Foto: Illustrasjon.
Foto: Claudio Castello

Institusjonell islams to ansikter i Norge

Konsekvensen av støttekuttet til Islamsk Råd Norge kan føre til at vi i Norge får to islamske råd. Et som følger statens regler for normativ islam, og en annen som vil fungere som norsk islams svar på Knudsens og Nessas utbrytermenighet.

Sistnevnte jeg snakker om er Strandebarm prosti, en ultrakonservativ kristen ansamling, som også kalles Den norske kirke i eksil, og ble stiftet påsken 1991. Anti-abortprestene Ludvig Nessa, Børre Knudsen og Per Kørner tordnet mot det de så på som en altfor liberal utvikling i datidens statskirke.

Slik som de tre overnevnte har Islamsk Råd Norge de siste årene gått i en retning som veldig mange mainstream norske muslimer har reagert kraftig på. Lite brobygging, en lite kommunikativ ledelse og normalisering av det ultrakonservative. I tillegg har det ballet seg på med ulike personstrider, lite konstruktiv debatt, niqab-polemikk, ja, stort sett negative medieoppslag. Støttekutten er en konsekvens av alt det overnevnte.

Som råd har IRN ansvaret for å være en samarbeidsinstans mellom muslimer i Norge og resten av samfunnet. Og da spesielt i en tid hvor islamistisk og jihadistisk fundamentalisme har fått et oppsving, skapt splittelse mellom majoritets- og minoritetsbefolkning, ført til vold og terror, og det igjen til hat mot muslimske minoriteter i Europa.

Jeg tenker mange av oss, uansett politisk legning, eller ståsted i samfunnsdebatten, konkluderer at Islamsk Råd Norge, slik det har fremstått nå, ikke har fullført sin fremste oppgave: å være bindeledd, å være et integreringshjelp, og være et hjelpemiddel i de vanskelige og polariserte tidene vi nå lever i.

En trenger ikke være ikke-muslim eller islamkritisk for å se hvor mye ting har skjært seg. Norsk-pakistaneren Assad Nasir, norsk-iraneren Masoud Garahkhani, norsk-bosnieren Senaid Kobilica, og den Tønsberg-fødte konvertitten Yousef Assidiq har alle en ting til felles. En nedvent tommelfinger overfor IRN, i den formen det fremstår nå.

Spaltet institusjonalitet
Her ligger argumentasjonen på hvorfor den sittende regjering kutter alle former for økonomisk støtte. Skattepengene våre skal gå til formål som fremmer integrering, og ikke segregering, forståelse, ikke mistillit, samling, ikke splittelse. 

Men om folk trodde utmeldelsene og støttekutten skulle bety slutten på visa for IRN, så må man tro om igjen. Enkelte som -- har tatt til orde for at et nytt paraplyorganisasjon stiftes på det man ser på som restene av et institusjonelt svekket IRN. Andre stemmer har gått inn for en universitetsutdannelse av norske imamer, som kan fungere i en norsk muslimsk kontekst, istedenfor importerte imamer. 

Støttekutten gjør det imidlertid mulig at det som nå er IRN, og eventuelt vil være IRN i tiden fremover kan søke moralsk, ikke minst økonomisk støtte andre steder enn i den norske statskassen. Som Utrop tidligere har skrevet er majoritetsmuslimske land svært aktive i finansiering av menigheter i vestlige land. Et mindre og svekket IRN, med langt færre medlemsorganisasjoner, kan troligvis gå den veien, både for å kunne eksistere og for å fremme seg selv langt ærligere ideologisk. For de som ikke har skilt vei nå kommer til å slå jernring rundt det nåværende IRN.

For i Norge vil vi de facto ha to islamske råd som fungerer side om side. Om de skulle samarbeide eller kommunisere er vel et helt annet debatt. For blant norske muslimer innad vil dette gi mer intern splittelse. Vi vil på den andre siden se et annet paraplyorganisasjon, som vil være langt mer statstro, og nærme seg en form for statsislam og statsmoske, på lik linje med land som Tyrkia, som har et religiøst direktorat, med statlige direktiver overfor de geistlige.

Statsmoské er kanskje ikke det ideelle, i et land som har atskilt stat og kirke, men slik som ståa er nå er det langt mer foretrekkbart.