Mennesket er ikke bare sin forbrytelse

Funn i ny rapport viser at somaliere føler seg ekskludert. (Illustrasjonsbilde)
Foto: Goeun Bae
Det pågår en debatt om hva vi skal kalle personer som begår alvorlige forbrytelser mor barn. Vår justisminister legger lista. Pedofile overgripere er monstre. En mening det er lov å ha.

En mening mange umiddelbart kan slutte seg til, fordi handlingene er så grusomme og vekker den største avsky hos oss. Det er forståelig og riktig. Slike handlinger skal vekke avsky, det er galt. Men er de monstre? 

Grunnleggende galt
Jeg er dypt uenig i en slik språkbruk og forståelse. Først og fremst fordi jeg mener det er grunnleggende galt å definere et menneske som helhet ut fra handlinger de har begått. I tillegg mener jeg det er spesielt galt når det er en statsråd i Norge som bruker slike merkelapper. Jeg mener det ikke fører til noen konstruktiv debatt eller gir oss noen som helst objektiv, praktisk veiledning i vanskelige saker. Det er bare et uttrykk for personlig vemmelse og personlige oppfatninger om noen personer. Derfor er det problematisk at hun som justis­minister for alle, også pedofile overgripere, ­deres ­pårørende og deres ofre, lar sin egen ­avsky omformes til slike begreper i det ­offentlige rom.

Winston Churchill har sagt: «Samfunnets reaksjoner og oppførsel vedrørende behandlingen av kriminalitet og kriminelle er en av de mest usvikelige prøvelser av sivilisasjonen i en hvilken som helst nasjon.» Derfor kan og bør vi stille høye krav til en justisminister når det gjelder språkbruk og personlige oppfatninger. I denne rollen er hun mer enn seg selv. Hun er minister for et land. Et, så langt, svært sivilisert land. 

Kjent mønster
Det er ikke første gang. Vi kjenner det igjen fra tidligere. Kristne som er uenige med henne i hvor barmhjertige vi skal være i flyktningpolitikken, er omtalt som godhetstyranner. De som er uenige med henne i hvordan eller på hvilken måte man skal kritisere imamer, er imam-sleikere.

Å bruke slike begreper har ingen praktisk hensikt ut over å gjøre den politiske debatt mer følelsesorientert og svekke den fornuftige og mer kjølige analysen som er helt nødvendig i et opplyst, sivilisert samfunn. Når det er vanskelig å få politisk oppslutning på andre måter enn å skape unødvendige konflikter i en tid vi trenger færre og ikke flere slike, er det kanskje forståelig. Men det blir ikke ­riktigere av den grunn.