Foto: Illustrasjon.
Foto: Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon

Når innvandrerstemmer blir avgjørende

En gjennomgang fra VG viser at stemmene til tyrkiske innvandrere og migranter i andre europeiske land kan ha blitt avgjørende for den knappe ja-seieren til president Erdogan i søndagens tyrkiske folkeavstemning. Årsakene bak er nok likevel mer komplisert.

Søndagens seier til president Recep Tayyip Erdogan får politiske konsekvenser. Nå har han et knapt folkelig flertall fra tyrkiske velgere for å få endret den tyrkiske grunnloven. I "det nye Tyrkia" vil presidentembetet få mer makt, statsministerposten avskaffes og parlamentet få mindre kontroll.

VG har gått gjennom tallene for de europeiske landene. Og mens resultatet i valget som helhet ble 51,3 prosent ja mot 48,7 nei; ble det 62,2 prosent ja mot 37,8 nei blant tyrkere bosatt i Europa, men med stemmerett i Tyrkia.

Nederlandsk-tyrkerne førte an
Nederland var også stedet med høyest støtte til Erdogans foreslåtte endringer, med over 70 prosent ja-stemmer. Blant tyrkere i Tyskland stemte 63 prosent ja. Her må man huske at det var nettopp i Nederland det var størst konflikt om ja-sidens politiske valgmøter, en konflikt som endte i full diplomatisk krise mellom de to landene, og verbale angrep fra den tyrkiske lederen på Nederland, Tyskland og EU.

I Norge ble det 57 prosent ja-stemmer, blant de 3.834 gyldige stemmene, mens tyrkere i Tsjekkia var mest skeptiske. Her vant nei-siden med hele 87 prosent.

Når diasporaer splittes
Et av bakteppene til folkeavstemningen var fjorårets mislykkede kuppforsøk, og hvordan situasjonen i Tyrkia har påvirket stemningen i de tyrkiske diasporamiljøene. I Tyskland, som har den største tyrkiske innvandrerbefolkningen i hele EU, har det ført til oppslittede miljøer og sterk mistillit mellom dem som støtter og de som opponerer Erdogan.

Her hjemme, eller nærmere sagt Drammen, har koflikten mellom erdoganister og anti-erdoganister endt i volds- og drapstrusler, trakassering på restaurant og krav om avstandstaken. Situasjonen har blitt så ille at stortingsrepresentant, medlem av Europarådet og tidligere ordfører, Lise Christoffersen, offentlig har uttrykt sin bekymring og vil holde et innlegg i Europarådet 24. april om temaet.

Et tveegget sverd
Tyrkere i Europas påvirkning av politiske hendelser i hjemlandet er et av mange eksempler på en trend som faktisk har eksistert lenge, nemlig diasporapolitikken. Både forskeren Tamara Cottman Wittes, tidligere direktør i Brookings Institute og Yossi Shain, professor ved Tel Aviv-universitetet, har argumentert for at dette fenomenet er "uungåelig" i dagens globaliserte verden.

Tre faktorer sees på som viktige i deres analyse: 1) er diasporasamfunnets påvirkningskraft i vertsstaten/det nye hjemlandets politiske dagsorden 2) evnen til å presse frem politiske beslutninger i denne dagsordenen, som er til "sterk fordel" for diasporamiljøet 3) evnen til å påvirke "tredjeparter" (internasjonale organisasjoner, NGOer og andre statlige aktører) på en måte som "forbipasserer" vertsstatens myndigheter.

Eksemplene er mange. Ukrainske diasporaer i Vesten har hjulpet med enorme pengesummer en hær som var nærmest bankerott, i en nå snart treårig hybridkrig mot verdens nest største militære stormakt. Colombianske diasporaer har organisert seg i en historisk fredsprosess. Et annet historisk eksempel var var hvordan jødene verden over, særlig i kjølvannet av andre verdenskrig og Holocaust, mobiliserte det internasjonale samfunnet til å fullføre Balfour-deklarasjonens mål, som til slutt ble opprettelsen av staten Israel.

En slik diasporamakt er og blir et tveegget sverd, som kan brukes positivt og negativt. Norsk-etioperen Leoul Mekonen påpeker i et intervju med Utrop at innvandrere fra ikke-vestlige land bør la seg inspirere av århundreder med demokratibygging Vesten og Europa, slik at man kan gjøre det samme i sine respektive hjemland. I tyrkernes tilfelle kan man trygt si at det stikk motsatte skjedde.

Romantisering av "hjemlandet"
Så hvordan kan dette forklares? Tilbake til faktorene fra Witte/Shain-analysene. For denne finnes til de grader i stemmegivingen blant utenlandstyrkerne.

Ikke bare handler dette om troen på en sterk mann som kan lede nasjonen gjennom vanskelige økonomiske og politiske tider. Et annet gjennomgående tema er at diasporaer ofte utvikler en lengsel tilbake til hvordan "ting var før", og "nostalgi om lykkeligere tider, før alt ble så komplisert". For tyrkerne har det også handlet om identitetspolitikk, og interne negative gruppepressfaktorer fra "vertslandet". Særlig i Nederland er dette tilfelle, med fremveksten av et sterkt ytre-høyre alternativ i Geert Wilders og Frihetspartiet. Nederlandsk-tyrkere som sympatiserer med erdoganismen, og føler seg truet av Frihetspartiets politikk og retorikk, svarte med faktor 3), holdt (til tider voldelige) protester, og skaffet seg Erdogans sympati og politiske handlingskraft til å utøve verbal krigføring mot to EU-land.

Jeg tenker at tilfellet Tyrkia ikke er dessverre det siste eksempelet vi ser på slik diasporapolitikk. For oss som brukes våre "innvandrerstemmer" er det derfor viktigere enn før å bruke stemmer i papir- som i lydformat til brobygging, til å utvide ytringsfriheten og de sivile rettighetene, særlig i de landene hvor de er innskrenket.

www.AutoDeler.co.no