Portrett: Transkulturell og transkjønnet

Ett år etter at Sara Azmeh Rasmussen sto offentlig frem som lesbisk har hun kommet til en ny erkjennelse. Hun er transkjønnet.

– Mangel på informasjon om transfenomener førte til at jeg
feiltolket mine følelser og opplevelser. Nå vet jeg at jeg ikke er homofil, men
at jeg har en transidentitet, sier Sara Azmeh Rasmussen, som kaller seg kulturell muslim.

Da hun for ett år siden fortalte offentlig at hun ikke var
heterofil, skjedde det like etter at hun hadde erkjent dette faktum overfor seg
selv.

Mine barn ikke tar skade av at jeg bruker slips

– Det var en tidlig fase i den individuelle prosessen, og
påkjenningen har vært stor som følge av eksponeringen i media. Men jeg var
motivert av en pliktfølelse i en kontekst hvor Islamsk Råd og andre muslimske organisasjoner
nektet for at homofile muslimer eksisterte og avviste hele debatten, sier Sara
Azmeh Rasmussen, som opprinnelig kommer fra Syria.

 

Avlive fordommer

En
transkjønnet person er en som har motstridende kjønnsidentitet i forhold til
sin medfødte kropp.
Azmeh Rasmussen håper åpenhet rundt disse tingene
kan gjøre det lettere for andre å stå frem.

– Selv om åpenheten har gjort meg mer sårbar, velger jeg
fortsatt å være åpen. Og jeg håper dette vil hjelpe andre til å forstå hvilken
forvirrende og komplisert tilværelse man havner i når man faller fra den
heterofile normen. Alt faller ikke på plass med en gang. Det kan ta lang tid å
skrelle bort lagene kulturelle normer har lagt over en persons kjønnsidentitet
og tørre å overskride de gjengse kategoriene som finnes i samfunnet, sier Sara,
som mener åpenhet alltid er mer riktig enn fortielse.

– Myter og fordommer mot transpersoner kan ikke avlives med
mindre vi blir synlige og jobber aktivt for å spre informasjon om
transfenomener. Homofiles situasjon er nå forbedret juridisk og sosialt, mens
transpersoner er en forsømt gruppe med det resultat at transfobi er mye mer
utbredt en homofobi.

”Mamma-gutt”

Sara Azmeh Rasmussen bor i Stockholm. Hun har to barn, som nå har begynt å kalle moren
sin for «mamma-gutt».

– Mine barn er for små til å forstå at moren deres er
transkjønnet og hva dette innebærer. Men de ser at jeg bruker herreklær og
slips, forteller Sara.

At hun bruker slips går heller ikke upåaktet hen i hennes
nærmeste omgangskrets. En venn av henne kommenterte for ikke lenge siden at hun
hadde barn, og mente at det å demonstrere sin legning gjennom slipsbruk var både
unødvendig og upassende.

– Jeg ser iblant skepsis i blikkene og hører lignende
bemerkninger. Da svarer jeg rolig at mine barn ikke tar skade av at jeg bruker
slips. Det er derimot slike fordømmende holdninger som er skadelig for barn,
ikke at de har en mor eller far som er annerledes, sier Azmeh Rasmussen, som
avviser at hun bruker slips for å demonstrere.

– Det er helt umulig for meg i dag å bruke dameklær. Sist
gang jeg gjorde det følte jeg en dyp selvforakt. Mennesker må begynne å forstå
at kjønnsuttrykk som ikke følger normen ikke nødvendigvis er ment som en
provokasjon.

Kjernefamilien

– Hvordan har du selv blitt påvirket av at kjernefamilien er
selve protoypen på en familie?

– Kjernefamilien med kvinne, mann og barn har vært den
vanligste samlivsformen gjennom historien, men andre former for organisering av
seksualitet og reproduksjon har også eksistert. Det finnes for eksempel et
overveldende materiale av empiriske bevis som avkrefter at kjernefamilien er en
naturlig og ufravikelig samlivsform, svarer Azmeh Rasmussen, som påpeker at
homofilt samliv har vært kjent og akseptert i mange kulturer opp gjennom
historien.

– Nå mener jeg ikke å undervurdere den tradisjonelle
kjernefamiliens betydning, men det er behov for å etablere aksept for
variasjon. Å understreke at det bare finnes én eneste akseptabel
familieinstitusjon som alle må presses inn i virker diskriminerende på
mennesker med en annen kjønnsidentitet og seksuell legning enn majoriteten,
sier hun.

