En ny generasjon vokser opp i flyktningleiren Shatila. Ahed Bahr sitter til høyre i bildet.
Foto: Fagforbundet

Stå oppreist for palestinske rettigheter!

Folk her lider – stor arbeidsledighet, manglende fasiliteter, utdaterte vann- og kloakksystemer, dårlig kosthold og knusende fattigdom, skriver Eddie Whyte i Fagforbundet etter å ha besøkt palestinske flyktningleirer i Libanon. 

Sent i fjor reiste en delegasjon fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp på besøk til de palestinske flyktningleirene i Libanon. Der ble vi kjent med Ahed Baar, som er født og oppvokst i de trange smugene i Shatila i Beirut. I 1948 ble foreldrene hans og 750.000 andre palestinere tvunget til å flykte fra Palestina av den israelske krigsmaskinen. Familien har bodd i eksil siden – 70 år i eksil (!).

I 1982, da Ahed var 16 år, invaderte Israel Libanon. Den palestinske motstandsbevegelsen skulle knuses og sivilbefolkningen var å anse som «collateral damage». Flyktningleirene og Beirut var hovedmålet.

Slaktet ned sivile
Under massivt press trakk de palestinske geriljasoldatene seg tilbake – tenåringen Ahed flyktet sammen med dem og endte opp langt unna, i Bekaa. Yassir Arafat og den palestinske ledelsen ble tvunget helt ut av Libanon og seilte mot Tunisia. Flyktningleirene var nå under israelsk kontroll – ubevoktede og forsvarsløse med kun sivile igjen.

Det var da det skjedde. Pro-israelske styrker stormet Shatila og slaktet 2000 palestinere i det Robert Fisk kaller «den glemte massakren». Den norske journalisten Odd Karsten Tveit var blant de første som slapp inn i leiren, han hadde kun båndopptaker. Den opprørende reportasjen har blitt historisk.

Bildene tatt av andre journalister, viser det Tveit prøvde å fortelle – utallige lik av palestinske flyktninger, slaktet uten nåde. Noen steder lå døde mennesker i hauger, steder der de først ble samlet og så kaldblodig meiet ned. Hele familier ble utradert. De skyldige ble aldri straffet.

Delegasjonen vår besøkte minnemonumentet til ofrene sammen med Ahed. Det tok tid å komme gjennom leiren. Vi stoppet ofte – han kjenner folk her, og de kjenner ham.

Forholdene er kummerlige i leiren.
Foto: Fagforbundet
Fattigdom
Palestinere i Libanon sliter. Selv om de formelt sett er født og oppvokst i landet, har de få rettigheter. De har ingen stemmerett, ingen rett til å eie eiendom og ingen rett til statsborgerskap. De er utsatt for forskjellsbehandling og diskriminering, spesielt på arbeidsmarkedet, der de er utestengt fra mange yrker. De har heller ikke krav på å benytte seg av offentlige skoler og helsetjenester.

Forholdene i leirene er opprørende. Folk vi møter, oppfordrer delegasjonen til å fortelle verden om det vi ser. Shatila eksisterer nå under svært vanskelige forhold. UNRWA er i alvorlig finansiell krise på grunn av manglende bevilgninger, noe som har vært godt dokumentert i lang tid. Palestinerne i flyktningleirene i Libanon har blitt glemt av verdenssamfunnet.

Folk her lider – stor arbeidsledighet, manglende fasiliteter, utdaterte vann- og kloakksystemer, dårlig kosthold og knusende fattigdom. Barn og ungdom er en spesielt utsatt gruppe – derfor startet Ahed og andre «Al Walaa Center» i 2015. De har ambisiøse mål – de vil redde den nye generasjonen av palestinske ungdommer.

Uretten fortsetter
Snart sytti år etter at palestinerne først ble tvunget på flukt, er de fortsatt i eksil i flyktningleirene og avhengige av internasjonal velvilje for å overleve. Valget av Trump i USA betyr at de gode kreftene i Israel og Palestina som gjerne vil bygge broer og skape fred, nå er under enda større press. Norge spilte en fremtredende rolle i Oslo-avtalen som ble inngått i 1993. Avtalen ble fremstilt som gjennombruddet som måtte til for å sikre fred i Midt-Østen og garantere et selvstendig Palestina.

24 år senere er Palestina fortsatt okkupert, flere millioner er i eksil, flyktningleirene er overfylte, Gaza er blitt verdens største fengsel, og israelske bosettere koloniserer stadig større palestinske landområder på Vestbredden. Palestinerne lever under okkupasjon i en apartheidstat, og en fredelig løsning er lengre unna enn noen gang. Oslo-avtalen viste seg å være en katastrofe for palestinerne. Norge har et stort moralsk ansvar og fortsatt en viktig rolle å spille, men hittil har ikke Solbergs regjering vært sitt ansvar bevisst.

Solbergs holdning
DanWatchs-rapporten
fra januar 2017 avdekket at Statens pensjonsfond utland har investert 5,2 milliarder euro i selskaper med virksomhet de ulovlige bosettingene. Den samme regjeringens manglende vilje til å anerkjenne Palestina som stat svekker både Norges troverdighet i utlandet og troen på en to-statsløsning.

Fagforbundet mener at Norge må anerkjenne Palestina og arbeide for at FN åpner for fullt palestinsk medlemskap, med alle rettighetene det innebærer. Ahed Baar og ungdommen han har dedikert livet sitt til, fortjener ikke mindre.

Budskapet Ahed ville at vi skulle ta med hjem, var enkelt: «Vi trenger ikke veldedighet. Vi trenger kun de samme rettighetene som alle andre verdensborgere har. Og vi trenger flere i det internasjonale samfunnet som vil stå oppreist for palestinske rettigheter. Vi må jobbe sammen for å trygge ungdommen og gi dem en fremtid de fortjener.» Det må til og med Erna Solberg kunne skrive under på?