Deeyah Khan mener svarene på spørsmålene i innvandringsdebatten ligger hos venstresiden.
Foto: Geir Dokken

Kvinnen som kom tilbake

Deeyah Khan forklarer æreskultur så det gjør vondt i magen. 

Musiker, filmskaper, aktivist og foredragsholder Deeyah Khan har et hat-elsk-forhold til mediene. Slik høres det i alle fall ut når vi snakker med henne. Men i motsetning til mange andre som klager på medienes negative og fordreide fokus, gjør hun noe med saken. For et år siden grunnla hun magasinet Sister-hood, et blad som lar kvinner med muslimsk bakgrunn ta kontrollen og heve stemmen.  

– Muslimske kvinner er under konstant oppsikt i mediene, men det er veldig sjelden de selv som uttaler seg eller deltar i samtalen. Og når det er noen som deltar, er det ofte bare noen få stemmer, det er veldig smalt. Vi tar ikke innover oss mangfoldet og spekteret av meninger og erfaringer som faktisk finnes. Det ville vi gjøre noe med med Sister-hood. 

Khan er imidlertid ikke den som ønsker å feie problemene i innvandrermiljøer under teppet. Snarere tvert imot. I dokumentaren Banaz. A lovestory tegner hun et skarpt og presist portrett av en æreskultur på sitt aller mest brutale. Den unge engelsk-kurdiske kvinnen Banaz blir drept av familien sin, og Khan setter seg fore å finne ut hvorfor det skjedde. Khan lykkes som få andre med å trenge inn i en forestillingsverden og en sosial virkelighet som er svært dyster. 

– Jeg har ikke noe problem med at folk snakker om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, radikalisering eller andre negative ting som skjer blant minoriteter – for det skjer jo. Det avgjørende er hvem som snakker om det, og hvordan. Er hensikten bare å være sensasjonalistisk, eller å virkelig forstå og gjøre noe med problemene? Noe av grunnen til at jeg lagde min første film, var frustrasjonen over at folk snakket om æresdrap uten å forstå. Noen snakket til og med om "muslimske æresdrap", som bare er tull og en ren faktafeil. Veldig sjelden fikk vi se menneskene som utsettes for dette, eller som er involvert på en eller annen måte. Derfor valgte jeg å fortelle Banaz' historie. 

Medienes dype ansvar
Bakgrunnen for hvordan det unge stjerneskuddet på norsk pophimmel på 1990-tallet, Deepika, ble Deeyah Khan, er etter hvert kjent for mange i Norge. Etter at hun ble et navn i pop-verdenen, ble hun utsatt for press og trusler og var til slutt nødt til å forlate landet. Siden 1995 har hun bodd i England og USA. For Khan er det å fortelle historier blitt noe hun gjør fordi hun føler hun må. 

 Jeg kommer fra musikken, ikke fra media. Det var aldri min drøm å lage filmer eller skrive. Grunnen til at jeg driver med dette, stammer fra frustrasjon og sinne over at vi ennå ikke forstår hverandre. Mange i Norge og andre vestlige land har aldri noen kontakt med folk fra andre kulturer. Derfor er det så viktig hvilke historier som kommer fram. 

– Kan vi i media skrive 10.000 personlige historier om minoritetskvinner og håpe at det vil forandre folks syn? Er det realistisk?

– Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi skrive 10.000 artikler om hvor tjukk en kjent dame er blitt, hvor stygg sminken hennes er, hvordan hun skilte seg fra en fotballspiller, eller cellulitten hennes? Hva slags journalistikk er det?

– Enkelte vil si at det er markedsstyrt hva som til slutt kommer på trykk?

– Nei, det er ikke helt sant. Folk har sagt til meg mange ganger: 'Vi gir folk bare det de vil ha'. Hvis det virkelig er slik mediene ønsker å drive sin virksomhet, bør de være ærlige og si: 'Vi er ikke her for å tjene offentlighetens interesser, vi er her for å tjene penger.' Likevel: Jeg er en stor fan av mediene og journalistikk selv om det kanskje ikke høres slik ut. Jeg er forkjemper for media, for jeg er jo en del av denne bransjen. Vi har et ansvar fordi det vi gjør, har påvirkning på hvordan folk ser på verden og seg selv. Vi må ta det ansvaret alvorlig. 

Venstresidens svar
– Fremdeles virker det som det finnes et ideologisk skille både i mediene generelt og innvandringsdebatten spesielt: De som oftest ytrer seg kritisk om innvandreres kultur, er også de som ønsker mindre innvandring og mer åpent assimilerende politikk. Kritikken kommer i mindre grad innenfra?

Deeyah Khan mener svarene på spørsmålene i innvandringsdebatten ligger hos venstresiden.
Foto: Geir Dokken
– Jeg står på venstresiden. Hardt. Og ofte hører jeg: 'Vi vil ikke si noe negativt om innvandrere, for vi er ikke rasister osv osv.' Men faktum er at det er nokså rasistisk å anta at alle som er som meg, enten er ofre, noen det er synd på eller helt uskyldige. Den virkelige integreringen kommer når du helt enkelt oppfattes som et menneske. 