Må få velge

Sara har en åpen dialog med barna om det meste. De snakker
blant annet om gutter, jenter, klær og leker.

– Jeg forteller barna mine at det ikke er noen spesiell
forskjell mellom gutter og jenter, og at de må kle seg og leke med det de selv
liker, ikke bare kopiere andre blindt. Nå har sønnen min rosa støvler med
sommerfugler på, mens datteren min har grå sko med fotball på. Det betyr ikke
at vi skal snu på det vanlige mønsteret, men at de får en reell valgmulighet og
er selv med på å forme sin kjønnsidentitet, samt velge hobbyer og interesser.
Slik sett er det bare fordelaktig at jeg har kommet ut av det rigide systemet
med mann/kvinne og svart/hvit. Det er ingen ulempe for barn å forstå at vi
mennesker er forskjellige og komplekse, og at kjærligheten ikke kjenner noen
grenser.

Godt samarbeid

Sara og barnefaren deler ansvaret for barna og har, ifølge
Sara, et godt samarbeid.

– Mine barn har to foreldre som fortsatt er gode venner og
som samarbeider veldig godt. Barna er første prioritet og har det bra på alle
måter. Det går selvfølgelig ikke an å si noe generelt om barn av homofile og
transforeldre, siden folk håndterer utfordringer og problemer på ulike måter.
Men jeg vil hevde at eventuelle problemer ikke ligger i selve kjønnsidentiteten
eller legningen til den enkelte forelder, men i valgene de voksne tar og måten
samfunnet forholder seg til seksuelle minoriteter på.

En plikt

– Når kommer du til å fortelle barna dine at du er
transkjønnet?

– Jeg tror ikke det vil være nødvendig å fortelle dem om min
kjønnsidentitet. Det vil sannsynligvis skje gradvis på en naturlig og uanstrengt
måte. De har allerede skjønt at jeg ikke er en vanlig kvinne, svarer Sara, som
mener hun er forpliktet til å uttrykke sin identitet.

– Jeg er den jeg er, og jeg skjuler det verken for mine barn
eller andre. Å insistere på å være ekte og uttrykke sin identitet er ikke bare
en rett, men faktisk en plikt. Uten at mange homofile brøt tabuer i årenes løp
under sterkt sosialt press, ville vårt samfunn forblitt mindre tolerant og
opplyst. Nå fødes nye generasjoner homofile til et liv i verdighet og frihet. Vi
transkjønnede må også bryte tabuer for at de som kommer etter oss skal ha det
bedre, sier Sara Azmeh Rasmussen.

Navn: Sara Azmeh Rasmussen

Alder: 36

Utdannelse/Yrke: Cand.mag-grad i kulturstudier. Frilansskribent og foredragsholder.

Verv: Har vært hovedstyremedlem i Human-Etisk Forbund, styremedlem i Dagsavisen og medlem i Minervas redaksjonsråd.



Ordforklaringer:

transkjønnet – når en person oppfatter at hun eller han ikke tilhører sitt biologiske kjønn, en kvinne som oppfatter seg som mann, eller en mann som oppfatter seg som kvinne

kjønnsidentitet– det kjønnet en person selv mener at hun/han tilhører

gjengs – alminnelig, vanlig (mening blant de fleste mennesker)

transfobi – redsel for transkjønnede

Lettnorsk:

Innvandrerkvinne vil være mann

For et år siden fortalte Sara Azmeh Rasmussen til avisene at hun er homofil. Men nå sier hun at hun er transkjønnet. Det betyr at hun oppfatter seg selv som mann.

– Det finnes lite informasjon om transkjønnede. Det førte til at jeg ikke forsto mine følelser og opplevelser. Nå vet jeg at jeg ikke er homofil, men
at jeg har en transidentitet, sier Sara Azmeh Rasmussen, som kaller seg kulturell muslim.

Islamsk Råd og andre muslimske organisasjoner
nektet for at homofile muslimer eksisterte og ville ikke snakke om dette, forteller hun. Men Azmeh Rasmussen mener det er en plikt for henne å fortelle om hvordan hun tenker om seg selv. I dag er det fremdeles mange som er redde for og ser ned på transkjønnede. Hvis hun ikke er åpen, vil livet til andre transkjønnede fortsette å være vanskelig.

Sara Azmeh Rasmussen er 36 år gammel og har studert kulturstudier. Hun bor i Stockholm og lever av å være skribent og holde foredrag.