En trussel mot Vesten? Muslimer fremstilles som en trussel, samtidig som andre viktigere problemer blir oversett, hevder Rødt-politikeren Ana Isabel López Taylor.

I Norge er islam slik fotball er i Brasil

I Norge er nå muslimer den gruppen alle blir oppfordret til å hakke på. Gi folk en ny "fiende", så glemmer folket det som virkelig fremmedgjør dem som mennesker!

I Rødt utfordrer vi ikke bare herskernes økonomiske og politiske makt, men også deres monopol på å fortolke og skildre verden.

Ytringsfriheten, som er en av de grunnleggende menneskerettighetene, er tilsynelatende ok. Men for det meste er pressen og massemediene kontrollert av storkapitalen og borgerskapet og dermed er kårene for ytringsfriheten begrenset. 

Skremsel
Etter 11. september 2001 har islam og muslimer blitt gjort til Vestens nye fiendebilde. Deler av befolkningen blir så henvist til å hakke på denne religionen. Andre samfunnsmessige temaer blir feid under teppet. For eksempel brutalisering av arbeidslivet, sosial dumping, pensjonsreformen, Norges aktive deltakelse i krig. Vi ser en tåkelegging av systemkrisen. Den blir fremstilt bare som en finanskrise som skal gå over.

Etter min mening har islam i Norge den rollen som samba og fotball har i Brasil. Når du diskuterer denne religionen og blir så opptatt av ”farene” ved islam, så glemmer du å fokusere på utviklingen som gjør Norge til et mer neoliberalistisk og aggresivt imperialistisk land.

I Norge er nå muslimer den gruppen alle blir oppfordret til å hakke på. Gi folk en ny «fiende» så glemmer folket det som virkelig fremmedgjør dem som mennesker! Kritikken og kampen mot patriarkalske og undertrykkende tradisjoner er viktige saker som Rødt fører, men kritikken mener jeg ikke må brukes til å fremstille islam som en mindreverdig religion.

Mot manipulering
Jeg har møtt muslimer som kritiserer oss fordi de mener Rødt ikke går hardt nok mot islam. Men jeg sier til dem at i alle mine dager har jeg aldri hørt eller møt en kamerat, kvinne eller mann, som lukker øyene for undertrykning og overgrep mot kvinner, barn og unge, eller noen som har forsvart retten til de konservative i islam til å innskrenke menneskerettighetene.

Kampen om rettigheter må ikke tres over hodene på folk. Som Pablo Freire skrev i sin bok Frigjørende pedagogikk:

"Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres".

Det er en oppgave også for Rødt å finne strategier for å motarbeide tendensen til at personer som var en del av en undertrykt minoritet og som oppnår en bedre økonomisk/sosial status, tar over herskernes tanker og holdninger og «fjerner» seg fra den minoritet de tilhørte. Dessverre må jeg si at mange innvandrere er fanget i denne tendensen. Vi trenger ikke bøker av Hallgrim Berg når vi har innvandrere som synger den samme sang som dem som sitter med makta.

Forandre islam
Min mening er at vi ikke kan utpeke en religion som årsak til all elendighet i det norske samfunn. Rødt må innta en posisjon i forhold til islam som kan skape rom for forandringer. For å få til dette er vi nødt til å snakke med hverandre, ikke hakke på hverandre.

Forandringer av islam må føres parallelt på to plan: det ideologisk/teologiske og på det folkelig/praktiske nivå, der konsekvenser av tolkningene og praksisen kommer til syne. Til disse to kampene trenger vi forskjellige ressurser og egnede personer. Jeg ser klart at muslimske kamerater har en fortrinn i forhold til den teoretiske delen, fordi de har kunnskaper og erfaringer. De kan skape mye mer rom for forandring enn meg, fordi på dette feltet er jeg ikke «en av gjengen» (jeg er ikke muslim).

Men i den praktiske kampen, den daglige, er jeg kanskje egnet: jeg har jobbet lenge med innvandrere/innvandrerkvinner, og er selv innvandrer. Vi er nødt til å føre kampen nedenfra sammen og skape et rom for tillit, finne et rom for dialog. Jeg ønsker at mange kan finne og skape sånne rom.  Skaper vi flere slike «dialogrom», skaper vi muligheter for forandring.

Et politisk ansvar
Rødt har i mange år påpekt manglende innsats fra det offentlige og Rødt har kjempet for å skape redskaper til forandringer. Vi har påpekt at innvandrere mangler muligheter til å komme seg på arbeidsmarkedet, eller at de er de første som kastes ut i arbeidsledighet. Vi har hørt om krisepakker, men er disse pakkene tiltenkt personer som kastes ut i arbeidsledighet, eller mest til banker og kapitalister?

Vi har for eksempel sett at mange innvandrerkvinner har ikke de samme mulighetene til å leve fritt ved ønske om skillsmisse, men hvor finner de en gratis/billig advokat? Hvor mange "skjulesteder" eller beredskapshjem har vi når jente/gutt eller ungt par trenger å flytte i tilfelle de blir utsatt for tvangsekteskap? Har politiet nok voldsalarmer? Har vi kompetent personal på sosialkontoret eller flyktningkontoret som veileder godt og tør å hjelpe? Har vi en kommuneøkonomi som tillater langvarige, gode hjelpetiltak? Hvordan skal vi spre informasjon og kompetanse fra de store byene til små kommuner? Har vi ressurser i skole og helsevesen til å hjelpe personer i vanskelige situasjoner? Rødt må fortsette kampen for å få på plass løsninger på disse områdene.

Vi trenger kvalifiserte aktivister i den praktiske og teoretiske kampen, hver på sin måte, men forent. Her vi er nødt til å samarbeide, ikke skape avstander. Vi er nødt til å gå sammen å erobre fra de økonomiske og politiske eliter og de som tjener dem, retten til å fortolke og skildre verden. Da er vi på vei til det mangfoldige og frie samfunnet.