Når noen former for vold mot kvinner anses som "dårlig", innebærer det samtidig at andre former kan være bra og nødvendig, mener forsker.
Foto: Quinn Dombrowski

Vold holder kvinner på plass

For å kunne si noe om vold og kjønn, utover å telle menn og kvinner som slår og blir slått, må man se på meningen bak volden, ifølge Hilde Jakobsen.

Utrop nr. 26/2016 (28.06.2016)

‒ Vold er ikke kjønnet fordi det er menn som slår kvinner, sier Hilde Jakobsen.

Kjønnet vold er et viktig tema i hennes doktoravhandling om partnervold i Tanzania, avgitt ved HEMIL-senteret ved Universitetet i Bergen.

At noe er «kjønnet» innebærer, som ordet antyder, at det har med kjønn å gjøre. Kjønn oppfattes ofte som noe biologisk, i henhold til den klassiske inndelingen i menn og kvinner. Og tallenes tale på verdensbasis er stort sett ganske klare; det er hovedsakelig menn som slår kvinner.

Jakobsen, som har forsket på og jobbet med vold i nære relasjoner, mener mye norsk forskning på vold og kjønn preges av dette perspektivet.

‒ Kjønn blir redusert til noe biologisk, altså menn og kvinner, og så teller man. Først finner man at det er menn som slår. Men så finner noen at enkelte kvinner også slår menn. Og da er volden liksom ikke kjønnet lenger, fordi både kvinner og menn slår.

Denne saken er republisert fra Kjønnsforskning.no.  

Meningen bak volden
Jakobsen finner derimot at kjønn kommer til uttrykk i den meningen volden gis, og det den brukes for å påvirke.

I studien av partnervold i Tanzania, kommer det frem at den volden som i stor grad er akseptert i samfunnet, er den volden som utøves for å holde kvinner på sin plass. Kvinnen skal ta vare på mann, hus og barn. Og noen ganger må det et lite slag til for at hun holder seg på matta og gjør det hun skal.

‒ For å kunne si noe om vold og kjønn, utover å telle menn og kvinner som slår og blir slått, så må man forholde seg til samfunnsvitenskapelige teorier om kjønn, ikke biologi. Man må se på meningen bak volden, hva den brukes til, hva den opprettholder.

Hvis volden handler om kjønnsnormer, og om opprettholdelse av kjønnsnormer – regler for hvordan menn og kvinner er og bør oppføre seg – så er volden kjønnet, ifølge Jakobsen.

‒ Hvis man analyserer kjønn ut fra et sånt perspektiv, kan man finne at også vold mot menn kan være kjønnet. Eller man kan komme frem til at volden ikke er kjønnet. Men dette er altså uavhengig av hvem som slår.¨

Les også fra Kilden: Voldelige partnere hindrer kvinner i å jobbe 

Kjønnsblindt arbeid 
Det var da Jakobsen skulle evaluere et FN-program mot kjønnsbasert vold i flyktningleirer i Øst-Afrika at temaet for doktorgradsarbeidet ga seg. Beskrivelsen hun fikk av FN-programmet, var helt forskjellig avhengig av om hun snakket med de europeiske ansatte, versus lokalt ansatte tanzanianere.

Europeerne gikk ut fra at alle var enige i programmets visjon om å bekjempe vold mot kvinner. Tanzanianerne var imidlertid ikke enige i at det å bruke fysisk makt overfor en kvinne var en uting i seg selv. Noen former for vold var faktisk berettiget, mente de. Begge parter var klar over den andres syn på saken, allikevel var ikke dette et tema som ble diskutert.

Ifølge Jakobsen oppfattet de europeiske ansatte den lokale forståelsen av vold som en del av deres såkalte kultur. Og med idealet om å drive kultursensitiv bistand kunne de ikke tukle med den lokale kulturen.

‒ Det med kjønnsroller kunne de derfor ikke endre, for det hadde merkelappen kultur. Men man kan ikke si at man jobber med kjønnsbasert vold, samtidig som man nekter å røre ideen om at kvinner skal være underordnet menn, mener Jakobsen.

Les også på Kilden: Menns vald mot kvinner ikkje berre eit spørsmål om kjønnsmakt

Ikke kultur
Inndelingen i oss, de vestlige, og de, afrikanerne, er en konstruksjon som tjener politiske hensikter, mener Jakobsen. Eller vi, afrikanerne, versus dere, de vestlige.

