Tillitskrisen i barnevernet

Rettssikkerheten i norsk barnevern er blitt et spørsmål av grunnleggende nasjonal interesse. I dag bruker flere norske ambassader skattepenger på PR-konsulenter. Noen av dem har blitt innkalt til ulike nasjonale forsamlinger i Nigeria på grunn av barnevernets stadig hyppigere omsorgsovertakelse av barn med utenlandske foreldre. Flere land ser norsk barneverns metoder som rettsstridige inngrep mot innbyggernes sivile rettigheter og familierettigheter i en global kontekst. Dette er spørsmål som også plager mange i departementene. 

Barnevernets metoder bør tilpasses nye innvandrergruppers kunnskaper og hva de mener er barnets beste, basert på medvirkning, medansvar og verdighet.

La oss se på det som har bidratt til de fleste omsorgsovertakelser av innvandrerbarn: Bruk av ulike grader av verbal, psykisk og fysisk vold i oppdragelsen, ofte basert på manglende kunnskap og opplysning om norsk barnevern, barneoppdragelse og foreldrerollen. Kvoteflyktninger og andre som er lite integrert i det norske samfunnet, er overrepresentert. 

Historisk blindhet
Vold i oppdragelsen bør sees i en historisk kontekst. Mange av dagens nordmenn har fått juling som barn. Carl I. Hagen, som har bygget opp et av Norges største partier fra nesten ingenting, avslører i memoarboka «Ærlig talt» at han fikk ris på blanke messingen som barn. Er det slik at Norge har glemt at vi også har hatt ulike former for vold i oppdragelsen?

Vold mot barn er et universelt spørsmål som ikke har mye med kultur eller religion å gjøre. Tidligere barneminister for SV, Inga Marta Thorkildsen, har nylig påstått det motsatte.

Jeg fikk også ris under min oppvekst i Nigeria, men det ville ha vært en katastrofe hvis barnevernet hadde tatt meg bort fra min afrikanske familie.

I dag opplever mange miljøer en praksis fra barnehager og helsestasjoner som er preget av reportasjer om familievold i norske medier. Vold i oppdragelsen tolkes ensidig og unyansert. Det å skrive utredninger har blitt en pengemaskin for psykologer og andre kommersielle aktører i barnevernet, som omsetter for millioner av skattekroner hvert år, penger som burde gå til familier med økonomiske problemer. 

Ny virkelighet, ny politikk
Solveig Horne må komme med tiltak for å øke kulturkompetansen hos de ansatte i statlige og kommunale instanser. Det er kjent i departementet at barnevernet i dag mangler metoder tilpasset det nye, flerkulturelle Norge. Statsråden må utvikle en politikk som finner metoder for å oppklare mange krysskulturelle misforståelser, skape nye dialogsformer for å bedre samarbeidsløsningen.

Regjeringen vurderer nå opprettelse av en egen domstol for familesaker, samt en forvaltningsdomstol som skal erstatte Utlendingsnemda som ankeinstans i utlendingssaken. Dette ønskes velkommen – men hva vil det bety for sakene der etniske minoriteter er involvert? Her har det vært en samrøring mellom barnevernsmyndigheter, UNE, UDI og Politiets utlendingsenhet. 

I dag bor åtte mødre på ulike asylmottak med utvisningsvedtak. Selv om politiet vet at de ikke kan uttransporteres, nekter UDI og UNE å gi disse kvinner oppholdstillatelse, kvinner som er psykisk nede etter de har mistet omsorgen for sine barn. De fleste av disse barna har i dag fått oppholdstillatelse og bor i norske fosterhjem, mens deres mødre skal sendes ut og ikke engang får midlertidig opphold for å føre sin sak for retten på en anstendig måte.

Elvis Chi Nwosu er bystyrepolitiker for Oslo Arbeiderparti og initiativtaker til African Cultural Awareness.