Foto: Claudio Castello
- Vant frem mot utestengelse av Facebook-gruppe - 22.04.2024
- Skeivhet, identitet og invidualitet - 22.04.2024
- Ny forskning: : Troende muslimer får bedre helse - 22.04.2024
Trioen utgjør den akustiske jazztrioen Jazzbanditt, som nylig spilte under Djangofestivalen, og som i disse dager kommer med sin andre utgivelse Jazzbanditt 2.0.
– Navnet Jazzbanditt er egentlig en metafor for at vi “stjeler” inspirasjon fra mange musikksjangre for så å gi det et eget uttrykk. Å være banditt for oss er også å være uredde på scenen og klare til å satse alt, uansett hvordan det går. Vi er ikke et band som er for glad i å “safe”, sier Stemkens.
Fant hverandre gjennom Django
– For ikke så lenge siden var dere med på Djangofestivalen. Hvor viktig er stringjazzen og Django Reinhardt som inspirasjon for Jazzbanditt?
– Han er egentlig årsaken til at vi tre fant hverandre kunstnerisk. Samtidig har det vært viktig at vi ikke låser oss inn i djangomusikken og tradisjonell stringjazz, men at vi også er i konstant utvikling og beholder en form for kreativ frihet, påpeker Vågen Nilsen.
– Vår første plate er helt klart preget av Reinhardt. Vi fant ham uavhengig av hverandre, og djangomusikken ble på en måte et alternativ til alle de andre sjangrene vi som musikere jobbet med, fortsetter han.
Et år i stringjazzmetropolen
Manger Breistein, Vågen Nilsen og Stemkems er alle heilnorske. Stemkens vokste opp på Oslo Nord, Breistein kommer fra Vestlandet og Vågen Nilsen fra Kragerø. Guttene møtte hverandre over en kassegitar og en kontrabass. Et kunstnerisk felleskap, kombinert med lidenskap for stringjazz, førte dem sørover til Paris.
– Året i Paris var helt klart med på å definere oss som trio. Vi levde “vår franske drøm”, lærte språket, skaffet oss kontakter og fikk musikken under huden. Som kunstnere og fikk en slags “reality check” når det gjaldt våre egne begrensninger. Vi modnet helt klart som yrkesmusikere i Paris, og lærte hvordan vi skulle utvikle oss videre, forteller Manger Breistein.
I Oslo og Norge er stringjazz fortsatt noe eksotisk. I Frankrike er det helt annerledes, påpeker han videre.
– I Paris er det helt vanlig at de unge setter seg ned på en eller annen gatehjørne, med gitar og kontrabass og begynner å jamme.
En plate på egne vilkår
Jazzbanditt 2.0 er en plate hvor man våger mer, hevder trioen.
– Her har vi gått til en mer innovativ form for akkustisk jazz. Vi tillater oss mer enn i forrige utgivelse, og er ikke redde for å prøve og feile, sier Vågen Nilsen.
I Paris opplevde bandet hvordan enkelte useriøse promotører lurte dem for penger. Erfaringene å bli selvadministrerende kom godt med når man skulle lage sin nyeste utgivelse.
– Jazzbanditt 2.0 var et omfattende arbeid. Vi gjorde ikke bare det kunstneriske, men også hele det adminsitrative selv. Alt fra komponering til innspilling, miksing, mastring og design. Også gjorde vi prosessen to ganger, en for CD og en for LP-plate.
Tøffere i utlandet
Opplevelsene i Frankrike gjorde gutta klar over de tøffere vilkårene som finnes for musikere nedover på kontinentet.
– I Norge er vi heldige som har statlige støtteordninger. I Frankrike har man riktignok en ordning hvor man får månedslønn av kulturmyndighetene hvis man gjennomfører 42 konserter årlig. Kravet innebærer ofte at musikere har sine egne solistprosjekter på si for å få det til.
Ut på turné
Fremtidsplanene er klare. Og etter lang tid med plateinnspilling så innrømmer jazzbandittene at de er toppmotiverte til konserter.
– Neste måned skal vi til Storbritannia. Utover våren og sommeren skal vi antageligvis til Frankrike (igjen), og så videre ut på Norgesturné med særfokus på Sørlandet.
En tredje plate skimter også i horisonten.
– Vi har allerede noe materiell klar som vi skal jobbe med. For oss i Jazzbanditt handler det om å ta tak i flere større prosjekter og utvikle det vi har sålangt det kan gå.
