Utrops redaktør har satt norske frafalne muslimer i veldig vanskelig situasjon, mener artikkelforfatter Lily Bandehy.
Foto: Claudio Castello

Svart-hvitt-tenkningen til Utrops redaktør

Etter 11. september 2001 var retorikken til USAs president George W. Bush følgende: ”Enten er du med oss, eller så er du imot oss”. Og for tiden så er du enten muslim, eller rasist og anti-muslim.

Etter forutsetningene som Utrops redaktør Majoran Vivekananthan legger i sin kommentar, må alle kvinner bruke hijab for å være muslimer. Han definerer muslimer som de som går med hijab, og hvis jeg ikke liker hijab, betyr det at jeg er antimuslim.

Hijab har blitt oppfattet av mange med muslimsk bakgrunn som en politisk uniform etter at Ayatollah Khomeini i 1979 begynte å tvinge hijaben på alle iranske kvinner. Etter hvert begynte tilhengerne til Det muslimske brorskap i Egypt, som i mange år ikke praktiserte uniformert hijabbruk, også å bruke plagget. Hizbollah-tilhengerne i Libanon har markert seg med hijaben. Senere har også shia-muslimer i Irak og Syria begynt å bruke plagget for å skille seg fra sunni-muslimene. Den spesifikke hijaben har blitt en politisk uniform og etter hvert spredt seg til Europa.

Redaktøren selv skriver at han ikke liker hijab. Kan jeg gjøre det samme og tolke at han ikke liker muslimer heller? Hvorfor blir jeg da stemplet som antimuslim, og ikke han?

Et liv preget av islam
I mitt intervju i Aftenposten, sa jeg:

"Jeg er muslim fordi min far var muslim. Jeg er kristen på grunn av Maria Magdalenas uskyld. Jeg er jøde på grunn av all smerten som de blir påført. Jeg er humanetiker fordi jeg verdsetter individets frihet over alt”.

Hvis noen spør meg om jeg er muslim, så kan jeg ikke si 100 prosent nei, for jeg har vokst opp i en familie, en by og et land hvor så å si alle er muslimer. Jeg fastet sammen med faren min og tok på en blomstret hvit chador for å stå ved siden av moren min, for å etterlikne henne, fra jeg var tre år gammel.

Barndommen, ungdommen og voksentiden min er preget av islam. Min fars islam. Den åndelige islam. Jeg har mange gode minner fra den tiden med mine foreldre, familie og naboer. Jeg har mange gode venninner som er praktiserende muslimer. Hvordan kan du påstå at jeg er antimuslim?

Men så er det en annen ting: Skal vi fortsette å ikke kritisere islam? Å ikke kritisere islam betyr at muslimer ikke kan forandre seg, at de ikke har tilpasningsevne eller fornuft, og ikke tåler kritikk. Slike holdninger mener jeg er antimuslimske og diskriminerende.

Se til kristendommens reformasjon
Europa utviklet seg gjennom religionskritikken. Martin Luther var en katolsk prest som i første halvdel av 1500-tallet sto opp mot paven, og sa at det som paven sier, er feil. Han oversatte Bibelen til tysk og åpnet dermed veien for at alle kunne lese Bibelen på sitt språk og forstå den. Slik kjempet han mot analfabetismen, og for at folk ikke trengte å henvende seg til en prest for å lese Bibelen. Han gjorde bibelske tekster personlige. Luther leste Bibelen og fant ikke noe belegg for at kristne prester eller nonner måtte leve i sølibat. Han giftet seg med en nonne, og brente pavebullen (pavelige skriv) på bålet. På denne måten begynte opplysningstiden i Europa.

Jeg spør mange damer i voksen alder om hvorfor de går med hijab. Da sier de: "Fordi det står i Koranen". Så spør jeg: "Har du lest Koranen?", og da svarer de med: "Nei, det er fordi imamen sier det". I Koranen står det ikke noe om omskjæring av gutter, og profeten Muhammed var heller ikke omskåret. Hvorfor skal vi muslimer da utsette våre guttebarn for dette?

Religionskritikk med livet som innsats
Frafalne får dødsstraff i muslimske land. I Europa har de blitt utstøtt, mobbet og voldsutsatt, og familiene deres i opprinnelseslandene får problemer når folk får vite at familiemedlemmer i Europa har forlatt islam. Vi som etablerte Ex-Muslims of Norway, har gjort dette med livet som innsats, for å normalisere at retten til tro og til ikke-tro er den første og fremste av alle menneskerettigheter. For gi et ståsted til dem som blir jaget. Vi snakker om den minoriteten som ikke har noen mulighet til å klage, snakke eller finne hverandre. De som blir isolert og utsatt for den verste diskrimineringen fra "sine egne".

Vi som står bak Ex-Muslims of Norway har en meget vanskelig jobb, og Utrops redaktør gjør jobben vår vanskeligere. Han trykker et stort bilde av oss med tittelen Antimuslimene. Akkurat som i de gamle cowboy-filmene, hvor man kunne se plakatene med teksten Wanted, og bildet av personen som ble ønsket levende eller død.

En som er redaktør, bør ha fått med seg at folk har blitt drept av jihadister for mindre enn dette. Han setter våre liv i stor fare. Han gjør meg og Cemal Knutsen til mål for jihadister. Hvordan kan han sette andres liv i fare på denne måten? En av oss har allerede fått drapstrusler hele veien fra Pakistan, og kan for tiden ikke bo i sin egen leilighet.

Jeg regnet Utrop som en publikasjon som støttet vår organisasjon, men dessverre er Utrop de første som går til angrep mot oss.