Foto: flickr.com
- Fredskonferanse under krigsfare - 24.04.2024
- Slår på stortromma med Shabana-prisfest - 24.04.2024
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
Så var tiden kommet for desember og for den vonde julestria. Jeg snakker ikke om eventuelle magesår man får av kjøps- og feststresset. Nei, jeg snakker om den tiden av året hvor den store nasjonale metadebatten skal handle om hvorvidt norske muslimer feirer eller ikke feirer jul. Om hvor krenket man blir av julegudstjenester, julegaver, juletrær og nisseluer. Hei, hå, nå er det juledebatt igjen. Som i fjor, som i forfjor.
Jeg tenker først at hvis jeg skulle tatt en avstemming blant mine muslimske Facebook-følgere og mail-kontakter, så tror jeg flesteparten ville vært positive til juleferien.
Som oss kristne blir muslimer slitne utover året. Om man ikke feirer juletiden religiøst, så ser man frem til en tid med (forhåpentligvis) familiekos og god mat. Julen blir en slags Eid nummer to eller tre, siden man allerede har hatt to av de i løpet av året. Juleferien betyr fri og avslapning, slik som for de fleste av oss avkristnede kristne.
Steile fronter – også i julen
Tradisjonen om å debattere muslimers juletilknytning begynner å bli like mye en del av den offentlige debatten som sjokoladekalenderen, Lucia-messen og lutefisken. Jul og julefeiring begynner å bli en slags identitetsmarkør. Og dette er uheldig fordi noe som skal være en samlende høytid blir gjenstand for de steile frontene i en tema i offentligheten. Julefreden får ikke helt senket seg.
Vi glemmer ofte hvordan det kan være ute i den store verden. For selv i majoritetsmuslimske land er det store praksisforskjeller. Noen forbyr offisielt julen, som Saudi-Arabia og Brunei, som praktiserer en streng og fundamentalistisk form for islam. I sjia-teokratiet Iran har kristne lov til å feire høytiden sammen med den muslimske majoriteten.
Fra mange hold er budskapet et helt annet. Shabir Ally, en skriftlærd Guyana-født imam, som leder canadiske Islamic Information & Dawah Centre International, påpeker behovet for at både kristne og muslimer kommer sammen i julehøytiden, siden Jesus er en profet i islam, og feiringen av bursdagen hans samsvarer med islamsk tro. Også norske politikere med muslimsk familiebakgrunn som Yousuf Gilani og Abid Q. Raja fremhever viktigheten av samholdet og fellesskapet som juletiden fører med seg. Norske konvertitter som Maryam Trine Skogen lager muslimsk-inspirerte pepperkakemenn, selv om hun ikke feirer den kristne julen. Og så har vi den danske imamen Daniel Rezaei, som sier det er positivt at danske muslimer “feirer bursdagen til Profeten Jesus”.
Feilslått kulturrelativisme
Enda verre ser jeg for meg at visse innenfor majoriteten skal agere som overbeskyttende foreldre. Som skolene og kjøpesentrene som avlyser eller nedtoner julefeiringen av frykt over å støte fra seg livssynsminoriteter. Som om man må beskyttes fra juletrær, nisser, eller enda mer plagsomme og akevittstinkende vattnisser på et gjennomsnitts norsk julebord.
Kulturrelativismen mistolker og ødelegger totalt. La meg illustrere med en personlig historie.
For noen år tilbake, mens julenissedebatten raste som verst, fikk jeg streng beskjed av en kvinnelig vakt på et utested i Oslo om å ta av meg nisselua jeg hadde på, denne røde identitetsmarkør. Vakten var på moderlig og merkeliansk vis redd for at jeg “skulle støte fra meg” eller eventuelt “i verste fall provosere”. Jeg forlot utestedet ipso facto, og brukte ikke så mye som et sekund på å diskutere det jeg så på som en ikke-sak. Slik tenkte jeg den gang. Nå som jeg ser at dette tøyset av en metabedatt kommer opp med like stor forutsigbarhet som julekalenderen nok en gang, så kan jeg ikke holde kjeft lengre.
O jul med din manglende glede?
Jeg ser i stor grad oppgittheten fra norske muslimer, over denne “disenfranchisement” og infantilisering. “Den andre”, enten vedkommende er muslim, hindu, jøde eller annen livssynsminoritet i Norge, trenger kanskje ikke å bli behandlet som en femåring. Folk vil bare kose seg, istedenfor å bruke spalteplass opp ned om å bli sur av en urnorsk, mytologisk figur.
Jakten på en muslimsk Ebeneezer Scrooge (Ved Allah, bah humbug!), eller Grinch, tenker jeg vi får avlyse inntil videre. Spesielt når også disse to imaginære figurene lærte seg å bli glad i julen i både bok- og filmversjonen.
