Dugnad - typisk norsk

Her om dagen så jeg en lapp som hang på døren inn til oppgangen. Der sto det ordet DUGNAD. Det var en hyggelig overraskelse ettersom mitt inntrykk hittil har vært at norsk kultur er nokså materialistisk og individualistisk.

Her om dagen så jeg en lapp som hang på døren inn til oppgangen. Der sto det ordet DUGNAD, og informasjon om når den blir avholdt i gården jeg bor i.

Skrivet var illustrert med et bilde av et trillebår. Jeg tenkte at det er et symbol på arbeidet. Jeg bor i en bygning med ti etasjer, der det til sammen bor omtrent seksti mennesker. Men jeg har ikke sett mer enn ti personer der gjennom de to årene jeg har bodd der.

Innkallingen til dugnad var en god mulighet til å bli kjent med naboene mine, tenkte jeg. Det var også min aller første erfaring med å jobbe sammen med mine norske naboer. Det var veldig viktig for meg å bli kjent med norsk kultur. Det var en hyggelig overraskelse ettersom mitt inntrykk hittil har vært at norsk kultur er nokså materialistisk, og at individualisme er en dominerende faktor i samfunnet. Jeg var også vitebegjærlig og nysgjerrig på å se hvordan arbeidet er organisert.

Været var nydelig den dagen vi skulle ha dugnad. Noen frivillige hadde laget en oversikt over alt arbeidet som skulle gjøres. De hadde med seg sag, hekkesaks, spade, kost, hansker og trillebår. Alle gjorde oppgaven de fikk tildelt på dugnaden. Vi var seksten stykker tilsammen, åtte damer og åtte menn i aldersgruppen tretti til sytti. Men det var ingen forskjell på jobbene basert på kjønn eller alder. Damer klippet og sagde som menn, unge som gamle jobbet hardt. Jeg var tildelt å jobbe med hageavfall, sammen med en annen nabo. Han er hyggelig fyr, som jeg hadde mange samtaler med på fire turer til og fra hagen. Han forklarte til meg om hageavfall, hvordan det kan bli til kompost eller brensel.

Det var et fantastisk jobb. Vi måtte klippe og fjerne trærne som gjorde det vanskelig for syklistene og bilistene til å se veiene.
 
Så var det pause. Vi ble servert kaffe, melk, boller og brus. Mens vi drakk kaffe og spiste snakket vi om forskjellige ting.

Min nabo, en dame som heter Ingjerd, tok mange bilder. Hun fortalte meg at dugnad er typisk norsk. I borettslag eller sameier er det vanlig at det hvert år avholdes to dugnader – en om våren og en om høsten: Først henges det opp et oppslag i oppgangen om at det snart er tid for dugnad. På selve dagen det er dugnad, samles de som har lyst til å delta for å klippe busker og trær, eller plante eller luke i grøntområdene rundt huset. En fra styret er gjerne arbeidsleder, og delegerer og  beskriver hva som skal gjøres.

Men dugnaden har også en sosial side. Når man yter en innsats er "lønnen" litt mat og drikke. Veldig ofte er det brus og boller, eller pølser og lomper.

Etter en god innsats er det gjerne en kaffepause. Dette er fin måte å bli kjent med hverandre på.  Miljøet i boligblokken blir mye bedre, samtidig som alle føler ansvar for grøntområdene de selv har luket. Det er også en god trening for kroppen der du jobber med musklene, mens du flekser ryggen i kurver opp og ned. En kan også utvikle et vennskapelig forhold til naboene sine på denne måten. Da blir det mer naturlig å besøke eller hjelpe hverandre senere.

I hjemlandet mitt Eritrea har vi også dugnad, særlig i tettstedene. Menn bygger hus, pløyer jorda og bygger terrasser i landskapet å beskytte mot erosjon. De arbeider også sammen når det er bryllup, dåp eller minnestund der de hogger trær, bygger telt og henter brensel. Damer tilbereder mat og drikke.

Det er spennende å se den samme kulturen for samarbeid i forskjellige verdensdeler, og særlig at den forekommer både i den økonomiske stormakten Norge og det svakeste landet i Afrika.