– Jeg er en kulturkritiker som er opptatt av en balansert og forebyggende debatt. Men vi som samfunn ta tak i problemene som ekstrem sosial kontroll og æreskultur vil innebære, er tonen fra styremedlem i Oslo Frp, Abida Akhtar Nilsen.
Foto: Kristian Mendoza

Ut mot æreskultur og hatretorikk

For Abida Akhtar Nilsen, som selv har opplevd å bli utsatt for sosial kontroll, var det ingen tvil om hvilket parti hun skulle gå inn i, og hvilke saker hun skulle engasjere seg i.

Utrop nr. 09/2018 (01.03.2018)

– Jeg valgte Frp. I alle de årene jeg har vært aktivist, har de vært partiet med minst berøringsangst på feltet. Da jeg inviterte politikere til å snakke om æreskultur, var det oftest Frp-folk som tok seg tiden til å være med, mens andre partiers politkere ikke gadd å svare, sier hun selvsikkert.

Nilsen er opptatt av det hun ser på som "utfordrende dialog", og har valgt å gå over fra å være aktivist til å satse på politikken. I fem måneder har Akhtar vært styremedlem i Oslo Frp.

Grunnen til hennes aktivisme var hennes egne erfaringer. Abida kom til Norge som fireåring, og vokste opp i det som egentlig var et godt integrert hjem i Oslo. Men det sterke gruppepresset gjorde at familien ble nødt til å velge ektefelle, og et arrangert ekteskap, for henne.

– Jeg har vært heldig i at jeg ikke opplevde mye av det andre kvinner i en liknende situasjon har vært igjennom, men jeg måtte til slutt komme meg ut av ekteskapet.

Fant seg nettverk
Abida var 26 år da hun forlot ekteskapet. Hun regner seg som heldig fordi hun ikke sto på bar bakke etterpå.

– For det er nettopp dette som skjer med de som bryter ut av et ekteskap og et hjem preget av sosial kontroll og æreskultur. Man kan risikere å miste ikke bare hele familien, men hele nettverket. Jeg var heldig i og med at jeg fikk beholde barna, og at de gikk i barnehage og skole. Jeg fant andre alenemødre i samme situasjon som meg, og vi kunne danne et nettverk. Andre, særlig unge, kan ende opp som totalt ekskluderte når de bryter ut.

Årene som fulgte, kaller Abida sine "assimileringsår". Hun strevde å bli mest mulig norsk, og regner seg selv i dag som ikke-muslim. 

– I dag har jeg et mer nøkternt forhold til det med kultur. Jeg er stolt av å være norsk-pakistansk, men flau over æreskulturen som finnes innad i miljøet.

Fokus på foreldregenerasjonen
Akhtar mener man har lykkes med å integrere mange av de unge i innvandrermiljøene, og at man i større grad nå må fokusere på de eldre.

– For å ta til motmæle mot æreskulturen må vi også skape holdningsendringer blant foreldregenerasjonen, for det er de som ofte sitter med nøkkelen og har makt i familiene. Norsk-pakistanere og mange andre minoritetsmiljøer har mye sterkere familiebånd enn tilfellet enn for etniske nordmenn.

Hun ser samtidig på dette som en samfunnsoppgave.

– Særlig når det gjelder unge som havner på skråplanet, enten i kriminalitet eller ekstremisme, handler det om en flukt ut av en håpløs situasjon. Vi er som samfunn nødt til å sørge for at unge som vokser opp i Norge, får en positiv utvikling.

Redd for "svenske tilstander"
Frp-politikeren med pakistansk bakgrunn er på linje med innvandringsminister Sylvi Listhaug når hun viser til "svenske tilstander".

– Her handler det om oppvekstforhold, om blant annet ekskludering og fattigdom, som gir grobunn for at man "stenger seg inne" og utvikler parallellsamfunn, med egne regler, som f eks æreskulturkodekser.

– Hvordan kan vi unngå disse tilstandene som du advarer mot?

– Jeg vet at det jobbes mye institusjonelt, særlig fra politiet, på steder som Søndre Nordstrand og Groruddalen. Men jeg tenker at vi ikke går dypt og strategisk nok, kanskje fordi vi ikke vil "bry oss for mye", og bryte familiers og miljøers rett til privatliv. Vi må satse på de gode og tilrettelagte tiltakene. Vi må ha et politikorps og et barnevern med to- og flerkulturell forståelse og kompetanse, som kan skjønne signalene når ting begynner å gå i negativ retning. Men først og fremst må vi som samfunn snakke åpent om problemene, og ikke legge lokk på ting.

