Foto: Skjermdump/vimeo.com
I går var det førpremiere på den siste av norsk-tyrkerens filmtrilogi om kjønnsroller og likestillingskamp sett fra et moderne islamsk ståsted. Fra tidligere har Özkal Lorentzen laget Gender Me, om lhbt-muslimer, A Balloon for Allah, om kvinners stilling og nå ManIslam, om menn og islam.
I filmen møter vi menn som fra innsiden av prøver å endre islam i retning av å bli mer åpen, mindre rigid og mer inkluderende. Narrativet som vi ofte presenteres i Vesten, om islam som en mannsjåvinistisk, ultrakonservativ og kvinneundertrykkende religion, utfordres til det ytterste. Vi får møte en bangladesher som kjemper for jenters utdanning og selvstendighet, en indoneser som går i kort skjørt i protest mot voldtekt, en kuwaitier som laget moderne superhelter basert på læren om Allahs 99 attributer, og en tyrker som bruker teologiske argumenter fra Koranen til å bekjempe utbytting og fattigdom.
Menn blir også undertrykt
Historiene i filmen er til dels sterke. Filmens bangladeshiske hovedperson knekker sammen i gråt når han må minnes en barndom hvor han ble misbrukt. Indoneseren får heller ikke støtte fra de mange konservative menighetene som finnes spredd rundt om i landet.
Et av stereotypiene vi ikke-muslimer ser ut til å ha om majoritetsmuslimske samfunn er at konservativ, rigid og patriarkalistisk samfunnsstruktur gagner kun mennene. Etter å ha sett ManIslam kan jeg konkludere med at denne vedtatte sannheten er en misforståelse. Menn er ikke bare undertrykkere, men også undertrykte av denne mangelen på kjønnslikestilling. Fra tidlig av må de lære seg å “være sterke”, ta seg av styre og stell. Forventningene er skyhøye. Og når man ikke klarer å innfri, kommer frustrasjonen frem. En sjenert og veik mann får ikke mye respekt, og da er det lett å hengi seg til vante og kjente mønstre.
Religion til positiv inspirasjon
Mennene i filmen henter sin styrke i kampen for kjønnslikestilling og andre progressive verdier i selve religionen, ikke utenfor. Et annet viktig poeng i ManIslam handler også om hvordan skrift og religion tolkes. Valget er satt: enten kan man ha en tolkning som muliggjør åpenhet og inkludering i et samfunn. Eller man kan bruke de samme tekstene til å forklare og rettferdiggjøre vold, tvangsekteskap, undertrykkelse og ignoranse.
Vi i den kristne delen av verden har også hatt våre modige sjeler som for flere århundreder siden utfordret en liten religiøst basert elite i Roma, som så at det fantes et godt og rettferdig budskap i det bibelske evangeliet. På bakgrunn av denne reformasjonsprosessen la man grunnlaget for opplysningstid, toleranse og det moderne folkestyret.
Kulhet til begjær og besvær
Noe av det som jeg finner mest overraskende er at disse mennene (for det finnes sikkert flere vordende reformatorer enn de fire hovedpersonene i ManIslam) møter stengte dører blant sine egne, men også i Vesten.
Kuwaiteren og den kreative entreprenør Naif Al-Mutawa, som laget tegneserieheltene The 99, har ikke bare fått en fatwa fra ultrakonservative saudi-arabiske religiøse ledere mot seg. Også konservative kristne i USA ser på The 99 som en “form for islamsk indoktrinasjon i tegnefilmformat”. Det at man gjør islamske verdier til noe kult og allment tilgjengelig har altså falt enkelte tungt for brystet.
Lytt, lær – og støtt
Kan det være slik at både han og andre som går mot strømmen møter motbør fordi man motbeviser de overnevnte vedatte sannhetene? At det faktisk er lov til refleksjon, til tvil og til medmenneskelighet blant muslimer? I så fall er dette trist og opprørende.
Folk som hovedpersonene i ManIslam får min fulle støtte, fordi de viser at det går an å bryte andres fordommer, og ikke minst egne gruppefordommer. Selv om man er forskjellige, så går det an å enes om visse universelle og allmenne verdier. Erkjennelsen at det å stille spørsmål ved tilværelsen, å finne nye svar og nye løsninger, er noe som menneskeheten har gjort gjennom historien, og vil fortsette å gjøre i fremtiden, er filmens viktigste lærdom.
