Marine Le Pen (Front National) kan gjøre et svært godt regionalvalg i Frankrike. Første runde av valget var 6. desember, og resultatene viser at FN ligger an til å få 27-30 prosent av stemmene, ifølge avisen The Guardian. Siste runde av valget skjer 13. desember.
Foto: Blandine LC

– Populister truer demokratiet i Europa

Høyrepopulistiske partier har vokst kraftig de siste tre tiårene og vokser ytterligere i kjølvannet av flyktningkrise og terror. Men er det egentlig så farlig at disse partiene blir større og mektigere? Ja, mener internasjonalt kjent demokratiprofessor. 

Den internasjonalt kjente demokratiteoretikeren og journalisten Nadia Urbinati kom ifjor med boka Democracy Disfigured, som tar for seg ulike trusler mot demokratiet i vår tid.

– Populistiske partier kan være nyttige vaktbikkjer i demokratiet. Men de kan bli farlige om de kommer til makten, sier professor Urbinati.

Hun trekker fram Ungarns grunnlovsendring fra 2011 og senere tillegg til den for å illustrere hva faren består i. 

Urbinati er ikke alene om sin vurdering av utviklingen Ungarn. Viktor Orbán i det konservative partiet Fidesz i Ungarn har gått langt i å fjerne viktige maktdelingsmekanismer med sine tillegg til den nye grunnloven, som han fikk gjennomslag for i 2013, mener kritikere.  

Nadia Urbinati besøkte Norge i begynnelsen av november. Da var hun hovedinnleder under konferansen "Utfordringer for demokratiet" som ble organisert av forskningsprogrammet "Democracy as Idea and Practice" ved Universitetet Oslo. Det er et omfattende tverrfaglig program som startet opp i 2008 og avsluttes neste år. Den britiske populismeforskeren Paul Taggart (til venstre) var invitert for å kommentere Urbinatis foredrag.
Foto: Are Vogt Moum
– Det ungarske eksempelet viser at populister når de får sjansen, søker å blokkere demokratiske prosesser. Grunnlovsendringer blir et verktøy for å stenge politiske motstandere ute fra viktige arenaer, som presse og statlige institusjoner, sier Urbinati. 

Forskningen har oversett denne tendensen til å kuppe demokratiet, mener hun. 

– I det representative demokratiet vi har kjent i etterkrigstiden, har logikken vært at makt og autoritet innehas og utøves av representanter for folket, som deltar i demokratiet gjennom valg. Dette systemet innebærer at regjeringen ikke kan overse det velgerne mener og sier i periodene mellom valget. Beslutningene politikerne tar, er nemlig bare ett element. Meningsdannelsen er den andre. Dette siste ligger utenfor institusjonene, men kan påvirke valgte politikeres beslutninger, sier hun. 

Ansiktsløse på internett
Internett og ny kommunikasjons- og publikasjonsteknologi er ett av utviklingstrekkene i vår tid som utfordrer de tradisjonelle demokratiske kanalene, mener hun. 

– Demokratiet i Europa fungerer langsomt. De stadige debattene og diskusjonene i mediene gjør at det tar lang tid å fatte beslutninger. Samtidig har fremveksten av sosiale medier og blogger gjort at borgerne i større grad har fått følelsen av at politikk ikke fordrer noen mellommenn, altså de tradisjonelle parlamentariske kanalene. Sviktende tillit til det parlamentariske demokratiet forsterkes av en omseggripende følelse av at folket er redusert til en ansiktsløs masse og at denne massen står i et motsetningsforhold til den parlamentariske eliten. 

Populistene lever godt på den sviktende tilliten som mange velgere opplever. De utnytter situasjonen ved å forsøke å konstruere en inngruppe som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer i samfunnet, f eks klassemotsetninger. "Folket", eller "folk flest", som populistene snakker om, er imidlertid ikke ment å skulle omfatte alle velgere, men et flertall som deler vissse verdier med de populistiske lederne. Dette verdifellesskapet legitimerer samtidig ekskludering av mindretallet og det at man opphever meningsbrytningen og meningsmangfoldet som har vært så karakteristisk for demokratiet etter andre verdenskrig, mener Urbinati. 

En reise mot makt
Populismen i Europa har gått gjennom flere faser. Det samme gjelder etablerte partiers reaksjon på deres fremgang. På 1970-tallet oppsto to ulike varianter av høyrepopulismen. I Danmark og Norge fikk vi antiskattepartier (som etter hvert ble mer opptatt av innvandring), mens Frankrike var tidlig ute med en høyreradikal variant av populismen, Front National (FN). 

