Somaliske kvinner i Norge ofrer mye for at barna skal få en utdanning og en bedre framtid, mener innsenderen, som selv har 30 års erfaring med integreringsarbeid.
Foto: AMISOM

Somaliske kvinner gull verdt for Norge

Det er ikke målt hva somaliske kvinner har gjort for at deres barn skal komme videre. En ung jente fortalte at det tok flere år før hun forsto at moren, som alltid hadde sjekket at hun gjorde leksene, selv var analfabet. 

Siden slutten av åttitallet har jeg jobbet blant somaliere i Norge, og har også reist og oppholdt meg i de nordlige somaliske områdene. Både gjennom integreringsarbeid og prosjekter i Norge, og personlig kontakt og vennskap i begge land, har jeg fått stor respekt for somaliske kvinner, som sterke, uavhengige og selvstendige, langt fra bildet mange har av somaliske kvinner her i landet. Jeg ser nå, etter alle disse årene, at de har gjort en innsats som har resultert i at deres barn bidrar til å forandre dette bildet.

En somalisk kvinne, i likhet med mange somaliske menn, har blitt buss-sjåfør, og fått mye oppmerksomhet for det. Ære være henne, hun fikk mye motbør før hun, som kvinne, fikk jobb. I tillegg er hun veldig blid.

Å heve blikket
Annen generasjon somaliske kvinner i Norge er også sosionomer, leger, jurister, sykepleiere, tannleger, antropologer, forskere, dataingeniører, barnevernspedagoger, lærere, jordmødre, farmasøyter, profesjonelle tolker, studenter, lokalpolitikere, skribenter. Og omsorgsarbeidere og renholdere. Mange er aktivister og feminister, og er aktive i frivillige organisasjoner. Noen har gjennomført militærtjeneste.

Når noen av disse unge kvinnene kommer i media, og blir holdt fram som gode eksempler, er det ofte underforstått at dette er til tross for at de er somaliere. Tvert om er det fordi de som oftest har vokst opp hos mødre som uten selv å ha oppnådd høy status i det norske arbeidslivet, har ofret tid, krefter og økonomi for at deres døtre (og sønner) skal lykkes.

Langt fra å være passive og arbeidssky er somaliske kvinner bærebjelken i samfunnet. For mange menn er overgangen fra å være familiens overhode som tradisjonelt skal være den som sørger for familiens økonomi i Somalia, til et samfunn der en kvinne kan være «gift med staten», som en mann uttrykte det, har vært et slag i ansiktet for mange. Samlivet byr på mange utfordringer, og skilsmisse er vanlig.

I skvis
Det somaliske samfunnet har gått i oppløsning, også før flukten har arbeidsledigheten vært stor, og både menn og kvinner har måttet finne måter å tjene til familiens livsopphold på. Men når det gjelder det daglige ansvaret for barn, faller ansvaret oftest på kvinner.

I Norge faller de dårlig ut på statistikken. Det er ikke målt hva somaliske kvinner, ofte som alenemødre, har gjort for at deres barn skal komme videre. Flere har selv møtt veggen når de har gått gjennom et NAV-program som i beste fall har ført til en vaskejobb. Uten skolegang fra hjemlandet stiller de svakt og blir sendt fra praksisplass til praksisplass og til kurs som sjelden fører til fast arbeid.

Uten grunnskole, som de sjelden blir tilbudt, kan de bare glemme å nå over et lavt nivå i arbeidslivet, uansett hvilke evner og interesser de måtte ha. Jeg har kontakt med mange kvinner, ressurssterke kvinner, som bare ikke har de ressursene vi trenger her i landet, det vil si formell utdannelse.

Ressurspersoner
Jeg kan nevne mange eksempler. En ung kvinne som kom hit for å gjenforenes med sin mann, hadde allerede to barn og fikk snart ett til. Hun deltok i Introduksjonsprogrammet så fort de eldste kom i barnehagen, mens hun var gravid og raskt etter at den yngste ble født. Da hun ikke fikk tilbud om grunnskole, tok hun skjeen i egen hånd og begynte likevel. Etter en stund fikk hun støtte, er nå ferdig med 10. klasses pensum og vil bli legesekretær. Dessverre har hun blitt skilt på veien, men «klarer seg fint» alene.

En annen, som er alene med fem barn, alle født i Norge, og var analfabet da hun kom, har fullført grunnskolen, går nå på videregående, er utålmodig og går siste året som privatist, sammen med elever som skal forbedre karakterene sine for å komme inn på lukkede studier. I tillegg til skole og fem barn har hun i flere år deltatt i, og ledet, aktiviteter både innen og utenfor bydelen hun bor i. Hennes mål er å bli journalist.

Forsakelser
Felles for mange av dem jeg treffer er at de gjør mye for at barna deres skal benytte sjansene de får til utdanning i Norge. Uten faglig kunnskap passer de på at barna gjør lekser, enten hjemme eller på leksehjelptilbud som finnes i flere bydeler, noen betaler endog for privatundervisning. En ung jente fortalte at det tok flere år før hun forsto at moren, som alltid hadde sjekket at hun gjorde leksene, selv var analfabet.

Stoltheten i ansiktet til en mor som forteller at hennes datter, som den første i familien, skal bli lege, er ubeskrivelig. Forsakelsene som ligger bak, har vært verdt det.

Blant dem som har kommet til Norge i de senere år, er andelen med lite eller ingen skolegang stor, som en følge av borgerkrigen som har herjet i mer enn to tiår. Utdanning, særlig for jenter, har ikke vært tilgjengelig for de fleste. Med en slik bakgrunn er det urealistisk at mange skal få jobber der det nå kreves beståtte norskprøver på forskjellige nivåer. Mange er unge og ivrige, og dersom flere fikk tilbud om grunnskole, hadde det vært en god investering på sikt, for dem, for deres barn og for samfunnet. Det er ikke viljen og interessen som mangler fra kvinnenes side.

Gi dem muligheten
All utdanning medfører kostnader for samfunnet. Noen kommer senere i gang, men kunne likevel bidra i mange år som skattebetalere til å holde maskineriet i gang, i likhet med resten av befolkningen.

Å ta imot flyktninger fra krigsherjede områder, som vi er forpliktet til, må nødvendigvis innebære kostnader, men det er kortsiktig og ydmykende å redusere resurssterke og arbeidsvillige mennesker til passive trygdemottakere.

Somaliske kvinner gir seg ikke så lett, men det er synd at det skal ta to generasjoner før mange får mulighet til å vise hva de er laget av.