeg. De blir redde. I dag spør jeg - dersom det ikke var en morsmålassistent der - som vårt barn opplevde - ville dette barnet ha greid å lære seg norsk på de to årene før skolen begynte? Vår femåring, som nevnt i første innlegg, snakket det nye språket flytende etter fire mnd, uten aksent, og var fullt ut fortolig og trygg i den nye kulturen.


På den norske sosialinstitusjonen kalt skole, satte de sammen fem vietnamesiske barn i én klasse. De lerte aldri å snakke norsk, de hadde morsmålundervisning gjennom hele barneskolen, de ble aldri fortolige med norsk kultur.

Ett av disse barna greide seg noenlunde faglig, han gjorde ofte lekser i hjemmet vårt. For det fikk vi spise mye og meget god vietnamesisk mat. To ulike kulturer, moren var takknemlig, for oss var han bare et av flere barn som gjorde leksene med venner enten hos oss eller i kameratenes hjem.

Jeg, reagerer, på at man i en artikkel skriver “forskning viser at“... og unnlater å henvise til hvilken forskning. Reagerer ikke du på det? At man i ettertid kan mase seg til dét, er greit, likefullt er det sterkt kritikkverdig å uttale seg om hva forskning viser, uten å henvise. Men også dette, når man har opplevd andre land, blir typisk norsk. I det minste, når man har gjort en feil, sier man ok, det var feil.

Nei. Jeg trenger ikke bevis pa at flerspråklighet bidrar til noe, det er ingen uenighet der. Våre barn snakker og skriver to språk flytende, ift. norsk kunnede hatt bedre ordforråd, men har likevel bedre ordforråd enn en del nordmenn. Det går på områder, etter hva en har interesser på, det handler om at for å forstå, må man erfare. For eksempel hva er sludd, snø, småhagl, regn, yr, skare, holke, hølje ned, de kan ordene, men kan bli usikre når det regner - er det yr eller regn.

Å snakke to språk flytende er en stor fordel, og gir fordeler på andre områder ift å lære seg flere språk lettere. Hvordan sikre at barn som komer til Norge lerer norsk - flytende. Med morsmålundervisning, eller ved å bli nektet å leke med barn fra sitt eget land i skolegården.

Ved de internasjonale skoler jeg kjenner til, skjer ingen morsmålsundervisning, de har étt undervisningsspråk barna værsågod har å forholde seg til. I tillegg lærer de andre språk.

Du sier selv at barn med morsmålsundervisning presterer under gjennomsnittet. Barn som ikke får det, blir språk“genier“ Alt dette handler selvsagt om den norske skolen også, som ikke er en skole lenger men en sosialinstitusjon.

Det meste i artikkelen samsvarer svært dårlig med de erfaringer jeg har, ikke få barn begynte som fremmedspråklige på den skolen. Jeg argumenterer ikke mot at barn skal kunne snakke foreldrenes språk, morsmålet, jeg mener ikke at flerspråklighet lager sprakforvirring, tvertimot, barn er fullt ut i stand til å snakke to språk flytende uten å bli forvirret overhodet.

Men hvordan bli tospråklige? Hvordan lære det nye språket flyende. Med all verdens forskning som viser det motsatte av hva vi selv har erfart: Det er rett å nekte barn å leke sammen med barn som snakker det opprinnelige språket i skolegården. De skal overhodet ikke ha morsmålundervising i skolen eller barnehagen, de skal forholde seg norske inntil de har lært norsk såpass flytende at de greier seg faglig og i sosial situasjoner.

Dette hindrer ikke foreldre i å lese eventyr på sitt språk, det er svært viktig å snakke sitt eget språk hjemme, ellers mister de det. Det er svært viktig at foreldre er årvakne ift. ordforråd barna på samme alder boende i hjemlandet har. I skolen skal man undervise i fag, ikke ansette folk som forstyrrer læringen med å ta vekk barn fra undervisningen, særlig ikke barna som stiller svakere fordi de har foreldre fra et annet land.

Ang forvirring, barn med to språk flytende lærer ikke kognitivt, de lære gjennom å se, erfare, lytte, og de to språkene ligger adskilt i hjernen, de kan ikke tolke, noen greier det ved åtteårsalder, det vanligste er ved tolv-fjorten årsalder (pubertet). Det er vanskelig for (de minste) barna å fortelle hjemme, hva de opplevde på “det andre språket“, de greier ikke fortelle spontant, men må tenke, en god del kan begynne å stamme, det er viktig å gi de tid, og strever de mer enn godt er, si at “du kan si det på ... (det språket de “opplevde“ det på).