Afrikanske politikere kan avvise feministisk tankegods som vestlig intervensjon, selv om det kommer fra deres egne innbyggere. Og vestlige politikere kan påstå at det de holder på med, er kultursensitivt og apolitisk, ved ikke å pirke i grunnleggende forhold som må endres hvis man vil kjønnsbasert vold til livs.

‒ Hvorfor er det akkurat forhold mellom menn og kvinner som ikke må berøres? spør Jakobsen.

‒ Alt annet vil man jo endre på. Men jeg kaller ikke det å undertrykke kvinner for kultur. Hvorfor skal vi forstå det som kultur når det skjer i Afrika, mens hos oss handler det om kjønnsnormer vi kan endre?

Mellom tvang og samtykke
Den statistikken som finnes i Tanzania, tyder på at rundt halvparten av kvinnene i landet mener at en mann kan ha rett til å slå sin kone. Dette synet kom også frem i Jakobsens forskningsintervjuer.

‒ Og hvis kvinnene selv sier dette, hvordan kan feminister komme og påstå noe annet da? Dette enkle argumentet kommer stadig opp, forteller Jakobsen.

‒ De som påpeker de strukturelle og normative dimensjonene av volden mot kvinner, blir gjerne beskyldt for å være vestlige feminister eller imperialister.

Men det er ikke vanntette skott mellom tvang og samtykke, hevder Jakobsen.

‒ Det er ikke sånn at enten er du tvunget, eller så samtykker du. Samfunnsfenomener er sammensatte, og normer er en viktig dimensjon i vold mot kvinner.

Bra og dårlig vold i Tanzania
Jakobsens forskning baserer seg på 27 gruppeintervjuer med kvinner og menn i distriktene Arumeru og Kigoma-Vijijini i Tanzania. Og i Tanzania er altså noe av partnervolden som utøves mot kvinner, akseptert.

Hun kaller den aksepterte volden for «The good beating». En situasjon der det oppfattes som både rett og nødvendig å slå en kvinne.

Den aksepterte volden utøves for å sørge for at kvinnen i huset følger samfunnets normer for hvordan hun skal oppføre seg. Hun skal anerkjenne at mannen er sjefen i huset og lyde ham, og hun skal utføre sine arbeidsoppgaver. Ett tilfelle der mannen var helt berettiget til å slå sin kone, var for eksempel hvis hun ikke sørget for at barna var rene og fikk nok mat.

En «bad beating» derimot, vold som ikke var akseptert, var vold som kvinner ble utsatt for uten å ha gjort noe galt. Maten var kanskje ikke ferdig i tide fordi hun hadde måttet hjelpe noen andre med noe, eller en oppgave var ikke utført på grunn av en feiltakelse, ikke med vilje.

Menn har i visse tilfeller "rett" til å slå konene sine, mener cirka halvparten av befolkningen i Tanzania.
Foto: Flickr/Creative Commons
Det var heller ikke greit at menn slo sine koner bare fordi de var sinte, eller fulle. Volden skulle ikke være vilkårlig eller tilfeldig – som effektiv tukt måtte den være fortjent. Det måtte være en sammenheng mellom at kona hadde gjort noe galt, og det at hun ble slått.

Opprettholder kjønnsnormer
‒ Det at noe vold blir kalt dårlig vold, rettferdiggjør den aksepterte volden, sier Jakobsen.

‒ Én type vold kan bare være bra, hvis en annen type vold er dårlig.

Og det som regulerer den aksepterte volden, er samfunnets normer om kjønn.

‒ Det er ikke sånn at 100 prosent av de tanzanianske kvinnene jeg har snakket med, støtter opp om dette. Men når de diskuterer i fokusgruppene, så blir det tydelig at det er noen selvskrevne regler de må forholde seg til. Det er en dominerende norm som alle er enige om at eksisterer.

Normen ble ofte tydelig når noen snakket mot den, forteller Jakobsen.

‒ De snakket mot en regel som alle var enige i at fantes, og som de var forventet å innrette seg etter.

Og det er med bakgrunn i dette funnet Jakobsen mener volden i Tanzania er kjønnet. Ikke fordi det er menn som slår kvinner. Men fordi den rettferdige og nødvendige volden har til hensikt å holde kvinner på sin plass, og håndheve normen om at det er konen som skal gjøre hus- og omsorgsarbeidet – en kjønnsnorm.

Elefanten i rommet
Helt lett å få tilgang til disse diskusjonene blant tanzanianerne var det ikke. Selv om hun har vokst opp i ulike afrikanske land, er Hilde Jakobsen fortsatt en hvit, vestlig kvinne.

