Foto: Samer shurukh
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
- Europarådet og FN protesterer mot Storbritannias Rwanda-plan - 24.04.2024
- Nylansert rasismeveileder fremmes som kunnskapsverktøy - 24.04.2024
Norge kommer i perioden 2009-14 til å ha gitt Romania rundt 306 millioner euro gjennom EØS-midlene, også kjent under navnet EEA Grants. Ifølge regjeringen er finansieringsordningens grunnlag et solidaritetsperspektiv der Norge ønsker å bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa.
30 millioner euro av disse pengene går til NGO-sektoren, blant annet til organisasjoner som skal hjelpe Romanias utsatte romfolksminoritet. Rumenske romfolk, kjent som romi eller tigani er blant EU/EØS-områdets fattigste innbyggere. Lavt utdannet og systematisk diskriminert står de klart bakerst i køen i et land med begrensede jobbmuligheter. Norge blir dermed en magnet for folk som hører gjetord om “rikmannslandet i nord”.
Historisk problem
Romfolket i land som Romania og Bulgaria har en lang historie preget av fattigdom og ekskludering. Fristelsen etter å søke lykken i et velstående og (tilsynelatende) mer humant samfunn som Norge er forståelig.
I Romanias hovedstad Bucuresti, hvor jeg selv var for noen år siden, ser du nesten ikke tiggere. Ihvertfall ikke i sentrumområdene. Sterkt, resolutt, ja nesten fryktinngydende politivakthold er med på å fjerne entusiasmen. Fattigdommen rammer alle, også ikke-romfolk, noe som setter en definitiv stopper for givergleden.
Romanias rolle
For mange er det å se folk leve i usanitære og uverdige forhold i Norge ganske sjokkerende i seg selv. Tiår med sosialdemokratisk tankegang gjør også noe med folks hoder. Å se såpass grov fattigdom og elendighet passer ikke helt inn i vårt ideal, og det provoserer.
Og da er det viktig å bruke denne reality-sjekken, til å gå til roten og stille de vanskelige spørsmål. Inntil nå har vi drøftet hva som er Norges rolle og Norges ansvar overfor disse mennesker og deres livssituasjon. Men hva gjør Romania, og den rumenske stat for denne gruppen? Er det rett at den rumenske statens manglende sosiale tiltak skal bli et ansvar for Norge?
I 2012 da romfolksdebatten raste på sitt verste, uttalte Romanias ambassadør i Norge at han var “fullt klar over Romanias rolle når det gjelder økonomisk og sosial inkludering av sine innbyggere, og at viktige tiltak er allerede i gang”. Han viste blant annet til et tiårig strategiprosjekt for inkludering av landets rombefolkning.
Er pengene til nytte?
En må også stille seg spørsmålet om pengehjelpen Norge sender, når dit den skal. Romanias ambassadør, som representant for sin stat kan mene hva han vil, og med full rett, om de “gode resultatene” som skapes i regi av den sosiale bistanden landet får fra Norge og andre velstående land.
Tallenes tale er imidlertid klar. Ifølge korrupsjonsindeksen fra Transparency International for 2012 rangeres Romania på en 66. plass ut av 174 land rundt om i verden, noe som er en forbedring fra tidligere år. Likevel gjør dette landet til en av de mest korrupsjonsutsatte i EU-sammenheng. Og når de aller fattigste og mest ekskluderte rumenske statsborgere siden EU og EØS-utvidelsen år etter år kommer i stort antall for å tjene til livets opphold, så virker det for meg som om pengene til de sosiale tiltakene ikke når frem.
Etter at rumenerne gikk over til kapitalisme og markedsøkonomi ble også den opprinnelige velferdsstaten rasert. Raseringen har gått utover de svakeste gruppene i det rumenske samfunnet, men det forblir ene og alene Romanias ansvar.
Frem til nå har vi kun snakket om tiggeforbud, om hvor plagsomt det er å ha fysisk fattigdom rett foran våre fjes. Så lenge mediene neglisjerer perspektivet om Romanias ansvar for egne borgere, så virker det som om man også i tiden fremover vil sitte med stereotype bilder. Norge som den slemme Onkel Skrue og rom-tiggerne som stakkarslige sosiale kasteballer.
Kommentaren var opprinnelig skrevet i 2013. Oppdatert og republisert i forbindelse med siste tids debatt om ny nasjonal tiggeforbud, og lovforslaget fremlagt på Stortinget.
