Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har flere ganger slått fast at papirløse skal har rett til fundamentale faglige rettigheter, som retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt, skriver Eddie Whyte i dette innlegget.
Foto: Privat

En appell til LO-kongressens delegater

På den forrige LO-kongressen i 2013 ble det vedtatt et nokså progressivt forslag om rettigheter for asylsøkere. Men hva har skjedd siden det radikale vedtaket på LO-kongressen for snart fire år siden? Fint lite, dessverre. 

Handlingsprogrammet forpliktet LO som organisasjon til å jobbe for at asylsøkere skulle «innvilges arbeidstillatelse og tilbys sysselsettingstiltak». Videre skulle landets største arbeidstakerorganisasjon opprette et informasjonssenter som skulle «bistå og verne denne gruppen arbeidstakere».

Vedtaket var banebrytende da det skulle gjelde også for dem som «har fått avslag på asyl» – våre såkalte papirløse – mennesker som bor her uten lovlig opphold, men som ikke kan tvangssendes ut av landet. Årsakene kan være mange, men hovedsakelig enten fordi hjemlandet ikke vil ta dem imot, eller fordi de kommer fra urolige områder i verden der det ikke er forsvarlig å sende dem tilbake.

Lever isolert
«De papirløse», som ofte også kalles «illegale» eller «ureturnerbare», tilhører den mest sårbare gruppen innenfor arbeidslivet. De er ofte bundet av slavekontrakter og uten de rettighetene fagbevegelsen har kjempet frem på vegne av alle arbeidstakere i landet.

I USA har over en million illegale arbeidere deltatt i gatedemonstrasjoner for like rettigheter. Slike protestaksjoner er nesten utenkelig i dagens Norge. Våre illegale er mye mer isolert fra storsamfunnet og lever mye dypere under jorden enn i USA. Politikere på tvers av partigrensene har klart å skape en ny underklasse av folk i Norge som ikke kan reise fra landet, samtidig som de er ekskludert fra det seriøse arbeidsmarkedet.

Elendig psykisk helse
I en nylig publisert studie har Trine Myhrvold ved Høgskolen i Oslo og Akershus sett på den psykiske helsen og levevilkårene til papirløse i Norge. De som jobber, har svært lange arbeidsdager med elendig betaling, ofte ikke mer enn 20 til 30 kroner timen. Levekårene er så marginale at ni av ti papirløse har omfattende psykiske plager, mye på grunn av den usikre livssituasjonen de opplever år etter år.

Uten rettigheter vi tar som en selvfølge, er de dømt til å bli ofre for useriøse arbeidsgivere som misbruker dem, noe som igjen bidrar til å opprettholde den svarte økonomien og svekke fellesskapet. Så lite opptatt av disse menneskeskjebnene er staten, at ingen vet nøyaktig hvor mange det finnes i landet, men det kan dreie seg om alt fra 10.000 til 55.000 personer.

Vedtak i skuffen
Og hva har skjedd siden det radikale vedtaket på LO-kongressen for snart fire år siden? Fint lite, dessverre. Kongressens vedtak har blitt tomme ord på papir. Noen av våre mer erfarne tillitsvalgte er muligens ikke overrasket. Det var tydelige tegn på motstand fra sentrale deler av ledelsen under behandling av saken. Men forslaget ble likevel opprettholdt og vedtatt. Makten på kongressen ligger nemlig i salens stemmer og ikke hos dirigentbordet. I kongressens sal er det demokrati som rår.
Men hva er effekten av demokrati i fagbevegelsen når saker blir lagt i en skuff i fire år og kongressens tydelige stemme blir ignorert? Ser vi på årets innstilling til handlingsprogrammet, er solidaritetsperspektivet fra 2013 blitt fjernet – papirløse er ikke en gang nevnt og asylsøkere nesten usynliggjort.

Det bør være en selvfølge at fagbevegelsen inkluderer de mest sårbare gruppene i vårt fellesskap. Ingen er tjent med en varig underklasse i Norge, bestående av mennesker som lever tilnærmet uten rettigheter på ubestemt tid. Rett til å forsørge seg er en menneskerett. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har flere ganger slått fast at papirløse skal har rett til fundamentale faglige rettigheter, som retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt.

Solidaritet og handling
For deg som er delegat til LO-kongressen, er det fortsatt mulig å gjenreise denne saken og sørge for at også årets LO-kongress vedtar en politikk som er i tråd med våre verdier og tradisjoner om solidaritet. Solidaritet skal jo gjelde for alle vel? Men denne gangen er det kanskje nødvendig å stille krav om reell handling i tillegg.