‒ Det var ikke sånn at hvis jeg hadde snakket litt bedre swahili, eller kledd meg annerledes, så ville det gått greit. Jeg er hvit, det er utenfor min påvirkningskraft, og jeg kunne ikke få dem til å se på meg på en annen måte. Maktforskjellen vil alltid være der.

For å unngå at samtalene dreide seg om det deltakerne trodde den hvite forskeren ville høre, trakk Jakobsen seg helt ut av prosessen og lot en båndopptager gjøre jobben. Hun mener andre forskere i samme situasjon bør gjøre det samme, og at hvite forskere i Afrika ikke alltid tar effekten av egen hvithet på alvor.

Good beating i Norge?
‒ Hva kan din forskning på kjønn og vold i Tanzania si oss om samme tema i Norge?

‒ Jeg har sett på den volden som er akseptert. Det finnes samtidig alltid noe vold som alle fordømmer. I tillegg er det glidende overganger der noe vold har litt sosial aksept. Dette tror jeg er overførbart til Norge. Det er noe vold som alle er enige om at ikke går an. De som blir arrestert, de som går i terapi – når man studerer disse overgriperne, ser man på den enden av skalaen. Å se på den volden som ikke er helt fordømt, tror jeg kan være fruktbart også i norsk sammenheng. 

Uskrevne normer om kjønn preger også forholdet mellom menn og kvinner i Norge, påpeker Jakobsen. Til tross for strukturelle fremskritt og rettigheter, sørger uskrevne normer fremdeles for at også norske par følger kjønnede samfunnsnormer, for eksempel når det gjelder fordeling av hus- og omsorgsarbeid.

‒ En forskjell er kanskje at i Norge vet man at enkelte ting ikke skal sies, og kanskje tenker man ikke helt på det på den måten heller. I Norge blir kanskje normene enda mer usagte, spekulerer Jakobsen.

‒ Men det er ikke noen motsetning mellom Vesten og resten av verden her. Teoriene og litteraturen jeg bruker for å forklare og forstå vold mot kvinner, kan like gjerne brukes i Tanzania som i Norge.

Kritisk til norsk forskning 
‒ Det meste av forskningen på vold i nære relasjoner er ikke kjønnsforskning, hevder Jakobsen.

I Norge står Nasjonalt Kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress, NKVTS, for mye av forskningen på temaet. Jakobsen synes de fokuserer for mye på individ og psykologi.

‒ Det betyr ikke at det er dårlig forskning, understreker hun.

‒ Men jeg regner det ikke som kritisk, samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Den type individualiserende forskning oppfattes derimot som mye mer legitim. Å hevde at vold er kjønnet ut fra strukturelle perspektiver og analyser av makt og mening, er ikke et standpunkt som gjør at du seiler gjennom i akademiske kretser, eller i offentligheten. Du må kunne stå for det du sier.

Solveig Bergman og Ole K. Hjemdal ved NKVTS skriver at de er enige med Jakobsen i at et komplekst fenomen som vold må studeres ut fra flere teoretiske perspektiver, og at det er behov for videre teoriutvikling og dialog mellom ulike fagtradisjoner innen voldsforskningen. Men de er ikke enige i Jakobsens karakteristikk av voldsforskningen ved NKVTS som «individualiserende».

Les hele tilsvaret fra NKVTS her.

‒ Underutviklet teori
Jakobsen synes argumenter om at også menn utsettes for vold, og at både menn og kvinner kan være overgripere, har fått for mye gjennomslag i den norske offentligheten og i forskningen på feltet.

‒ Dette brukes som bevis på at feministene har tatt feil når det gjelder vold i nære relasjoner. At det ikke handler om kjønn og makt likevel.

Internasjonalt dominerer for tiden forskning som hevder at vold ikke har noe med kjønn å gjøre, ifølge Jakobsen. I tillegg florerer studier av typen «hva skal vi gjøre», «hvordan kan vi hjelpe», «hva slags kliniske tiltak fungerer».

‒ Teori på feltet er underutviklet. Teorier om hvordan dette faktisk forholder seg til kjønn, og teorier om voldens funksjon i samfunnet, mener forskeren.

‒ Det vi mangler, er feministisk samfunnsvitenskapelig forskning på vold.

Referanse:

Jakobsen, Hilde, The Good Beating – Social norms supporting men’s partner violence in Tanzania (2015), Universitetet i Bergen

 

www.AutoDeler.co.no