Kulturformidler gjennom 40 år

– Vi trenger flere møteplasser for å lære tilnærming og gå vekk fra polarisering mellom majoritet og minoritet, er budskapet fra lederen for Afrikansk kulturinstitutt, Barth Niava. Som selv har drevet med kulturformidling i 40 år.
Foto: Claudio Castello
I 40 år har han utrettelig kjempet for å bevare og formidle afrikansk kultur i Norge.

Mannen som har gitt så mye for afrikansk kultur i Norge, er Barth Niava, grunnlegger av Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK). De første 15 årene, frem til 1992, måtte CAK klare seg uten en eneste tilskuddskrone fra staten.

– Vi fikk ofte høre at vi hadde udefinerte målgrupper. Jeg tror det handlet mer om viljen til å definere oss fra et majoritetssynspunkt, enn at vi skal kunne definere vår kultur her i Norge. Holdninger som fortsatt finnes i dag, men som kanskje er blitt mer subtile, sier Niava.

I dag kaller han seg for “langvarig kulturarbeider med 40 års erfaring”.

– Vi trenger flere møteplasser for å lære tilnærming og gå vekk fra polarisering mellom majoritet og minoritet, er budskapet fra lederen for Afrikansk kulturinstitutt, Barth Niava. Som selv har drevet med kulturformidling i 40 år.
Foto : Claudio Castello

Moralen i historien til Afrikansk kulturinstitutt er at man trenger tid, tålmodighet og innsats for å kunne drive på egne premisser.

– Jeg ser det som min hovedoppgave å skape holdninger og formidle kunnskap mot fordommer. Og ikke minst å formidle kultur på egne vilkår. Som del av den koloniale arven har vestlig kultur alltid kategorisert og definert oss. Vi som kommer fra afrikanske land og kulturer, er best til å definere oss selv kulturelt, slik hvite nordmenn er best egnet til å definere seg selv og sin kulturarv.

Selvstendighet med pris
CAK, eller Afrikansk kulturinstitutt, som Niava påpeker at det offisielt nå heter, fylte nylig 40-årsjubileum. 40 år Niava forteller har vært preget av kamp for egen eksistens.

– For oss har det kostet å være 100 prosent selvstendige, altså å være uten bindninger til både stat og andre interessegrupper. Da vi ble stiftet i 1977, var Norges fokus på Afrika preget av bistandsnarrativet. Jeg som ivorianer, eller andre som sør-afrikanere, nigerianere eller etiopere kunne ikke formidle egen kultur på egne vilkår.

For ham og for CAK har dette ført til enkelte tragikomiske utslag.

– I tiår har vi hatt festivaler, bokmesser, aktiviteter for barn og seminarer for lærerutdanning. Samtidig er vi det eneste stedet i Norge som aldri har fått statsstøtte for opprettelse av egne lokaler. Vi har opplevd å bli tatt inn som et “nasjonalt anliggende”, og få midler fra posten over “ymse midler”. Moralen i historien er at man trenger tid, tålmodighet og innsats for å kunne drive på egne premisser, og bestemme egen integreringsprosess i Norge. Vi har klart oss, tross alt.

Kulturfeltets “G4”
En periode gikk han sammen med Stiftelsen Horisont, som står bak Mela-festivalen, Nordic Black Theatre og Cosmopolite, sammen med store mangfoldige kulturpersonligheter som Khalid Salimi, Cliff Moustache og Miloud Guiderk.

– Vi kalte oss selv for det flerkulturelle Norges svar på “G4”, sier han med et smil.

– For oss var dette et slags tiltak i fellesskap, med fokus på å fremme mangfoldet i norsk kulturliv og vise at det som defineres som minoritetskultur, ikke er ensformig. Jeg synes vi lyktes rimelig greit, men den viktigste lærdommen vi fikk, var å godta at vi var forskjellige representanter med ulike erfaringer. Og det vi hadde til felles, var å være flerkulturelle.

Ung student
70-åringen, som ble født i Abidjan i Elfenbenskysten, fikk som ung oppleve tiåret som definerte både ham personlig og hans kulturelle og politiske engasjement.

– 1960-tallet var tiåret da avkoloniseringen virkelig skjøt fart, og alt opplevdes som spennende og frigjørende. Nå skulle vi afrikanere endelig utøve makt i eget hus.

Det var gjennom musikken og kulturen at han vokste opp til å bli den han er i dag. Først ved å utdanne seg til musikklærer i Abidjan og Versailles fra 1966 til 1969 etter at han hadde tatt examen artium i Abidjan i 1966. Fra 1969 til 1975 studerte han fløyte ved Norges musikkhøgskole i Oslo, før han gikk videre med institusjonelt kulturarbeid, og tok initiativet til et afrikansk kultursenter i Oslo. Stedet som nå er CAK.

