Foto: Freestockphotos

Året vi måtte ta netthatet på alvor

Jeg har et nyttårsforsett om å argumentere saklig og fredelig imot dem som deler konspiratoriske innlegg og statuser i min Facebook-feed, skriver Utrops Leila Feratovic i denne kommentaren. 

2015 var året vi måtte ta hatet på alvor. Vi kan ikke lenger se bort fra kommentarfelt og ekstreme grupper på Facebook. Ikke når ungdommer verver seg til vår tids verste terrorgruppe, asylmottak brennes og flyktningene kommer over grensen i større antall enn noen gang før. Da var det naturlig med et stort engasjement på sosiale medier og blogger.

Det vi lenge så på som et uskyldig medium, sosiale medier, viste seg å bli et samlingspunkt for meninger, holdninger og ideologier som baserer seg på hat. Hat mot innvandrere, kvinner, homofile og Vesten. 

Propaganda spres, i dagens lille verden, med et tastetrykk. Én like, to likes, plutselig har et innlegg der det hevdes at muslimene er ute etter å ta over Europa fem tusen likes og enda flere delinger. En YouTube-video som viser hvor fantastisk det er å krige for Den "islamske stat" sendes klokken to fra en pc i Raqqa, og er umiddelbart tilgjengelig i tusenvis av gutterom i Europa. Vi må ikke glemme at dette også er propaganda-makere, høyst uønskede hatideologer med internett som sitt høyst virksomme verktøy. 

Lytte til bekymringer
Den kom kanskje litt for raskt, denne ekstreme nettpropagandaen. Ikke uventet, men for raskt til at vi umiddelbart orket å reagere. Flesteparten av oss er jo selvsagt ikke enige i hatet og ekstremismen som spres, derfor virket det for dumt til å brøle imot. Etterhvert ble ekstremismen så stor og så synlig at vi nå har begynt å lytte. Lytte til folks bekymringer om hvorfor de mener at et asylmottak i et villastrøk er en dårlig idé. Vi begynte å lytte til en dame som har drevet en kontroversiell blogg om innvandring, hun ble tatt med i debatter med toppolitikere og akademikere. Vi lot henne bli med i den store offentlige debatten, og hun blir nå ikke bare sitert i lukkede Facebook-grupper, men også av kjente debattanter og akademikere. Det er usikkert hva dette vil gjøre med folks meninger på lang sikt, men foreløpig tror jeg vi kan si at det er bra med debatt. Vi starter også sakte, men sikkert å snakke med unge menn som føler seg utenfor om hvorfor de velger en ekstrem retning i livet. Kanskje ikke i like stor grad, men vi er på vei. 

Ta til motmæle
Dette er et sunt tegn, et tegn på et demokrati som fungerer. Likevel ser jeg en lang vei vi fortsatt må gå. Propaganda og hat på nett spres raskere enn det tok meg å skrive denne setningen. Motargumenter kan riktig nok også spres like raskt. Selv har jeg et nyttårsforsett om å argumentere saklig og fredelig imot dem som deler konspiratoriske innlegg og statuser i min Facebook-feed. Tror det ofte vil føles som å prate til en vegg, men tenker hvis én person forandrer sin mening blir jeg fornøyd.

Jeg vet at vi ble oppfordret til dette noen år tilbake, men jeg i likhet med mange av dere har ikke tatt oppfordingen på alvor – før nå