Har med seg folkeflertallet: Høyrepopulister, som blant annet Donald J. Trump, vil ha det politiske hegemoniet i tiden fremover, mener kommentarforfatteren.
Foto: Gage Skidmore

Høyrepopulismen vinner verden

Valgseieren til finansmannen Donald J. Trump bekrefter at høyrepopulismen er i ferd med å få verdenshegemoni.

Natten til 9. november. En sjokkert verden måper mens filmskaperen Michael Moores spådom om at finansmannen Donald Trump blir USAs 45. president, blir virkelighet. Hva er det som skjer? Går verden av hengslene?

Kanskje både og, vil jeg si. Etter tidenes kanskje skitneste valgkampanje har USA valgt veien videre, for de neste fire, kanskje neste åtte årene. Hillary Clinton vant knapt på antall stemmer, mens Trump "trumpet" seg gjennom antall stater og valgmenn

Ingen ga den 70-årige forretningsmannen, uten noe som helst form for politisk erfaring, noe som helst sjanse. I en valgkamp preget av sexisme og uttalelser og mexicanere og muslimer, endte han også opp som den store skurken. Hans motstander Hillary Clinton endte opp som godheten selv, med langt sterkere støtte av etablerte og uformelle maktnettverk og medier.

En skulle etterhvert tro at "få" ville se "Mr Pussygrabber" på Det ovale kontoret, men når stemmene begynte å telles, så var virkeligheten ganske annerledes. Clinton endte opp med å tape etter å ha ledet, til tider stort, i stort sett alle meningsmålinger. Trumps sjokkseier kommer nok til å være pensumstoff for analytikere, samfunnsvitere og mediefolk i tiår fremover.

Ekstrem polarisering
Valgkampen, som jeg nevnte ovenfor, var til tider særs skitten, og på et tidspunkt var det som om valget sto mellom godt og ondt. Det er lenge siden det har vært så mye vold, både før og i etterkant av valget. Aldri før har hatet på sosiale medier vært så fremtredende, samtidig som hatkriminaliteten mot minoritetsgrupper har økt betraktelig i etterkant, akkurat som i Storbritannia i kjølvannet av Brexit-avstemningen.

Det enorme engasjementet førte til at det såkalte "silent majority", som i USA for det meste forbindes med hvite i forsteder, småbyer og i det rurale USA, gikk mann av huse for å stemme. "Silent majority" kan sees på som en samlebetegnelse som kan omfatte alt fra rancheren i Texas, pensjonisten i Florida, bonden i Minnesota, til den arbeidsledige industriarbeideren i New Jersey. En del av disse stemte kanskje på Obama for åtte år siden for å få "change". Nå føler man en stadig større avstand til maktpolitikerne i Washington, og, særlig blant hvite arbeiderklassevelgere, en identitetskrise. Jobbene, særlig de tunge industrijobbene, har forsvunnet til lavkostland, og mange føler seg stadig mer akterutseilt i et USA hvor mangfoldet øker. En utvikling som også har foregått over lengre tid, er at liberale verdier har fått sterkere gjennomslag, ikke minst i øvre samfunnslag. Gode, gamle konservative verdier er under press. 

Opprør, og meta-opprør
Trump vant frem gjennom å nå ut til denne store gruppen av hvite amerikanere. Først og fremst grunnet budskapet og fordi han klarte å overta et republikansk parti og omforme det til en protestbevegelse mot "etablissementet". Valget ble et valg mot Hillary, "den skurkaktige kvinnen", og mot alt det som Washington står for: lobbyisme, klientelisme, samt økonomisk og politisk maktkonsentrasjon som har fremmedgjort folk. 

Rent politisk er det som skjedde nå i USA en ny-konservativ revolusjon, ikke ulikt det som skjedde med Ronald Reagan på 80-tallet, bare enda litt mer til høyre. Republikanerne har nå presidenten, begge parlamentariske kamre (Kongress og Senat), og vil mest sannsynlig få flertallet over høyesterett, når en ny konservativ dommer utnevnes. Alt dette får igjen store konsekvenser, over så å si alt det som Obama har fått til de siste åtte årene, som likekjønnet ekteskapslov og offentlig finansiert helsetjeneste.

Flere analytikere snakker om et paradigmeskifte. Om at den staus quo som har vært til stede i 27 år etter Murens fall kommer, om ikke bli endret, så utsatt for store modifikasjoner. Utenrikspolitisk snakker man allerede om endringer. Om at Europa må ta større ansvar over egen sikkerhetspolitikk, siden Trumps politikk går mer i isolasjonistisk retning, hvor USA fremfor resten av verden kommer til å bli høyeste prioritet.

Ny-populismens tidsalder
Konseptet "vestlig demokrati" er ikke så gammelt, hvis man først tenker seg om. Det politiske aksesystemet mellom høyre og venstre, mellom liberal/progressiv og konservativ har vært grunnmuren i den siviliserte politiske kampen i den frie verden. Formelt sett kan dette spores tilbake til årene etter den franske revolusjonen.

Nå går man i en ny og uviss retning. Statsvitere ser for seg at den tradisjonelle venstre-høyre aksen nå vil i større grad falle bort, og at fremtidens politiske kamper vil stå mellom pro- og anti-globalister. Mye av dette har hold i virkeligheten, når venstreradikalere som John Pilger støttet Trump i venezuelanske venstrepopulistiske medier, når UKIPs tidligere leder Nigel Farage hyllet den britiske arbeiderklassen for å ha stemt på Brexit, og dermed reddet nasjonen, og når 30 prosent av latinobefolkningen stemte republikansk i år.

Noe som man kanskje burde tenke mer på, er veien til Trump, Brexit og andre høyrepopulistiske seire. Hvordan det "nye harde høyre" nå fronter verdier som ytringsfriheten og størrelser som velferdsstaten. Sosialdemokratiet har i flere år vært på vikende front, mens liberalismen virker allerede å være på full retrett, ettersom den nå blir ansett som del av "elitismen og globalismen som har skapt så mye elendighet". Hillary Clintons nederlag handler om nederlaget til et helt politisk system, som ikke har gitt folk gode nok løsninger, som har kjørt seg fast i en gjørme av "safe spaces" og identitetspolitikk, og som har slitt med handlekraften og initiativet i krigen mot jihadistisk terrorisme. 

I denne "brave new world" kan det vente flere overraskelser. Neste år skal franskmennene stemme på ny president etter tre omfattende terrorangrep, nederlenderne ha parlamentsvalg og tyskerne likeså. Vi kan fort få en situasjon hvor Frankrike istedenfor USA får sin første kvinnelige president, og hvor Alternative für Deutschland er med på en koalisjon som feier vekk Angela Merkel fra den politiske arenaen. Vi kan i verste fall risikere et fragmentert Europa, og et EU som blir et politisk lik. En best case scenario er at de moderate høyrekreftene vinner, og alternativhøyre og populistene taper. Utgangen blir den samme uansett: oppbyggingen av en ny super-konservativ konsensus som vil dominere i de neste tiårene, sosialt, politisk og økonomisk. 

I en slik verdensorden vil det største spørsmålstegnet være hvordan det vil bli å være minoritet, i en verden hvor majoriteten har tatt tilbake hegemoniet? For progressive og liberale vil det uansett ta lang tid, mye sjelegranskning, samt svette, blod og tårer å vinne tilbake det de har tapt i løpet av 2015 og 2016.

www.AutoDeler.co.no