Valget i Frankrike (her ved Marine Le Pen) nærmer seg. Men nærmer Norge seg også etter hvert franske tilstander med ulikhet og fremmedgjøring?
Foto: Blandine LC

Nye svar mot populismen

Sylo Taraku har skrevet et godt notat om høyrepopulismen og kommer med konkrete svar på populismens utfordring. Men fremdeles er noen spørsmål åpne. 

Det er et balansert og velinformert notat Sylo Taraku har skrevet. Det er positivt at tankesmien Agenda bruker tid og ressurser på å forstå høyrepopulismen og tenke gjennom hva som kan gjøres for å svare på den politisk. I forbindelse med arbeidet med notatet har Agendas medarbeidere vært på studietur i Frankrike og Nederland. 

Notatet har fått tittelen "Populistisk vind i Europa Hva står på spill og hvordan respondere?". På knappe 60 sider rekker Taraku å komme innom hva høyrepopulisme er, forklaringer på dens vekst, hvordan utsiktene er for et mer rendyrket høyrepopulistisk parti i Norge, hva som kan gjøres for å bremse de utviklingstrekkene som legger til rette for populistisk vekst i Norge og hvordan venstresiden/sentrum kan svare på de utfordringene høyrepopulismen presenterer for andre politiske partier og for demokratiet og sammenhengskraften i samfunnet generelt. 

Taraku kommer med noen betimelige advarsler. Han peker på de økende ulikhetene i Norge, som gjenspeiler noe av den utviklingen flere europeiske land har vært gjennom allerede med flere i lavtlønte yrker, flere arbeidsløse, mer jobbusikkerhet og større spenninger mellom ulike lag av folket. Det tradisjonelt trygge, stabile og sosialdemokratiske Tyskland trekkes frem som et bilde på hva Norge kan bli om få år dersom vi ikke gjør noe for å stoppe ulikhetstoget som nå ruller stadig raskere i Norge. Tyskland har riktig nok klart seg godt gjennom den økonomiske krisen, men på bekostning av særlig lavtlønte grupper, som må ta til takke med såkalte 'Mini-jobs'. Og det stopper ikke der. Med dagens tempo i utvikling av ulikhet er vi på nivå med Frankrike i 2030, skriver Taraku. Det er bare 13 år til! 

De fleste på venstresiden vil lett kjenne seg igjen i advarslene mot økende ulikhet. Når det gjelder forvitring av tilliten i samfunnet, er det kanskje vanskeligere å bli overbevist i et land som Norge. Men i land som USA, Frankrike og Nederland har det nærmest vært en kollaps i tillit på flere samfunnsområder de siste årene, ikke minst hva gjelder tillit til politikere. Til og med i Danmark faller tilliten betydelig. Taraku presenterer overbevisende tall på dette området. Tillitskrisen er alvorlig og alle gode krefter bør gjøre sitt for å unngå at det samme skjer i Norge. 

Taraku er også overbevisende når han beskriver hvilken trussel innvandring og islam har blitt i manges øyne de siste årene. Tallene vil nok være nedslående for mange. Skepsisen til islam og muslimer er særlig stor. Men hva gjør vi i denne situasjonen? Tarakus oppskrift inneholder mange fornuftige ingredienser, men det er noe uklart hvordan han vil føre kampen for "europeisk humanisme og solidaritet", som han mener er nødvendig, uten at det fører til ytterligere fremmedgjøring.

Humanisme og solidaritet inneholder mange verdier og prinsipper det er vanskelig å være uenig i, men mye vil etter Utrops syn avhenge av hvordan disse presenteres og kjempes fram. Får store deler av innvandrerbefolkningen følelsen av at verdier og holdninger skal trekkes ned over ørene på dem, eller at de må velge enten europeiske verdier eller hjemkulturens verdier (noe vi i Utrop vil mene ofte er en falsk motsetning), kan resultatet bli det motsatte av det Taraku og Agenda ønsker. Her trengs det med andre ord mer tenkning og utarbeiding av konkret politikk og konstruktive strategier.