Skolen hvor de lærte sitt andre språk flytende, er på ingen måte motstandere av at barn skal snakke to språk flytende, tvert imot, de var opptatt av en mest mulig rask og effektiv innlæring av det nye språket, og der viste de seg profesjonelle, de la et enormt arbeid ned i å forklare barna hvorfor de ikke skulle leke sammen skolegården, hvorfor de skulle la vere a lese norske bøker første halvåret, hvorfor de skulle gå en og en i parken, ikke delta på fritidsaktiviteter.

Heldigvis, vi kom til en skole som visste hvordan barn lærte språk, ogsa ift elleveåringen som fikk det litt mer strevsomt enn de to minste. De har vært vår beste faglige og praktiske støtte ift å følge opp ang å ta vare på norsken: Snakk alltid norsk hjemme, begynner de å stotre eller tenke seg for mye om, hvis de skal fortelle om ting som har skjedd på skolen, la de snakke det språket de opplevde det på. Og gjenta det de sier, men på norsk. La de lage mat, og fortelle hva de gjør, alle slags huslige gjøremål, bilmotoren - alt ord, man ikke automatisk lærer i dagliglivet.

Barn lærer språk utrolig fort - hvis de får lære det gjennom erfaring og ikke kognitiv forståelse. Men jammen glemmer de språk fort også, de bytter om på gramatikken, jeg “gjorde“ en tegning, da gjelds det å ikke si “tegnet et tegning heter det“, men begeistret si: Å så fin tegning du tegnet. De ordene en ikke bruker daglig, glemmer de, for eks. albu, ankelen.

En god idé for Norge: Ta morsmålunderviserne langt vekk fra skoler og barnehager, bruk de som sosiale bindeledd til barnas foreldre. Lærer foreldrene språket og kuluren å kjenne, får barna et bedre liv. Det er styrke å hente, når foreldrene kjenner det samfunnet barna er en del av, foreldrene kan forstå hva barna snakker om, de kan tåle at barna formidler seg på norsk, og de kan få lære hvordan de sikrer at barna ikke mister, men henger med i ordforråd og begrepsforståelse hos de barn som bor i foreldrenes hjemland. Og, viktigst: Man kan fortelle foreldrene at å sørge for at barna kjenner sine foreldres kultur og språk, det er IKKE det offentliges oppgave, men deres, og skolens jobb er a undervise i fag.

Når det går fort blir det ordfeil, håper det blir oversett.

Dette er en nettside jeg ikke har sett før, jeg har lest en mengde artikler her som er svært interessante for meg, fordi jeg er en fremmedkulturell fra Norge, innvandret til et annet land med en kultur og tenkning, som er totalt forskjellig.

Mest lærer jeg og har lært av barna. De har en opplevelse og forståelse av samfunnet, som jeg aldri vil oppnå i løpet av min levetid. Til tross for at jeg opplever meg selv som godt “integrert“, alle våre nære venner er fra landet vi bor i.

Å være foreldre i et nytt land gir noen spesiell utfordringer, de tror jeg en må ha erfart for å forstå. I starten førte de oss bak lyset, vi kunne ikke språket men dét kunne de! Den yngste kunne språklig slå til overfor den mellomste, hvorpå den mellomste ble rasende, “sladret“, men SÅ ille ting, kunne vel vår yngste ikke si?

Foreldre må lære språket når de tar med seg barn eller får barn i et nytt land, jeg kan ikke få understreket dette nok, og mener det er svært viktig å gi foreldre tydelig informasjon om konsekvenser for barna og familien hvis de ikke gjør det. Det er bare et skjema, du får det ikke pa ditt eget språk engang, og ma selv forsøke med å studere ordboken eller finne en tolk.

Det fikk vi, fra skolen, vi måtte selv ta ansvar og sørge for det, men beskjeden var krystallklar. Det som er rart, de er så utrolig effektive og proffe på å forholde seg til nye innbyggere med andre språk og kulturer. Du møtes med harde krav fra første stund, men ingen hjelpetiltak, du må ordne alt selv. Likevel er de inkluderende, vennlige, imøtekommende, varme, utrolig hjelpsomme.

