Svarte politikere – bleke utsikter

Hva har norske svarte politikere til felles med de svarte amerikanske borgerrettighetsforkjemperne? Ingenting, skriver Tanveer Hussein i denne kronikken.

Fikk rett: De kjempet for svartes rett til likeverd og vant den. Nå er det på tide at norske svarte politikere viser samme type mot som disse pionerene, hevder kronikkforfatteren. Fra venstre: Malcom X, Martin Luther King Jr. og Muhammad Ali.
Foto: Wikimedia Commons

Det burde de ha om de ønsker å holde liv i sin politiske karrierevirksomhet. De ser gjerne seg selv som Norges svar på Obama, men glemmer at mannen snakker varmt om muslimer og gir sin uforbeholdne støtte til kvinners rett til bruk av hijab. Men hvordan nådde en svart mann egentlig det hvite hus?

Fikk rett: De kjempet for svartes rett til likeverd og vant den. Nå er det på tide at norske svarte politikere viser samme type mot som disse pionerene, hevder kronikkforfatteren. Fra venstre: Malcom X, Martin Luther King Jr. og Muhammad Ali.
Foto: Wikimedia Commons
 
Black power
At en svart person er verdens mektigste mann i dag, er ikke kun et eventyr om målrettet egoistisk slit, men et direkte resultat av borgerrettighetskampen på 1960-tallet anført av personligheter som Malcolm X og Martin Luther King. Den amerikanske bokselegenden Mohammad Ali symboliserte ”nok er nok” idet han kastet sin gullmedalje i Ohio-elva i 1960, etter å ha blitt utsatt for rasisme. Selv det å ha vunnet gullmedalje for landet sitt var ikke nok for å bli ansett som lojal og likeverdig medborger.

Disse tre personlighetene har mer til felles enn forbokstaven i fornavnet. De gjorde tilskrevne negative kjennetegn til noe positivt og ga kulturelle symboler styrke. De kjempet for sine grupperettigheter med livet som innsats – og vant. De tok noen prinsipielle valg, og stod på dem. De nektet å inngå noen som helst form for kompromiss på bekostning av sin overbevisning. I samtiden var de alle truet og kontroversielle. I dag har de alle gått inn i evigheten. Det som begynte med en kamp for egne rettigheter og aksept for kulturelle forskjeller resulterte i ikonstatus. De er i dag forbilder for millioner av mennesker av alle hudfarger og fasonger. De gir inspirasjon til alle som trenger å fornye troen på seg selv og menneskets evne til å skape historie. At de alle var troende og praktiserte konservativ religion, har på ingen måte vist seg å være til hinder i deres kamp mot diskriminering og intoleranse.   

Tilbake til den bleke hverdagen.
I desember 2006 ble 23 Ã¥r gamle Hadia Tajik ansatt som politisk rÃ¥dgiver for statsrÃ¥d Bjarne HÃ¥kon Hanssen. Hun er den første politiske rÃ¥dgiveren i et norsk departement med pakistansk bakgrunn. lead Hadia Tajik er en del av åndseliten blant norskpakistanere. Som Ap-politiker er hun kanskje på vakt mot de overstolte fra samme gruppe? ARKIVFOTO: Henrik Kreilisheim
Det er mye som skiller norske svarte politikerne fra de afroamerikanske heltene. Afroamerikanerne opptrådte i takt med sine gruppeinteresser, mens de norske svarte politikerne mangler en slik portefølje. De er i tillegg ikke bare i utakt med sitt eget skyggebilde, de er på stø kollisjonskurs. De tar gjerne til ordet for å lære sine etniske medborgere om demokratisk skikk og bruk, mens de selv stadig vekk blir tatt i småligheter som kunstig medlemsverving, spåtjenester på statens regning og populistiske utsagn for å blidgjøre og imøtekomme majoritetsforventningene. Malcolm X hadde forøvrig sin egen betegnelse på folk med en slik mentalitet – kokosnøtt.  

Halal-fest og sjarmoffensiv i moskeene på Grønland siste fredag før valget er andre eksempler på hvor interessert det politiske Norge er i reell integrering.

Foto: Flickr.com
Slike metoder for stemmesanking tilhører 1980-tallet, da førstegenerasjons innvandrere entret den politiske arenaen i Norge med lua i hånda og jattet med. De senere års generasjonsskifte blant Norges svarte politikere har dessverre ikke vært annet enn en videreføring av denne stafettpinnen. De er kun et alibi for at det norske samfunn er inkluderende, og representerer kun en blek skygge av den fargerike norske befolkningen.

Om våre svarte politikere hadde inntatt et prinsipielt standpunkt når hijabhetsingen foregikk som verst, hadde de virkelig etablert seg som politikere og fremstått som visjonære. Deres manglende evne til å være tydelige, og likestillingsombudets nylige innretning om at hijabnekt er diskriminering, har ført til at de står nokså avkledd tilbake.

Dagens moderne muslimer liker, elsker og dyrker sin kultur og tro. Ulike nissestunt som forsøker å så tvil om deres lojalitet til Norge, er noe de bare rister av seg. De fleste norsk-muslimer kommer fra regioner som har århundrer å vise til når det gjelder fredelig multikulturell og multireligiøs sameksistens. Mye av denne opparbeidede sosiale kapitalen fikk en knekk da vestlige kolonimakter dukket opp for å hjelpe dem med å leve riktig. De hadde med seg nasjonalismen i bagasjen, for nå skulle alle lage nasjonalstater. Det hadde de kommet fram til etter århundrer med innbyrdes krig i Vesten.

Men slike historiske fakta er tydeligvis vanskelig å sette seg inn i når en er svart politiker oppvokst på landsbygda med bygdedyret i hælene. Men det er helt tilgivelig, bare man innrømmer sin uvitenhet, istedenfor å forstå islam ut ifra bygdefenomen, det blir ærlig talt veldig feil.   

Bleke utsikter?
Hvis dagens svarte politikere vil beholde en smule integritet og et godt ettermæle bør enhver av dem raskest mulig begynne å tenke lengre enn nesetippen. Grip sjansen og gi integrering, feminisme og likestilling nytt innhold og ny vitalitet! Bryt det primordialistiske synet på disse fenomenene! Gjør dere ikke det nå heller, er det mest sannsynlig starten på slutten for de fleste av dere. Da er det bare å vente på at tidens tsunami inntreffer og deres politiske skjebne avgjøres. Den vil bleke dere ut og dere vil knapt være synlig.