Minhaj moskeen i Drammen er en av de største i området.
Foto: Xueqi Pang

Derfor er kvinner fraværende på styre- og ledernivå i moskeene

I styrene som administrerer moskeene, trenger vi en høyere andel av kvinner, skriver Nasim Rizvi, som er gründer og bosatt i Drammen.

Lørdag den 23. oktober skriver Drammens Tidende at blant de 22 muslimske trossamfunnene er det ingen som har en muslimsk kvinne i lederrollen. Den totale kvinneandelen i styrene er på 12 prosent. Hva forteller dette oss? Er muslimske kvinner undertrykte, og ikke likestilt? Er dette en såpass alvorlig skjevhet at trossamfunnenes statsstøtte skal trekkes tilbake? Hva er en moské? Hva foregår der bortsett fra bønn?

I mange islamske land fungerer moskeene også som utdanningsinstitusjoner for islam, veldedighetsarbeid organiseres og utføres også i moskeene. De religiøse aktivitetene blir ledet av en imam, moskeene kan også ha et styre som har ansvar for administrasjon, organisering og all aktivitet relatert til moskeene.

Det foregår altså ikke noe mer mystisk i en moské, enn i andre gudshus. Lørdagens artikkel fikk meg til å tenke på hvorfor det er så få moskeer som har kvinner i styrene. Jeg snakker ikke om imamens rolle og kjønn, men om styret i en moské.

Islam gir kvinnen mange rettigheter, islamsk historie har kvinner som Hazrat Fatima (Profetens datter) Bibi Zainab (Profetens barnebarn) og Hazrat Khadija (Profetens kone) – alle meget sterke kvinnelige ledere. Det finnes ikke mange kvinner i historien som kan måles mot disse.

Islam undertrykker ikke kvinner. Hvorfor har vi allikevel disse tydelige skillene?

Når det gjelder kvinner i styreverv, har vi dessverre en jobb å gjøre. Jeg har selv har sett hvor flinke kvinnene i de tyrkiske og pakistanske miljøene er. Hvis tallene avisen henviser til stemmer, er det et signal om at vi trenger mer fokus på dette, selv om det ikke gjelder de moskeene vi besøker. Det er ikke mange år siden mennene var i moskeene og kvinnene var hjemme. Med blant annet aktive og fleksible innspill fra nye imamer har vi faktisk opplevd at dette bildet har endret seg. I moskeene har kvinner og menn atskilte rom, moskeene er et hellig sted, og det er visse retningslinjer som skal følges der, akkurat som i andre gudshus.

I en moské skal kvinnene dekke til håret, på samme måte som det gjøres når noen besøker for eksempel Klagemuren i Jerusalem. Selv om jeg til daglig ikke dekker håret, gjør jeg det med stor glede og stolthet når jeg er i en moské, når jeg ber eller når jeg leser koranen. Jeg er på ingen måte undertrykt, eller føler noe behov for å kjempe en likestillingskamp inne i moskeen fordi menn ikke har et påbud om hijab.

Moskeen jeg besøker har også atskilte innganger for menn og kvinner.

Mange kvinner ser på det som befriende å være der, det er en møteplass hvor gode samtaler føres. I en moské skal man kun tenke på det islam pålegger oss, dvs. utføre bønn og gode gjerninger. Selv om bønnene og ritualene i Mekka praktiseres på felles område uavhengig av kjønn, er det ikke et behov for å ha et felles rom i en moské.

Det finnes andre arenaer hvor de samme mennene og kvinnene omgås hverandre, men i en moské følges retningslinjene som er satt der og som de aller fleste er komfortable med. Men i styrene som administrerer moskeene trenger vi en høyere andel av kvinner. Disse endringene er gjennomførbare uten bruk av noen form for pisk, slik som Tankesmien Agendas representant foreslår, men heller ved å anerkjenne moskeenes brukere uten å stemple dem som diskriminerende.

Man må ikke lete lenge før man finner muslimske trossamfunn og organisasjoner som er mannsdominerte. Det eksisterer til og med eldgamle organisasjoner hvor det ikke er rom for kvinner i det hele tatt.

Islamsk Råd Norge har nylig valgt et nytt styre, og der gjenspeiles også mangelen på kvinner. Det er nok en gang ikke grunnet religionen. Den hindrer ikke kvinner.

Grunnen er den manglende kulturen for kvinner i slike styrer og det skjeve bildet skyldes muligens også manglende fokus på akkurat dette.

Opprinnelig publisert i Drammens Tidende

www.AutoDeler.co.no