Kulturvalgkampens tapere – hva nå Ap?

Jonas Gahr Støre har ikke lyktes å få "alle med", mener kommentarforfatteren. En eventuell valgseier for Arbeiderpartiet i 2021 avhenger av klarere kommunikasjon og målgruppeutvelgelse.
Foto: Claudio Castello
Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre klarte kunststykket å tape et valg de egentlig skulle ha vunnet. Feilfokus var blant fallgruvene som gjorde utslaget. Men også i en valgkamp som handlet mest om Norge og det norske, spilte internasjonale politiske faktorer en viktig rolle.

Stemningen i går på Folkets Hus var spent, men fattet i det første måling skulle annonseres kl. 21.00. Flere nedslående valgmålinger i løpet av valgkamper skulle gjøres til skamme. Man hadde mobilisert, man hadde gått på husbesøk og oppfordret velgerne til å bruke stemmeretten.

Så kom første prognosen. Og så ble det stille. Stille på en nesten oppgitt og gravalvorlig måte. Og selv om de jeg snakket med under valgvaken sa man skulle vente utover kvelden, så så man etterhvert hvor det gikk. 

Støres tale ble mer en skuffelsestale enn en avskjedstale. Han uttrykte revansjelyst, og vilje til å gå løs på en ny prosess. Samtidig må man sette seg spørsmålstegn om han blir med videre. Årets valg ble et valg hvor Arbeiderpartiet gikk fra et klart flertall til gårdagens komplette fiasko. For det er en fiasko, for Ap først og fremst, at historiens første blåblå regjering, ble gjenvalgt i går.

Hva gikk galt?
Jeg tenker det første problemet var at Støre og Ap ikke fikk inn valgkampen på riktig spor fra så å si første stund.

Årets valgkamp var kanskje den mest introverte og kranglevorne jeg kan huske på lenge. Mye har handlet om Norge, det norske og “norske verdier”. Gjør Norge greit igjen. Norge, mitt Norge. Om Sylvi Listhaugs stadige utspill, og hennes politiske motstanderes vilje til å la seg bli krenket. Om at en stemme til Vestre var en stemme til Frp.

For første gang har det handlet det om hvem man definerer seg som, og hva man vil definere andre som, enn om egen politikk. Egenrådig argumentasjon har trumfet. Løsningsalternativene for å gjøre Norge til et bedre sted for alle har det vært lite fokus på.

Ap snakket på den ene siden om mangfold og inkludering, samtidig som man har lagt opp til en streng og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. Fair nok.

Men har man virkelig klart å gi et skikkelig svar til en stadig større del av befolkningen i Norge som stiller de vanskelige verdispørsmålene. Vi lever i en tid med større globalisering, med med fokus på individuelle og særgruppebaserte interesser, med folkevandringer og migrasjon, med en sterkere vekt på identitetspolitikk og med sterke internasjonale politiske paradigmeskifter som vil påvirke Norge fremover. Utfordringer som vil, også frem mot 2021 kreve svar fra sosialdemokratisk hold. Krevende tider krever at folket samles.

Et annet kanskje utviklingstrekk som Ap ikke har noe kontroll over er krisen som rammer sosialdemokratiet på europeisk hold. I Frankrike og Nederland er sosialistene blitt minipartier. I Sverige snakkes det om at statsminister Stefan Löfven vil gi seg etter valget neste år. I Storbritannia har Labour gått over til å bli et venstreradikalt og strømlinjeformet parti under Jeremy Corbyn som kan komme til makten ved en eventuell regjeringskrise. Globalisering har ført til mer komplekse samfunn, til mer politisk frakturering, og til at sosialdemokratiske partier ikke lenger sees på som statsbærende prosjekter.

Kan fellesskapsløsningene bestå?
Her hjemme har Ap gjort fellesskapsløsningene overfor majoritet og minoritet til sitt mantra. Som følge av dette har man pushet vekk en del av den tradisjonelle norske arbeiderklassen. Man bør ikke oppgi det første, men for all del prøve igjen å nå ut til denne gruppe, hvis man har lyst igjen til å bli en bredere, folkelig og regjeringsbærende alternativ igjen. Bli igjen et virkelig folkeparti. Inkluder, på ordentlig, og name-callingen av typen “egoist”, “intolerant”, “alarmist”, eller det som verre er, fordi man ikke har de “helt 100 prosent korrekte synspunktene” må bli slutt på. Kommuniser klarere og velg ut en bred og favnende velgermålgruppe. Om ikke “alle skal med”, så sørg for å få “de aller fleste med” på denne politiske dugnaden.

Ap er mye og mangt, også sliterne med møkk under neglene, de som nå stemmer Høyre og Frp fordi de ikke føler seg hjemme i “safe spaces” og interseksjonalitet. Skal 2021 bli seiersår så må man også tenke på de som ble lekket vekk til Sp (undertegnede som en av disse), SV, Rødt og MdG. Sistnevnte viser at det finnes en større progressiv blokk i norsk politikk, og at mye av Aps grunntankegang har nådd frem til et knapt flertall. Kanskje ligger det også en mulighet å tenke i blokk og allianser fremfor eget parti?

Veien frem mot 2021 vil bli vanskeligere, men den trenger ikke å bli umulig. Spesielt hvis man tar viktige og riktige grep.