Ulrik Imitaz Rolfsen diskuterer ikke de etiske dilemmaene han stod overfor i dokumentaren om islamisten, skriver redaktør i Utrop Majoran Vivekananhtan i denne kommentaren.
Foto: Redaksjonen

Rolfsens naivitet

Kunne Ulrik Imitaz Rolfsen og hans filmteam bidratt til å hindre en persons død?

En gang for flere år siden kom det en ung pakistansk jente til kontoret til Utrop. Hun hevdet at hun ble diskriminert av tidligere arbeidsgiver. Hun hevdet etter hvert at hun også ble forfulgt av arbeidsgiver også etter endt arbeidsforhold og på fritiden. Vi begynte å ane uråd når hun fortalte at tidligere arbeidsgiver plaget henne med øl-lukt.

– Ja, hun sender øl-luktende personer til steder hvor jeg går for å plage meg, hevdet hun. Vi ble til slutt sikre på at jenta var psykisk syk, og tilkalte hjelp.

Vi som jobber innen media må ofte gjøre etiske vurderinger, noen er mindre viktige mens andre er mer alvorlige. En viktig diskusjon fant sted høsten 2015 da filmmaterialet til Ulrik Imitaz Rolfsen ble beslaglagt av PST. Rolfsen saksøkte politiet og tapte i to runder, men vant i høyesterett godt hjulpet av presseorganisasjonene som reagerte sterkt på handlemåten til PST. De mente det ville være sterkt i strid med det kildevernet som er grunnlaget for medienes funksjon i samfunnet.

Ubaydullah Hussain ble i april dømt til ni års fengsel for terrorrekruttering. Dommen er anket. Hussain-dommen inneholder svært detaljerte opplysninger om hans rekrutteringsaktiviteter til terrororganisasjonen IS. Likevel er det få journalister som har sett tilbake på Rolfsen dom i sammenheng med Hussain-dommen.

Ingen etisk diskusjon
Rolfsens dokumentar ble vist på NRK dagen etter at dommen mot Hussain falt. Dokumentaren skildrer Hussains rekrutteringsaktiviteter, som var sentrale i etterforskningen mot ham. Rolfsen har gjort en viktig jobb med å dokumentere en meget dagsaktuell problemstilling. Dette er en internasjonal problemstilling som trenger å belyses, og ingen i Norge har vært så nær på islamistene, som Rolfsen. Men Rolfsen lar være å problematisere sin egen rolle i det hele. Riktig nok viser dokumentaren egen reaksjon på beslagsleggingen, men ingen diskusjon om de etiske dilemmaene de stod overfor. Noe som sårt trengtes.

For dette handler om svært alvorlige tilfeller av rekruttering til en brutal terrororganisasjon som halshugger mennesker, voldtar og dreper barn og kvinner. Og midt i dette står altså et filmteam og er vitne til at unge menn skal reise til Syria. Rolfsen og hans kollega Adel Khan Farooq kjører de rekrutterte ungdommene i sin egen bil til flyplassen i Sverige. Dette vitner om svært liten bevissthet rundt det dilemmaet de stod overfor. Og mildt sagt et dårlig journalistisk grunnarbeid.

Det er ikke så rart, for Rolfsen er ikke journalist, og han er kjent fra fiksjonsfilm som Izzat, og medhjelper Farooq er journaliststudent og har ingen praktisk erfaring i journalistikk før filmen. I iveren etter å lykkes som journalister har de kanskje krysset noen alvorlige etiske grenser, og til og med vært medhjelpere for islamisten.

Kjennskap til syriafarer?
Mest skremmende var det å se 24 år gamle Tom Alexander fra Halden i dokumentaren. Han døde i Syria, og det var Ubaydullah som sydde sammen reiseruten til Thom Alexander. Han var den siste som tok farvel med ham før han dro, og Hussain var den som overbrakte dødsbudskapet til familien.

Kunne filmteamet stoppet Thom Alexander i å reise og dermed hindret et dødsfall? Er Rolfsen så naiv at han trodde at Thom Alexander skulle reise til Syria for å hjelpe mennesker der? I så fall; hva sier det om Rolfsens journalistiske evner?

Hvilke vurderinger gjorde filmteamet da den 18-årige konvertitten skulle reise til Syria? Hvorfor bruke filmteamets bil for å kjøre ham til flyplassen?

I etterkant av Hussain-dommen er det grunn til å hevde at Rolfsen & co har gjort en meget dårlig research-jobb. Dersom PST ikke hadde aksjonert slik de gjorde, ville 18-åringen ha reist til Syria for å krige, og fortsatt å hevde at de reiser for å hjelpe menneskene der. Men slik gikk det ikke. Hvis Rolfsen har skrelt bort bort scener hvor filmteamet selv kan blitt tiltalt for medvirkning, er det en alvorlig sak. 

– Om det ikke er medvirkning til straffbar handling, er det i hvert fall etisk på kanten at journalisten kjører 18-åringen til Landvetter i sin egen bil, på den første distansen på vei til ISIL – en av de verste terrororganisasjonene vi har, uttalte statsadvokat Jan Glent i Høyesterett, i følge Dagsavisen.

Med gode grunner blir dokumentaren publisert i etterkant av dommen.