Foto: Illustrasjon.
Foto: Flickr/zeevveez

Å finne troen i Norge

Bekjennelser fra en knapt praktiserende jøde.

I mine forsøk på å venne meg til livet her i Norge lurer nok ikke akkurat det mørke håret og det totale fraværet av norsk språk noen til å tro at jeg ble født i nærheten av en fjord. Så spør meg hvem jeg er, og jeg svarer gjerne:

Jeg er student. Jeg er amerikaner, en bostonianer som elsker skrivekunst, hunder, Bruce Springsteen og alt som smaker sjokolade. Og likhet med mange nordmenn er jeg ikke særlig religiøs.

Opphetede diskusjoner
Hjemme i min beskyttede forstadsboble er jeg svært så mange ting før min tro, noe som gjør at tiden her i Norge har overrasket meg. I min utforsking av dette merkbart tolerante og stadig mer flerkulturelle landet, der andelen månedlige kirkegjengerne vaker rundt 10 prosent, ser den religiøse bakgrunnen min ut til å ha fått ny betydning når jeg skal definere hvem jeg er. En sak som jeg er vant til å nevne som noe veldig underordnet, fører nå stadig til hevede øyenbryn, opphetede politiske diskusjoner om staten Israel, og minner meg – som jo studerer nasjonale minoriteter – igjen og igjen om at jeg faktisk er en selv.

Jeg er oppvokst i et land som er hjem til nesten halvparten av verdens jøder, og mer spesifikt i et nabolag hvor fotballtreningen alltid ble avlyst i forbindelse med jødiske helligdager og hvor bursdagfeiringer ofte foregikk på kosher-vis. Jo da, jeg hadde en viss anelse om jødenes minoritetsstatus, men det føltes egentlig aldri som vi utgjorde under to prosent av den amerikanske befolkningen og så lite som 0,2 prosent av befolkningen i verden. Jeg følte meg aldri egentlig utfordret til å tenke gjennom hva religion og jødedom betyr for meg – helt til nå, når jeg for første gang på 20 år er en jøde utenfor mitt element, og det på et sted der det å være jøde føles som noe mystisk, eksotisk, som først og fremst handler om Israel, og i noen tilfeller er nokså tabubelagt.

Upopulær
På en av mine første dager i Oslo var en jeg og en amerikansk venn på vei fra Grønland t-banestasjon til politistasjonen for å få visum da vi ble stoppet av en kortvokst mann med skjegg og krøller. Lettere oppskjørtet pekte han på t-skjorten til kameraten min, et plagg fra den israelske hæren med hebraiske bokstaver over brystpartiet. Han ga oss en vennlig advarsel.

– Hør her, jeg er også jøde. Dere bør være forsiktige med å gå med sånt her. Det er ikke populært.

Mens jeg betraktet denne mannen som prøvde å hjelpe oss naive turister, oppdaget jeg at jeg for første gang i mitt 20-årige liv funderte over hva det egentlig betyr å være jødisk – for meg, som alltid har kunnet gå med hvilken t-skjorte jeg vil, og for folk i Norge, som kunne bli fornærmet av merket til den israelske hæren, og for verden.

Det som virkelig betyr noe
På jakt etter svar, litt trøst og en hel masse god mat fant jeg i forrige uke veien til sen fredagsmiddag hjemme hos en av Oslos rabbinere. Han ante ikke at jeg ikke hadde vært i synagogen på flere år, eller at familien min har for vane å hoppe over jødisk påske, og viste meg vennlig inn i stua. Jeg satte meg ned ved bordet for å spise sammen med kona og barna, en del venner og noen ukjente. Det vanket nydelig hjemmebakt challah-brød, og jeg begynte å reflektere over hva det betyr for meg å være jødisk: Det betyr å spise potetpannekaker på helligdager, gå i bar mitzvah-fester og høylydte familietreff, bli tvangsfôret og lære litt jiddish av grandonkel George på 84.

Noen vil si det er helligbrøde, men det jeg får ut av å være født av jødiske foreldre har mindre å gjøre med Israel, konflikter om hellig land og hebraisken min (som er omtrent like bra som norsken), men det har mye å gjøre med verdier og tro og familie og mat. Kvelden gikk med til å servere matzebolle-suppe til rabbinerens seks år gamle sønn, bygge tårn av byggeklosser med datteren hans og høre rabbineren selv legge ut om alt fra utdanning via Toraens læresetninger til tilbudet på olivenolje hos Meny. Det fikk meg til å huske på hvorfor jeg elsker å være jødisk.

Rabbineren snakket, og bortsett fra en og annen setning på hebraisk handlet det han sa om jødedommen om noe meget universelt: Det handler om å elske andre som deg selv, forklarte han. Det handler om å tro på noe som er større enn deg selv i gode og i onde dager.

Jeg fortsetter å tenke over min tro – og selvfølgelig på matzebollene.

Opprinnelig publisert i Utrops nettutgave i 2010.

www.AutoDeler.co.no