I Utrop no. 7 skrev en av Utrops medarbeidere et velformulert og direkte svar til polemikken skapt av utspillet til frontfigur i Fremtiden i Våre Hender og nylig avdøde Steinar Lem. Lem gav uttrykk for en bekymring over at “Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, og med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret”.
Lem har perverst nok både rett og feil samtidig. Islam er en av de raskest voksende religioner i Norge. Også mange etniske nordmenn uttaler høytidelig shahadaen, islams trosbekjennelse, selve akten som automatisk gjør at du der og da skal følge Koranens ord etter beste evne.
Han får forhåpentligvis feil når han beskriver andre- og tredjegenerasjons innvandreres religionstolkning som “aggressiv og fundamentalistisk”. Er det noe man bør følge med på, og analysere i detalj, så er det den sterke indre debatten i islam. Her kan vi se nyanser, alt fra yngre teologer, til lærde kvinner som begår “blasfemi” med å lede forbønn, til homofile imamer, hvor alle utfordrer den tradisjonelle eldre eliten som tviholder på sin versjon av religionstolkning.
Man bør følge nøye med på den sterke indre debatten i islam.
Problematisk emne
Vi var i kontakt med Islamsk Råd Norge for å høre hva de mente om miljøvernerens utspill. Leder Senaid Kobilica uttalte at foreningen anså Lems uttalelser “som ren skremselspropaganda uten hold i virkeligheten”. Kobilica mente “et samfunn vil alltid være en dynamisk enhet hvor alle grupper gjensidig påvirker hverandre, noe som hverken er unormalt eller urovekkende”. Her vil jeg si meg enig i det første han sier, for mennesker har jo påvirket hverandre omtrent siden tidenes begynnelse.
Vi vet at det er god grunn til å lytte til når aktører som nettopp IRN og Basim Ghozlan opptrer med større åpenhet enn de har gjort på lenge. For en tid siden skrev jeg en vanskelig sak om forholdet mellom homofili og islam. En av dem som skulle intervjues var nettopp forstanderen i det Islamske Trossamfunnet. Men Ghozlan valgte å ikke la seg intervjue, for dette var “et tema han ikke ville svare på”. Men, for ikke så veldig lenge siden, under en debatt om homofili, kristendom og islam virket han mye mer tilgjengelig. Norsk-jordaneren ville gjerne diskutere “ut fra skriften”, og han viste seg til og med villig til å skifte standpunkt om det skulle vise seg at man i skriften kunne finne argumenter for, og dermed tillate, homofile og lesbiske imamer.
Respekt gir dialog
Så, hvorfor denne plutselige åpenheten? Jeg tror mye har å gjøre med settingen og timingen. Når Ghozlan følte en diskusjonsatmosfære som var velvillig, men samtidig også villig til å foreta islamdiskusjon på saklige premisser, så mener jeg han følte seg såpass inkludert at han ikke kunne la være å presentere sine synspunkter, uansett hvor “upopulære” de skulle være hos andre folk i salen.
Henrettelse av folk grunnet legning er den heteste av alle potetene. IRN har, ifølge seg selv, presisert at organisasjonen respekterer norsk lov, og hverken ønsker eller søker henrettelse av homofile. Videre sier de til oss i Utrop at standpunktet er uavhengig av hva andre instanser måtte konkludere om teologien. Basim Ghozlan gav også uttrykk for at hva land som Saudi-Arabia og Iran gjør er en del av deres lovgivning og ikke har noe med universell sharia å gjøre. Ifølge ham er medmenneskelighet et sentralt prinsipp i sharia, og logisk sett er altså det å henrette en homofil person noe som man gjør med grunnlag i menneskeskapte lover.
Uavklarte spørsmål
Vel og bra med en slik presisering fra begge parter. Jeg savner likevel en videre skriftdebatt på emnet, spesielt sett i lys av IRN og andre menigheters forhold til det europeiske Fatwarådet. Her har man ventet lenge på en vårløsning, og spørsmålet er hvor lenge til man skal vente? Burde ikke rådet selv gå i bresjen og lage en slags “moralsk rettesnor” i vanskelige moralspørsmål, som blant annet det evige dilemmaet mellom egen seksualitet og forholdet til Allah/Gud? Oppfylle sin oppgave og være behjelpelig overfor norske muslimer som lever i en norsk virkelighet? Her ligger utfordringen.
Norge er i en endringsprosess, fra monokulturelt til mangfoldssamfunn, en prosess som er dynamisk, spennende, men også full av fallgruver. En slik prosess kan oppleves som opprivende, urovekkende, kaotisk og full av utfordringer for mange. Nettopp derfor trenger vi å klarere forskjeller, diskutere konstruktivt, med base i god og saklig argumentasjon. Å skape et altfor hardt debattklima vil for undertegnede oppleves som useriøst. Men også det å lage en politisk overkorrekt atmosfære hvor så lite som mulig skal diskuteres for “respektens skyld”, blir feil. En slik utvikling vil nemlig bare gagne ytterliggående krefter på begge sider i flerkulturdebatten.