– I offentligheten diskuteres temaene ukultur, ulikhet, høyreekstremisme, høyrepopulisme og venstresidens manglende svar hver for seg. Men går det an å se disse debattene i sammenheng? 

 Jo, jeg vil absolutt si det. Noe av problemet er at vi på venstresiden ikke gjør alvor av det vi sier og det vi står for, slik vi burde. Men jeg tror på fortsatt at alle svarene ligger til venstre: Mer likhet, mer inkludering, mer antirasisme. Alle disse nøkkeltemaene på venstresiden er mer aktuelle noen gang. Men vi har mistet noe av viljen til å rope det ut og stå ved det når det blir ubehagelig. 

– I dag skal vi være effektive og dynamiske aktører i et globalisert marked. Er ikke venstresidepolitikk veldig gammeldags? 

 Jeg mener ikke det er utdatert å snakke om likhet, like muligheter, likelønn eller verdige forhold for arbeidere. Graden av ulikhet som vi ser rundt om i verden og høyrepopulistenes manipulering av den misnøyen som dette skaper og de reelle utfordringene som folk har, innebærer at høyrepopulistene kaprer venstresidens saker og forsøker å pervertere dem til å handle om deres hatefulle, motbydelige politikk. Det vi må gjøre på venstresiden, er å komme oss opp av godstolen. Vi har blitt sedate, det er noe av problemet. Vi må være villige til å engasjere oss og snakke med de folkene som Trump snakket til. Vi må tørre å drive med aktivisme igjen. Vi må komme oss ut blant folk og ta samtalen med dem som føler seg tilsidesatt og glemt. Vi må vise at vi er der.

Et annet aspekt hun mener mangler, er at bevegelsen, som hun kaller det, må vise solidaritet på tvers av landegrensene,

 Jeg har følelsen av at venstresiden har mistet selvtilliten. Men det er nå vi må reise oss. Disse folkene (høyrepopulistene og -ekstremistene, journ. anm) har organisert seg mens vi var opptatt med å le av dem. Så det er på tide å våkne og kreve likhet for alle, rettferdighet for alle, tilgang til likelønn for alle. Høyrepopulistene prøver å splitte oss. Vi må skape en politikk for solidaritet og fellesskap. 

Hun mener det er helt nødvendig å snakke om utfordringene med å leve sammen i et flerkulturelt samfunn, nettopp for å møte høyrepopulismen. Men den samtalen må ha som hensikt å komme fram til løsninger.

– Vi kan ikke tillate oss å la de sakene ligge på den siden av bordet. Hvis vi gjør det, vil de splitte oss og knuse oss. De tror jeg faktisk. De vil knuse oss, oss alle sammen. De prøver å skape skiller mellom folk. De ønsker ikke mangfold, de ønsker overlegenhet for én identitet. Det må vi komme oss vekk fra og inkludere så mange vi kan, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion. 

Felles identitet mulig
 Hvordan kan en ny, felles identitet se ut? 

 Hvorfor kan det ikke bare være at vi er norske? At vi er mennesker? Vi har et norsk pass og det gjør at vi kan være med å dele dette fantastiske landet med hverandre. Det som er felles, de umistelige røttene som jeg vil holde fast ved, er menneskerettighetene. 

– Er det det hele? 

 Du trenger ikke gå på ski for å være norsk, du trenger ikke være hvit, eller oppføre deg, be eller se ut på en bestemt måte. Felles verdier er bundet i likhet, like muligheter, like rettigheter og verdighet. Det som er bindemiddelet i samfunnet, er menneskerettighetstanken. 

 Hva sier vi til dem som er bekymret for at innvandring gjør det vanskelig å beholde en tilstrekkelig sterk sammenhengskraft i samfunnet vårt også i fremtiden? 

 Landet vårt er et av de mest vellykkete i verden på grunn av likeverdet, friheten og velferdsstaten. Jeg har norsk pass og betaler fremdeles skatt i Norge, ikke i England. Når jeg sitter hos FN, Menneskerettighetsrådet eller UNESCO og andre steder rundt om i verden og ser ut som jeg gjør, har jeg skiltet foran meg der det står Norge. Grunnen til at jeg er så stolt av det skiltet, er at det det betyr å være norsk i dag, ser slik ut (peker på seg selv,) og verdiene som jeg sitter der og eier og stolt føler meg som en del av og etterstreber, er verdighet, rettferdighet og likestilling, lik tilgang til rettigheter og muligheter, og lik representasjon.  

 Så du mener at dette er nok?

 Det er ikke bare nok, det er fantastisk! Hvis Norge klarer å leve opp til og virkeliggjøre disse verdiene og idealene til fulle, vil Norge være et fyrtårn som viser veien for hvordan mangfold kan gjøres til en overveldende ressurs. Jeg er norsk, og jeg vant den første Emmy-en for dokumentar for dette landet, ikke sant? Jeg har fått til utrolige ting, og jeg er norsk! Det er mulig! Vi kan ikke være selektive og velge å bare se det positive, eller bare det negative, hos hverandre. Hvis de historiene vi forteller om hverandre, er selektive, vil vi aldri få sjansen til å føle mer empati med hverandre, eller erkjenne at dette kan fungere, at vi er i samme båt.