Skribenten kritiserer NRKs dokumentar om kriminelle bakmenn i Bergen som utnytter tiggere fra Romania.
Foto: Skjermdump fra Brennpunkt-dokumentaren "Lykkelandet"

Når statskanalen generaliserer

Retorikken etter Brennpunkt-dokumentaren preges av en farlig dehumanisering, gruppetenking og av den samme generaliseringen som NRK selv brukte. Konsekvensen har vært mer vold og sjikane mot tiggere.

Tirsdag den 18.04 2014 kunne NRK Brennpunkt avsløre et storslått kriminelt miljø som delvis poserer som tiggere, men som tilsynelatende lever av menneskehandel, organisert prostitusjon, tyveri og narkosalg. Avsløringene, og omfanget, har allerede blitt et viktig bidrag til debatten rundt tiggere og potensielle nettverk av kriminelle. I undersøkelsene til programmet har NRK valgt å utelate informasjon de har hatt tilgjengelig om øvrige grupper tiggere eller tilreisende fra Romania, som er stedet det kriminelle nettverket har sitt hovedsete. Nøkkelaktører i Bergen som arbeider med vanskeligstilte og tiggere som sitt daglige virke, er ikke gitt plass i dokumentaren. Hverken Robin Hood Huset eller akuttovernattingen til Kirkens Bymisjon har blitt viet plass.

Metodisk avgrensing 
Metodisk sett er ikke en slik avgrensing av fokus nødvendigvis problematisk. De har forsøkt å fokusere på et kriminelt nettverk, og tilsynelatende lykkes godt i å avsløre dette, og et program ville måtte begrenses for å passe inn i et tidsformat. Med to års forarbeid sier det seg selv at mye materiale ikke vil bli brukt. Det problematiske er at avgrensingen underkommuniseres, og at man bruker et generaliserende språk hvor retorikken innbefatter også svake som ikke er en del av dette nettverket. «Tiggere» «tiggermiljøet» og «Rumenere» er flittig brukt språk gjennom hele dokumentaren. Det er ikke redegjort for et skille mellom rumenere, roma eller andre personer som kan tigge i Bergen. Kun i en bisetning nevnes det at ikke alle tiggere i Bergen er med i nettverket og at noen opererer alene. Ingen snakker om at overnattingstilbudet for bostedsløse i Bergen er overfylt og at mennesker avvises ved døren. Kirkens Bymisjon som står for tilbudet påpeker at de tilreisende som sover hos dem må være inne klokken ti om kvelden og at de derfor anslår at de ikke er blant de som bedriver organisert prostitusjon om natten. Flere av disse filmes innledningsvis mellom de som er avslørt som deler av det kriminelle nettverket, og er lett gjenkjennelige for oss som er vant til å se dem i bybildet i Bergen, på tross av NRKs ansiktssladd. Hverken disse, eller den anklagde gruppens rettssikkerhet virker å være i fokus. De prostituerte som til slutt tør å snakke med NRK vil enkelt kunne kjennes igjen av sine bakmenn og anklages for tysting eller utsettes for represalier eller hevn.

Ladd pistol
I hendene på de som mangler evner til å nyansere kan dessuten en avsløring om et kriminelt miljø i en etnisk minoritet fremstå som en ladd pistol. Borgervernet står plutselig sterkere enn rettsvesenet når journalister gjør politiets arbeid og deler det uten taushetsplikt. I beste sendetid, og uten problematiseringer. Jeg brukte to minutter på google for å finne oppholdsadressen til de som er filmet i dokumentaren. Allerede onsdag morgen rapporterer Robin Hood Huset, som er en av Bergens viktigste institusjoner som jobber med fattige og vanskeligstilte, deriblant tiggere og romfolk i Bergen, at flere melder å ha blitt spyttet på og slått i kjølvannet av Brennpunkt-episoden. Det er ikke første gang tiggere i Bergen har blitt utsatt for vold og sjikane. Og journalister som har jobbet med denne saken i flere år har alle forutsetninger for å vite det.

De har også forutsetninger til å vite at undersøkelser om «tiggere» «roma» og «rumenere» spriker, at dette er grupper man finner en sammensatt problematikk hos, og som man har gjort helt ulike funn hos, både fra de som jobber med dem til daglig, forskere, og fra andre journalister. Dette aspektet har de likevel valgt å underkommunisere, samtidig som de kategorisk opprettholder et generaliserende språk, på tross av at de i stor grad har å gjøre med folkegrupper som systematisk har vært utsatt for utstrakt rasisme og manglende tilgang på de samme muligheter og rettigheter som majoritetene i samfunnene de lever i. Vær Varsom-plakaten har ikke hengt høyt på veggen i Brennpunkt-redaksjonen denne gangen. 

Dagen etter visning har NRK bestemt seg for å likevel snakke med de som arbeider med denne gruppen til daglig, da det fremkommer at Brennpunkt-episoden deres har fremkalt hets. Først da blir saken nyansert. Men skaden har allerede skjedd.