– Norge var jo et helt annerledes land på den tiden. I mange afrikanske land hadde Norge et godt rykte, i og med at landet var svært lite involvert i den europeiske koloniseringen av Afrika. Landet ble sett på som et foregangsland når det gjaldt å fremme internasjonale verdier som soldaritet. Og det var blant annet på grunn av dette at CAK ble etablert.

Eksotisering og nysjerrighet
– Hvordan var det å være ivorianer i et så monokulturelt Norge på den tiden?

– Egentlig var det en ganske spesiell opplevelse. Jeg opplevde både eksotisering og nysgjerrighet. Folk var jo ikke vant til å se mennesker som hadde annen hudfarge. Men i studentmiljøene var det noe helt annet, der var folk politisk bevisste og engasjerte i den afrikanske frigjøringskampen, og interesserte i den svarte rettighetskampen i USA.

– Ikke mer rasisme i Norge
– Var det verre når det gjaldt rasisme, eller var det som nå?

– Egentlig var det ikke så mye rasisme og “vonde følelser” på den tiden. Norge var kritthvitt, og vi som var “synlig utenlandske”, var så få at folk ikke så på oss som en trussel. Vi har på en måte kommet oss videre, men på andre områder gått feil. Og samfunnsdebatten har forblitt den samme, med visse modifikasjoner. Nå snakker jo enkelte samfunnsdebattanter om å beskytte norsk kultur og norske verdier.

Niava legger til:

– Det at det er flere av oss som utfordrer det kritthvite og vestlig-dominerte narrativet, er med på å trigge rasistiske krefter, med det skjer ikke nødvendigvis fordi det norske samfunnet eller gjennomsnittsnordmannen er blitt rasistisk.

Annen type norskhet
Som ung mann studerte Niava blant annet også i Frankrike, og han ser store forskjeller fra Norge.

– Franskmennene snakker ofte om “metissage”, om det blandede samfunnet. Vi er ennå på det “flerkulturelle stadiet” i Norge, og snakker ennå om “interkulturell dialog”.

– Hva ser du som årsaken til dette?

– Det har nok å gjøre med historisk homogenitet som ikke er like fremtredende nå. Vi har ikke denne homogeniteten lenger, men det finnes fortsatt de som drømmer seg tilbake til den tiden, og som har det vanskelig å godta annerledeshet, eller norskhet som er annerledes. Jeg tenker spesielt på unge som er født her, men som er “synlig annerledes”, og vil av enkelte eksluderes fra norskhetsbegrepet. 

Synlighet er viktig
– Så hva mener du skal til for at vi i Norge lykkes som flerkulturelt samfunn?

– Vi er nødt til å fremme mangfold og multikulturalisme. Vi må øke kunnskapsnivået blant folk om alle ulike kulturer, både majoritets- og minoritetskulturene. Vi trenger flere møteplasser for å lære tilnærmingsmåter og gå vekk fra polarisering, spesielt i de vanskelige tidene vi nå lever i. Og så er det viktig for oss som er “synlig annerledes” å bli synlige. F eks at norskfødte barn med afrikansk bakgrunn ser flere svarte barn i skolebøker.

Niava selv velger å være optimistisk for fremtiden.

– Hvite nordmenn har lært tradisjonell afrikansk barnebæring av oss her på senteret. Jeg ser at flere i Oslo bærer barna sine som alternativ til barnevognen. Jeg har fordypet meg i norsk litteratur, og sett at Asbjørnsen og Moe har hatt en veldig afrikansk måte å skrive sine “erkenorske” eventyr på, gjennom å skildre naturen og dyreverdenen.

Og så skal man skal ikke være redd for å vise frem ulikheter, som del av en kulturformidling, mener han videre.

– Ulikheter er vår felles rikdom, selv om vi skal også finne likhetene som forener oss på det menneskelige planet. Ulikheter gjør at vi lærer av hverandre. Historien har flere ganger vist at land og samfunn ikke utvikler seg videre uten impulsene utenfra.

Navn: Barthélemy (Barth) Niava
Alder: 70
Stilling: Leder i Afrikansk kulturinstitutt, også kjent som CAK
Opprinnelig fra: Abidjan, Elfenbenskysten
Annet: Tildelt i 1988 Fritt Ords Honnør “for å øke den mellommenneskelige forståelse ved å spre kunnskap om afrikansk kultur i Norge og gjøre Norge bedre kjent i Afrika”. Oslo kommunes kulturpris i 1990, og Barnetimens Hederspris i 2004

Hvis du endte opp i en øde øy, hvilken bok ville du tatt med? Jeg ville heller søkt etter menneskelig kontakt. Jeg leser mennesker til daglig og blir aldri ferdig med å utforske dem

Nevn tre positive sider ved deg selv: Filantrop, kreativ og får ofte høre at jeg har beholdt barnet i meg

Nevn tre negative sider ved deg selv: Utålmodig, langdryg og kan ofte gå rundt grøten

Hvilke tre personer ville du invitert på middag? Liv Ullmann, Elie Wiesel og Thabo Mbeki