Eminol | Norway | Sweden | Denmark | Sikunews | Hindi | Tamil | Polsk

Fredag 03.09.2010

Journalister og minoritetene

Det som er frustrerende er at mitt eget miljø, minoritetsmiljøet, det norsk-pakistanske- og muslimske miljøet, sjelden takler artikler og saker som har et kritisk blikk mot miljøet, skriver Shazia Sarwar, redaktør X-plosiv.no,  i sin blogg.

Det er ikke bare bare å omtale minorteter i mediene. Om det er etniske minoriteter, muslimer, homofile eller fuksjonshemmede. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, eller om den høye fotballtalent-produksjonen fra minoritetsmiljøer, er det ingen som skriker om dårlig journalistikk. Ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet, og ikke bare om disse jentene som nå ser ut til å klare seg fint.

Lager TV2 en herlig, rørende dokumentar om den fantastiske Tahir Hussein (blinde unggutten som syklet tandem Trondheim-Oslo med Vidar Bø), som fører til både Årets norsk-pakistaner pris og plassering som nr. 2 i “Kremtoppen”, er det ikke mange minoritetsstemmer som krever bred skildring av statistikken for overfallsvoldtektene i samme slengen. For skal man bruke kritikernes logikk må vi jo omtale den hele og fulle sannheten, i det vide og det brede.

Ja til balanse
Javisst blir minoriteter stigmatisert i medier. Det er vitenskapelig bevist. Jeg har lest de bøkene i pensum på skolen. Derfor jobber jeg bevisst med å fremheve gode historier, som nyanserer det bildet som skapes av minoriteter i media. X-plosiv skal skape den balansen, for alt er faktisk ikke svart hvitt. Tilbakemeldingen jeg får når suksesshistorier blir publisert er ensidig. Folk er henrykt og lettet for å se noe annet enn elendighetsbeskrivelsen. Slik sett gjør jeg min jobb som journalist og redaktør. Leseren kjenner seg igjen, og den uvitende får utvidet sin kunnskap. Og bud en i Vær Varsom plakaten er nettopp:

1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Men det som er frustrerende som journalist med minoritetsbakgrunn er at mitt eget miljø (minoritetsmiljøet, det norsk-pakistanske- og muslimske miljøet), sjelden takler artikler og saker som har et kritisk blikk mot miljøet. Ikke alle er opplyst om punkt 1.2 i Vær Varsom-plakaten. Det er faktisk en journalists plikt å ivareta oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.

Når “miljøet” reagerer
Selvsagt er det en belastning å eksponere eller ta til orde mot kritikkverdige forhold blant sine egne. Alle journalister kan skrive under på det, både med uten minoritetsbakgrunn. Men den dagen jeg ikke kan gjøre det, den dagen har jeg ikke noe i profesjonen å gjøre. Jeg er helt uinteressert i å bare skrive godsaker om underdogen som klarte å oppnå noe mot alle odds, eller om det som faktisk fungerer helt utmerket, hvis jeg ikke også kan ha et kritisk blikk. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke kan tillate oss å være tindrende uenige om hva som er god moral. Og om vi ikke kan bringe grumset frem i lyset og diskutere den i offentligheten. Om ikke annet så viser det at vi tar et oppgjør med våre egne skjelett i skapet.

Provosert
Jeg føler meg kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard. De skrev moralpolitisaken i Aftenposten. Istedenfor å diskutere det som er kjernen i saken, nemlig moralkontrollen som utøves av noen på Grønland, henger man seg opp i hvordan journalisten beskriver omgivelsene hun møter på Grønland. Dette er skyggelegging av debatten vi ikke er tjent med. Den enorme debatten i etterkant av saken har tydligvis gått kritikerne hus forbi. Hva med å diskutere problematikken som noe mer enn en liten apropos om at “selvfølgelig er jeg mot moralovervåking”.

Journalistens skildring er subjektiv, og slik skal det være. Men jeg kan ikke se at “den er farget av hennes fordommer”. Den er nøktern, informativ og beskrivende. Kritikerne undervurderer leserne når de tror slike beskrivelser danner bilder av Grønland. Det er ikke journalisters skildringer som danner helheltsinntrykket av Grønland. Det er de mange sakene som gjør. Både positive og negative.

Hvorfor stilles det krav om at en slik sak også skal ta for seg “bygdedyret” på bygda? Skal X-plosiv også ta for seg alle de som mislykkes i å integrere seg i samfunnet, når de skriver om Sheraz Yaqub, den yngste i Norge til å ta en doktorgrad samtidig som han fullførte medisinstudier? I en og samme sak?

Jeg er villig til å lytte når de som kritiserer slike viktige saker for ensidighet, også kritiserer positive saker som står på trykk i mediene.

Mediene er nødt til å nyansere
Når det er sagt; Det er hevet over enhver tvil at moralpolitisaken var viktig for almennheten. Men mediene er nødt til å bli flinkere til å nyansere mediebildet av etniske minoriteter generellt og muslimer spesielt. Vi er nødt til å informere Norge om det multikulturelle samfunnet vi i dag har. Og det betyr altså, ikke bare elendighetsbeskrivelser, men også saker om det som fungerer, og de som lykkes. Som jo er mesteparten av minoritetene. Vi må ikke la elendighet og konflikt styre mediebildet alene.