Jörg Haider (FPÖ og BZÖ). En av Vest-Europas mest fremgangsrike høyrepopulister. Riktignok ble partiet kraftig desimert da det ble skrevet ut nyvalg, og senere ble partiet delt. Men FPÖ er nå på vei opp igjen under den nye lederen Heinz-Christian Strache, en type ikke helt ulik Haider. Haider døde i en bilulykke i 2008, 58 år gammel.
Foto: Creative Commons
På 1980-tallet fikk også land som Italia, Østerrike, Sveits og Belgia populære populistiske politikere helt ute på ytterste høyre fløy. Den mest kjente fra denne perioden er nok Jörg Haider fra Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ). Han ble partileder i 1986 og la inn en voldsom populistisk sjarmoffensiv. Det endte med at partiet hans kom til makten sammen med konservative ÖVP tretten år senere. Da fikk partiet sensasjonelle 26,9 prosent av stemmene, langt høyere enn noe annet høyrepopulistisk parti hadde fått i et nasjonalt valg før dette.

Haiders seier gikk ikke upåaktet hen i resten av Europa. (Østerrike var blitt EU-medlem i 1994.) Haider hadde leflet med nasjonalistisk retorikk og pleid kontakt med høyreekstreme miljøer. Lederne i EU ble så nervøse at de sendte en trio av "vise menn" for å undersøke om dette i det hele tatt kunne ses på som et demokratisk parti. Det endte med at FPÖ og Haider ble "frikjent", og siden den gang har etablerte politikere i land etter land måttet innse at det er så å si umulig å fryse ut (høyre)populistene. Bare Tyskland og Sverige er ennå delvise unntak fra denne regelen. 

Øst-Europa og euroskepsis
Med utvidelsen av EU østover og finanskrisen på 2000-tallet har både østeuropeiske høyrepopulister og såkalte "euroskeptikere" (mest kjent er engelske UK Independence Party, UKIP) økt sin oppslutning og makt betydelig.  I 2012 gjorde Aftenposten en gjennomgang av valgstatistikk som viste at høyrepopulistiske partier i Vest-Europa hadde seksdoblet sin oppslutning siden 1980-tallet. Også i Norge og Danmark har populistene blitt en maktfaktor. Dansk Folkeparti har vært støtteparti for regjeringen i flere perioder, og Frp sitter som kjent i regjering.

Mange, ikke minst politikere på venstresiden, og (innvandrings)liberale kommentatorer og intellektuelle har vært svært bekymret for høyrepopulismens fremvekst, og man har forsøkt å knekke "populismekoder" av ulike slag. Andre har ment at populistenes rolle som underdog og utfordrere av det etablerte holder de tradisjonelle partiene på tå hev. Analytikere har også påpekt at populisme finnes i alle politiske leirer og like godt kan være venstrevridd, eller fokusert på enkeltsaker som miljøvern, feminisme, dyrevern og globalisering. 

Elitenes svar
For professor Nadia Urbinati er det imidlertid liten tvil om at populister kan være en trussel mot flere av de demokratiske spillereglene og prosedyrene vi fremdeles mener utgjør noe av demokratiets kjerne. 

Men demokratiet står også overfor en annen trussel innenfra, ifølge henne. Det er en trussel som på sett og vis er populismens rake motsetning. Urbinati kaller det den "upolitiske fristelsen". Hun hevder at det de siste årene har blitt vanligere både blant politikere og akademikere å ville løfte viktige beslutninger ut av den vanlige demokratiske prosessen og overlate dem til eksperter av ulike slag. Paradoksalt nok har man begrunnet dette ønsket med trusselen fra populistene, som ofte tar til orde for folkeavstemninger og andre former for direkte demokrati. Det upolitiske er slik sett en slags elitistisk eller "aristokratisk" reaksjon på demokratiets ineffektivitet og velgernes kunnskapsløshet.

– Kunnskap og kompetanse har åpenbart en sentral støttefunksjon for politiske vurderinger og beslutninger. Men å sette verdien av "riktige utfall" over og istedet for politiske prosedyrer er noe annet enn å ta til orde for komptente politikere og god politikk. Det kan bane vei for mer sympati overfor teknokratiske revisjoner av demokratiet, noe som allerede er i ferd med å skje i europeiske demokratier, sier hun. 

Urbinati mener den politiske prosessen er selve demokratiets livsnerve. Det er demokratiets adelsmerke at alle avgjørelser som tas i prinsippet ses på som utfall av en feilbarlig og reverserbar prosess. Dessuten er åpenhet et stikkord for den italienske forskeren. Borgerne må ha tilgang til informasjon og kunne å ytre seg og dermed påvirke politikerne for at demokratiet skal være reelt. Denne muligheten får de gjennom en velfungerende presse som setter kritisk søkelys på makten. 

Fakta
Populisme er en trussel mot det representative, liberale demokratiet slik vi kjenner det fra etterkrigstiden. Det mener professor Nadia Urbinati. Hun begrunner sitt syn i boka Democracy Disfigured – Opinion, Truth, and the People (2014).

Siden midten av 1980-tallet har høyrepopulistiske partier i Vest-Europa seksdoblet sin oppslutning. Det viste en gjennomgang Aftenposten gjorde i 2012. Også i Øst-Europa har høyrevridde populister av ulikt ideologisk opphav hatt stor suksess de siste 10-15 årene og har kommet til makten i flere land.