Stadig flere barn i Norge er fattige. Vi hjelper dem ikke ved å fjerne kontantstøtten uten kompensasjon til foreldrene.
Foto: Flickr/Creative Commons

Alternativer til kontantstøtten

Utvalg etter utvalg har foreslått å avvikle kontantstøtten. Den sies å være skadelig for integreringen av innvandrerkvinner. Men hva er alternativene? 

Satsen for kontantstøtte er i dag 6000 kroner. En plass i barnehage full tid koster rundt 2700 kroner. Det betyr at den samlede forskjellen på å ha en ettåring i barnehage og å ha barnet hjemme er 8700 kroner i måneden. Det er svært mye penger hvis du er fattig. 

Utrop har tidligere skrevet om utfordringene for somaliske kvinner på arbeidsmarkedet. Bare 22 prosent er yrkesaktive. Hovedårsakene til den lave deltakelsen er å finne i manglende kvalifikasjoner fra hjemlandet og måten utdannings- og velferdssystemet i Norge er konstruert. Manglende motivasjon for å jobbe er i liten grad en del av forklaringen, ifølge eksperter. 

Det er særlig familier med lav utdanning og lav inntekt som mottar kontantstøtte. Hva skjer dersom vi fjerner kontantstøtten? Svaret er at gjør vi det uten å kompensere lavinntektsfamilier med innvandrerbakgrunn, vil det ramme svært hardt. Likevel kan det være fornuftig å ta bort støtten. Barnefamilieutvalget (NOU 2017:6) foreslo så sent som i mars å finansiere gratis barnehage gjennom en avvikling av kontantstøtten, og øke satsene for barnetrygden samtidig som man innfører en behovsprøving av sistnevnte. Sammenhengen som forskere og offentlige utvalg har funnet mellom lav yrkesdeltakelse og bruk av kontantstøtte lar seg nemlig ikke bortforklare. Mange ser likevel ut til å overse at det at innvandrerkvinner velger kontantstøtte fremfor barnehage kan være et uttrykk for at man har gitt opp å finne jobb, ikke at man ikke ønsker å jobbe. 

Dagens ordninger for å få lavt kvalifiserte innvandrerkvinner ut i jobb fungerer dårlig. Det har lenge vært kjent at restriksjonene systemet vårt legger på å tilby innvandere utdanning og/eller norskopplæring mens de mottar støtte, fører til at mange bruker svært lang tid på å kvalifisere seg til å kunne konkurrere på det norske arbeidsmarkedet, som har færre og færre ufaglærte jobber. Allerede i 2009 slo Fordelingsutvalget (NOU 2009:10) at det å innføre muligheten for å motta støtte mens man tar grunnskoleutdanning og videregående utdanning vil ha god effekt på grupper som står langt fra arbeidslivet. Likevel har ikke Stortinget i særlig grad maktet å innføre ordninger som retter opp i dette. Den såkalte "arbeidslinja" gjør at en stor gruppe innvandrere blir fanget i en evig runddans mellom NAV-tiltak som ikke gir reelle kvalifikasjoner. 

Oppvekstrapporten 2017, som er gitt ut av Bufdir, viser at antallet fattige barn har økt uavbrutt de siste årene. I dag er nærmere 100.000 barn fattige. Fjerner vi kontantstøtten, vil vi sannsynligvis oppnå en viss integreringseffekt på arbeidsmarkedet. Men vi må ikke gjøre det på en måte som rammer mødre som per i dag ikke har noen sjanse til å komme seg ut i arbeid og som har få alternativer til å spe på inntekten. Den virkelig store sysselsettingseffekten vil vi først se når vi legger om arbeidsmarkedspolitikken overfor lavt kvalifiserte innvandrergrupper. En fersk artikkel skrevet av forskere fra Frischsenteret viser at integreringen av flyktninger på arbeidsmarkedet går feil vei. Forskerne, alle kjente norske økonomer, har ikke sett på årsakene, men seniorforsker Bernt Bratsberg peker overfor VG på at utdanning er av de viktigste faktorene for sysselsetting og at innvandrere med videregående opplæring fra Norge har høyere deltagelse i arbeidsmarkedet enn innvandrere uten slik utdanning.