Hatoyama valgte fortsatt samarbeid med USA fremfor sin karriere som statsminister.
Yukio Hatoyamas avgang som statsminister bare en drøy måned før det viktige overhusvalget i juli er oppsiktsvekkende. Da den Stanford- og Todai-utdannede professoren tok over som partileder for Democratic Party of Japan (DPJ) for ett år siden, ble han av mange sett på som det store håpet som kunne føre Japan ut av den tilsynelatende evigvarende resesjonen og bygge opp igjen tilliten til politikken. Hans farfar var Ichiro Hatoyama, statsministeren som bedret forholdet til Sovjetunionen og bidro sterkt til å få Japan inn i FN etter andre verdenskrig. Hans far, Ichiro, var en gang utenriksminister. Hans mor, Yasuko, er arving til dekkprodusenten til Bridgestone. Alt lå med andre ord til rette for at Yukio Hatoyama, hvis familie representerer Japans fremste elite, skulle få en strålende politisk karriere. Meningsmålingene den gang viste en oppslutning på 70 prosent. Hatoyama og DPJs popularitet førte til en brakseier over Liberal Democratic Party (LDP) i valget august 2009 og endte med det over 60 års sammenhengende høyreregjering.Siden den gang har Hatoyamas popularitet falt drastisk. Forandringene har ikke skjedd så fort som japanerne hadde ventet seg. Og det var valgløftet om at han skulle flytte de amerikanske militærbasene på øya Okinawa sør for Japan, som skulle bli Hatoyamas bane.
Kontroversene rundt Okinawa
Da Japan tapte krigen i 1945, var det første gang i verdenshistorien at noen hadde klart å okkupere Japan. Okkupasjonen, hovedsakelig under ledelse av USA, varte frem til 1952, da landet igjen ble uavhengig. Det skjedde imidlertid ikke uten forbehold. I en ny konstitusjon basert på demokratiske prinsipper sa Japan fra seg retten til å gå til krig for evig tid, og på grunn av kald krig og frykt for kommunisme måtte Japan akseptere fortsatt tilstedeværelse av amerikanske militære styrker. Militærbaser ble bygd på Okinawa, som fortsatte å være under amerikansk herredømme inntil den ble gitt tilbake i 1972. Øya ble sett på som særdeles viktig på grunn av sin strategiske plassering mot Taiwan og resten av Østen. Under Vietnamkrigen spilte den en sentral rolle for militære operasjoner i Nord-Vietnam.
Da kommunismen falt, forsvant også det viktigste argumentet for å bevare militærbasene. Kontroversene rundt Okinawa har vært mange. Det kulminerte i 1995 da tre amerikanere – hvorav to var marinesoldater – voldtok en tolvårig japansk jente. Folkerettslige avtaler mellom Japan og USA førte til at soldatene ikke kunne dømmes av japanske domstoler. Hendelsen førte til massedemonstrasjoner, og landene måtte til slutt inngå et kompromiss. Siden den gang har amerikanere begått ytterligere voldtekter, ran, overgrep og promillekjøringer. For Japans befolkning har militærbasene fremstått som meningsløse.
Ankomst: Amerikanske soldater lander på Okinawa i 1945.
Foto: Flickr.com/ Privat
I kjølvannet av Cheonan-hendelsen i mars, da Nord-Korea senket et sørkoreansk marinefartøy, har saken igjen fått sterk aktualitet for Japans posisjon i Asia. I fraværet av kommunismen blir de amerikanske militærbasene i dag forsvart med Kinas økonomiske fremgang og Nord-Koreas ustabilitet.
For Japan har Okinawa vært et ømfintlig spørsmål. På den ene siden står det japanske folket og forholdet til resten av Asia, på den andre siden USA, som var den viktigste bidragsyteren for landets fremgang på 1960-, 70- og 80-tallet. I tillegg er Kina blitt en stadig viktigere handelspartner de siste årene. Militær beskyttelse kan heller ikke uten videre erstattes – konstitusjonen setter klare restriksjoner på retten til å ha et forsvar. Da Hillary Clinton var på Japan-besøk i mai og diskuterte Cheonan-hendelsen, uttalte den japanske utenriksministeren Katsuya Okada at de amerikanske troppene var uunnværlige for fred og stabilitet i regionen.
Det politiske tomrommet
Enden på visa ble at Hatoyama etter mye om og men reverserte sitt standpunkt angående Okinawa, noe som ikke uten videre ble mottatt med glede. De seneste meningsmålingene i slutten av mai viste en oppslutning på under 20 prosent. Dette er hovedårsaken til at Hatoyama og hans nære politiske partner Ichiro Ozawa nå velger å gå av. Hatoyama valgte med andre ord fortsatt samarbeid med USA fremfor sin karriere som statsminister.
Tidspunktet kunne ikke vært verre. I juli er det valg til seter i overhuset. Selv om det er underhuset som formelt sett velger regjeringssjefen og styrer budsjettet, er det tradisjon for at et valgtap i overhuset medfører statsministerens avgang. Statsministeren har i dette tilfellet gått av på egen hånd. Med et DPJ som ligger nede, er alternativet nå å gå tilbake til konservative LDP. Å få den femte statsministeren på like mange år – uavhengig av parti – kan neppe være tilfredsstillende for et land som ønsker å få tilbake tilliten til politikere og stake ut en ny kurs for økonomien.
Kommenter denne artikkelen