I NRK Hordalands kommentarfelt hvor de delte saken på facebook, kalles «de» for «pakk», «send røkla ut» og det oppfordres til å «gå i men stor bue rundt dem, som om de var smittefarlige. Denne form for forakt er det de fortjener». Det blir sagt at rumenere er kyniske folk, på tross av at det fremkommer at bakmennene i Brennpunkt er folk som lever utenfor det rumenske samfunnet da det bygges ulovlige hus i landsbyen de kommer fra som ulovlig kobles på strømnettet. «Beryktet fantepakk av verste sort!» sier en,  og når en rumensk kvinne påpeker at mange respektable rumenere bor og arbeider i Norge, betaler skatt og respekterer lover, får hun som svar av en annen at dette gjelder «sigøynerne». Flere nekter å tro på beskrivelsene av vold, ettersom de selv ikke har observert det. En mener at byen blir et «renere» sted å bo om vi får de bort. Retorikken preges jevnt over av en farlig dehumanisering, gruppetenking og også av den samme generaliseringen som NRK selv brukte i Brennpunktepisoden. Vi må regne med at seere reproduserer generaliseringer de har blitt servert.

Samfunnsopplysning
Dette er det problematiske: NRK tar rollen som samfunnsopplyser, men bare slik de finner det for godt. I forsøket på å avdekke et kriminelt miljø, ender de med å svartmale på ensidig vis en stor gruppe mennesker, en gruppe mennesker som i stor grad er offer for rasisme, manglende menneskerettigheter, og som de selv har avslørt; menneskehandel. Konsekvensen er ikke hjelp til de utsatte kvinnene. Konsekvensen er mer av det samme: hets og vold for enda flere av dem. Brennpunkt fremmer ikke hjelpeorganisasjonene som i mange år har bygget opp tillit til å hjelpe de som rammes. Tvert imot har disse helt sikkert mistet sårt oppbygd tiltro hos de som rammes hardest, da de fremstår som samarbeidspartnere for Brennpunkt. 

Det er ekstremt viktig å avsløre og hjelpe mennesker ut av situasjoner hvor de utsettes for menneskehandel. Det er også veldig viktig å forebygge de samfunnsmekanismene som tillater at noen mennesker forblir utenfor samfunnets regler og rettigheter. Forebyggingen av tanken på at noen mennesker er annerledes, at individet kan defineres av sin etnisitet, sitt samfunnslag og aksepten for at mennesker selges så lenge det ikke skjer i vår kultur, i vår by må begynne med folkeopplysningen og grunnleggende menneskerettighetslære. Det er alfa og omega når man skal bryte opp bander på siden av samfunnet, at de faktisk har muligheten til å delta i storsamfunnet på linje med andre, uten å måtte være i ulovlige sidegrupperinger for å kunne lykkes. Dette gjelder enten de er mennesker som tyr til kriminalitet eller fattige uten arbeidsmulighet som kun tyr til tigging.

Kontrollsamfunn
Både Brennpunkt, Kirkens Bymisjon og politiet fremholder at dette er ekstremt lukkede samfunn som det er veldig vanskelig å få innpass i. Dette er medvirkende årsaker til at det har tatt tid å få kommet inn med hjelpetiltak. Isolasjon og hemmelighold er ofte trekk man ser felles med sterkt familieorienterte samfunn hvor sosial kontroll er omfattende, og tillit til staten er lav. Både kriminelle og ikke-kriminelle roma vil måtte innfinne seg med sterke sosiale bånd. Det er tvingende nødvendig å opprettholde en viss sosial orden og tillit innenfor en gruppe dersom den er marginalisert i storsamfunnet. Når staten svikter deg og du er rettsløs, er du avhengig av familien eller andre sosiale nettverk for å overleve, for å få helsehjelp, penger eller kunnskap. Kvinner som vokser opp i og omsettes i slike samfunn, vil ha store vansker med å få nok informasjon og nok tillit til å klare å bryte ut. De har ofte aldri hatt en mulighet til å være samfunnsdeltakere på linje med deg og meg. Å komme inn og tilby hjelpetiltak og endringer når du står i fare for å miste alle du kjenner i gruppen som har beskyttet deg til fordel for et statsapparat du kun har opplevd å være der for andre, er en ekstremt vanskelig oppgave.

Brennpunkt har heller ikke klart å få innpass, med unntak av en kort samtale med en kvinne som selges sex i nettverket. Ansiktet hennes er sladdet, men hun vil være lett gjenkjennelig for sine bakmenn når de ser dokumentaren. Det fremgår ikke hvordan hennes sikkerhet ivaretas etter at hun snakket med dem på kamera, selv om det fremgår tydelig at det er sterkt tabubelagt i gruppen å snakke med utenforstående, og spesielt journalister. Det samme bekrefter en rumener som ønsker å være anonym overfor TV2 onsdag. Han frykter for sin egen sikkerhet dersom han forteller det han vet om de kriminelle gruppene. 

Når vi vet at vi har å gjøre med en etnisk minoritet som allerede er mye mer sårbar for både å rekrutteres til og utsettes for kriminalitet bør ikke et samfunnsengasjert media ta hensyn til dette? Har NRK ivaretatt sine kilder på en trygg måte? Eller har de i denne saken opptrådt med en generalisering og uforsiktighet som fremmer avstand, segregering og vil gjøre arbeidet for å hjelpe de som trenger det mest vanskeligere? 

Når journalister tar på seg andres arbeid i kraft av sitt samfunnsoppdrag som folkeopplysere, har de også et ansvar for å gjøre det på en trygg måte som belyser saker i dybden, uten å trampe i bedene til de som har kunnskap på feltet de forsøker å utforske. De må ivareta en nyansert opplysning, og de må ha rettssikkerhet og konsekvens i bakhodet når de skal gjøre så viktig arbeid som å avsløre alvorlige kriminelle forhold.

Silje O. Heltne er sosialantropolog med spesialisering i seksualisert vold i Egypt og kriminalitet. Jobber med flyktninger og tverrkulturell kommunikasjon. 

Teksten ble først publisert på Radial Portal. Republisert etter avtale.