Hvis jeg får lov til å oppsummere det du skriver:
Du mener at morsmålsundervisning er ikke en forutsetning for å oppdra tospråklig barn.
Du henviser også til den stigmatiserende metoden som blir brukt i flere skoler i Norge med morsmålsundervisning.
Jeg er helt enig i det du skriver.

De såkalte ekspertene vet at "immersion" (når barn kastes inn i den "språklige svømmebassengen") virker best, sikkert på at de norske eksperter også vet om det. Men, de vil ikke finne løsning og hjelpe vår barn, de tjener på problemene - la oss ikke glemme dette,

Skal fortelle deg en liten hemmelighet: vet du at den største morsmålsundervisnings såkalt senior rådgiver eller ekspert fra Høgskolen i Oslo, en psykolog og en innvandrer som kjempet for morsmålsundervisning i mange år, snakker ikke sitt morsmål med sine barn? Dette eksemplet bør forklare alt.

Morsmålsundervisningen ble innført på 70-tallet hvor siktemålet var å imøtekomme krav fra innvandrere fra den 3.verden.De bakenforligggende tanker fra 3.verdens innvandrerforeldre var å verne barn fra å bli for norske,slik at disse personers etnosentrisme og storchauvinisme kunne oppretteholdes.
Vi har altid hatt en del vestlige innvandrere i Norge,men kravet om morsmålsundervisningen kom aldri med dem.
Slik undervisning bør være en privat sak og ikke en offentlig.

Norge er verdens beste land å bo i, så jeg tror virkelig vi har en del å være stolt av. Utrolig ignorant og provoserende påstand du kommer med. Hvis Norge er så ille, ta med barna dine og flytt!

en av flere murstein vår velmenende allvitende velferdsindustrikompleks er bygget på; så der kommer du ikke særlig videre, er jeg redd for. Fordi slikt trenger grunnleggende og omfattende forandringer på flere plan. Og det vil jo ingen, ingen som har makt i all fall. Begge de til høyre, venstre og i midten på skolepolitikken vet alt om det der, men av tekniske årsaker kommer ikke til å gjøre noe med det. Samme gjelder vår moderne media hvis primær oppgave har vært å få folk til å lukke øyne.

Det er mulig at likegyldighet av venstre siden blir erstattet med alt det apatiske og overfladiske den høyre siden har å by på, men bortsett fra poulistisk retorikk det kommer ikke til å skje noe særlig "fornyelse" og "forandring" av Norge. Vi er verdens beste land, og vår feil er det vel ikke. Husk alltid det, glemmer du det, er det bare å forlate landet.

Nei, Norge er ikke verdens beste land å bo i. I følge noen kriterier FN har satt opp, er det dét - i følge FN. Ta en titt på kriteriene, og se om du er enig i at å måle “beste“, med slike kriterier er rett.

Ellers bor vi ikke i Norge, og trenger derfor ikke flytte. Vi kunne aldri tenkt oss å bo der, men hvis andre vil, og hvis andre syns Norge er verdens beste land er det ok for meg.

Kommentaren om han som kjempet fram morsmålsundervising - og aldri snakket med barna hjemme pa sitt eget språk. Jøss! Der er vi bedre i alle fall, vi snakket vårt morsmål med barna hjemme, de snakket noen ganger “sitt“ “morsmål“ til oss, vi rettet aldri på de, men gjentar på norsk.

Forstår bedre nå, når det nevnes hvor krav om morsmålundervisning kom fra. At det ikke handlet (bare) om tro på at det var rette vei å gå, for å sikre at barn ble tospråklige, og faglig kunne henge med. Men det var også politiske ting inne i bildet, og faktisk at foreldre ikke ønsket en for stor “norskgjøring“ av barna sine.

Alle foreldre (nesten) gjør det beste for sine barn. Vi har tenkt hele tiden, de må få lov å bli intergrerte i det samfunnet de vokser opp i, språk, kultur, relegion.

Uansett, håper barn som kommer til Norge, snakkende et annet språk, får lære norsk skikkelig, og samtidig at foreldrene snakker deres morsmål hjemme, slik at de bli tospråklige. Og jeg er helt enig i, at det foreldrenes jobb, ansvar, at barna deres lærer sitt opprinnelige morsmål, snakke det og skrive det! Skolens jobb er norsken, og det faglige.