Ofte uenig
Abida sier hun er ofte uenig med sitt eget parti, selv om hun er hundre prosent enig når det gjelder kampen mot æreskulturen.

– En tendens er at retorikken i innvandrings- og flerkulturdebatten ofte går i retning av generaliseringer. Vi må kunne se på folk som individer i større grad, og ikke bare som representanter for en gruppeindentitet. Jeg tenker også at det er viktig at folk får lov til å ha sitt etniske og religiøse særpreg, så lenge det ikke hindrer samfunnsdeltakelse. Vi har religionsfrihet i Norge. Vi skal ikke kaste ut folk bare fordi de er muslimer. På den annen side skal vi beskytte dem som har bestemt seg for å forlate religionen. Vi skal verken hate folk for den religionen de har, eller for å ha valgt å ikke ha en religion. Som politiker er det min plikt å ta like mye tak i æreskultur blant muslimer, som hatretorikken fra enkelte mot samme gruppe, for begge er like ødeleggende.

I Frp har man en ærlig diskusjon når det gjelder integrering kontra assimilering, mener Nilsen.

– Av egen erfaring vet jeg at assimilering ikke er veien å gå, og at jeg ikke kan støtte det hele veien. Jeg mener også at inkludering og ekskludering ikke kan sees på et rent "innvandrerproblem", men som et sosialt problem. Også etnisk norske unge sliter. Til tross for at vi snakker så pent om inkludering, er Norge dessverre et land hvor det er lett å falle utenfor.

Vil få frem mentorordning
Før jul traff Nilsen unge flerkulturelle som sliter med sosial kontroll og æreskultur. Enkelte har måttet bryte totalt med eget miljø. 

– Jeg har hatt mange meningsutvekslinger og samtaler med Sylvi Listhaug om temaet. Jeg har jo i lang tid foreslått å ha en mentorordning for utbrytere, slik at de får et kompetanse- og relasjonsmiljø som kan hjelpe dem i en vanskelig livssituasjon. Jeg har både pratet med ministeren og med folk i Bufetat. Alle har vist interesse, og vi håper å få plass et slikt tilbud i nær framtid.

– Hvordan ser du for deg at en slik ordning skal kunne fungere?

– Gjennom å opprette et team av støttepersoner med erfaring og kompetanse på dette feltet, som kan være en slags "støttekontakt" for den unge, og som vet hva personen går igjennom.

Hatt en positiv utvikling
Og selv om det er mye som fortsatt står ugjort, hevder Akhtar Nilsen at utviklingen i store trekk er positiv.

– Vi går bort fra berøringsangsten, og i retning mer kunnskap og avtabuisering av æreskultur. Vi trenger denne samtalen, vi må snakke om utfordringene og anerkjenne problemene. Uten dette vil vi ikke kunne klare å jobbe med denne tematikken.

– Tenker du at det for din del har vært verdt strevet?

– Helt klart. Jeg har brukt 20 år på dette og møtt både med- og motgang. Jeg har opparbeidet kunnskap og ikke minst tillit som er svært verdifull når man først må ta den vanskelige dialogen. Når man må snakke med foreldregenerasjonen og moskéene. Når man vil at sistnevnte skal mer åpne og inkluderende. 

Egentlig er ikke dagene lange nok for Abida. Hun skal få gjort så mye, og tatt opp mange kamper.

– Jeg følger hele tiden med på det som skjer i både Afghanistan og Pakistan. Familien min er selv halvt afghanere, med opprinnelse i Peshawar. For oss er det vondt å lese nyhetene som kommer hver gang det skjer noe, men vi er på en måte vant, ettersom hele området i lang tid har vært preget av ekstremistgrupper, som Taliban, og deres pakistanske medsammenssvorne. Jeg tenker ofte på å få invitert muslimske frihetshelter som Malala Yousafzai til Norge, slik at jeg kan vise frem de få, men utrolig viktige lyspunktene i de delene av verden.

Kulturkritisk
– Ser du på deg selv som religionskritisk?

– Jeg vil heller si at jeg er kulturkritiker som er opptatt av en balansert og forebyggende debatt. Endre holdninger og skape positive samfunnsendringer ved hjelp av dialog. Ta opp det som er problematisk, uten å glemme det gode som finnes i opprinnelsekulturen. For til ende og sist er jo ikke problemet kultur, men ukultur, sier hun.

 

www.AutoDeler.co.no