Det er trist å sitte på sidelinjen å se på utvikling som ikke tar landet 10 eller 20, men i hvert fall 100 år tilbake i tid, skriver Sibel Thorsen-Hazır i dette innlegget.
Foto: Wikimedia Commons

Et land i revers

Knebling av meningsmotstandere, forbud av demonstrasjoner og markeringer, fjerning av evolusjonsteori i grunnskolen, forslag om dødsstraff. Listen er lang av tiltak den tyrkiske regjeringen setter til verks for å forme staten slik Erdogan og co ønsker seg.

I en tid der mediene har nok å fokusere på terrorisme, krig og miljøkatastrofer har land som Tyrkia lenge kunnet gå under radaren før noen begynner å stille spørsmål om hvorvidt det har gått for langt. Det vil si, motstandere av AKP har lenge ropt varsku, mens forskere og journalister har vært opptatt med å romantisere politisk islam.

Tilbake til sultanatet
Nå har Erdogan rukket å bli president og kan i prinsipp velge hvem som skal sitte med den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Med et enormt presidentpalass som sitt høysete, glorifisering av det osmanske riket og en egen ny nasjonalsang er det liten tvil om mannen ser på seg selv som den nye sultanen. Arven etter republikkens landsfader Mustafa Kemal Atatürk er på vei til å bli historie og demokratiske verdier anses kun som et middel på veien for å oppnå fullstendig enevelde.

Samler ved å splitte
Det finnes mange teorier om myndighetenes egentlige agenda, men én ting er rimelig åpenbart. Kaoset som oppstod under Gezi-demonstrasjonene var enkelt å både manipulere og utnytte. Valgresultatet i 2015 som var AKPs dårligste valg siden de kom til makten gjorde gjenstand for lobbing i mot en koalisjonsregjering og som tilslutt endte i nyvalg som sikret AKP seier. I tillegg hevder mange kritikere at det 24-timer korte militærkuppet i fjor sommer er noe myndighetene selv står bak. Det er i hvert fall påfallende hvordan presidenten tilfeldigvis befant seg på et hotell i en turistby på vestkysten og snakket direkte med CNN på telefonen hvor han oppfordrer alle til å ta til gatene, for så timer senere å lande på Atatürk Flyplass i Istanbul til en jublende tilhengermasse. Projiseringen av behovet for «den sterke lederen» kunne ikke vært mer klisjéfylt.

Kjønn, etnistitet og religion
I 2012 jobbet jeg ved en organisasjon som fremmer kvinners likestilling i Tyrkia. Jeg husker jeg la merke til en liten tegneseriestripe som hang på sjefens kontor. Den viste først en tegning av en kvinne i kort skjørt som går tett bak en hijabkledd kvinne. I neste rubrikk stor kvinnen i skjørtet foran og ser bak på den hijabkledde som ikke beveger seg, med teksten «Hva med støtten for oss?». Under Erdogans lederskap har rollen som hustru og mor fått en opphøyet status hvor kvinner premieres for hvert fødende barn og hvor abortloven har blitt truet. Den muslimske identiteten er ikke lenger en privatsak og ateisme og feminisme har blitt skjellsord. Oppblussingen av konflikten mellom myndighetene og den kurdiske seperatistbevegelsen PKK, samt fengslingen av samtlige kurdiske politiker har satt sinnet i kok hos mange kurdere.

Same shit, new wrapping?
Man hører ofte det snakkes om hvordan styresmaktenes propaganda, knebling av motstandsytere eller fengsling av journalister ikke noen nyhet i tyrkisk historie. Likevel. Det er trist å sitte på sidelinjen å se på utvikling som ikke tar landet 10 eller 20, men i hvert fall 100 år tilbake i tid. Det hjelper også lite å vite at EU kun er opptatt av holde flyktningene unna den europeiske grensen. Flyktninger som Erdogan, ikke av barmhjertighet, men av strategiske grunner lover statsborgerskap til. Likevel burde både EU og Europa være bekymret over retningen Tyrkia beveger seg i mot. Broen mellom Europa og Asia er nemlig i ferd med å bryte sammen og hvem vet når den vil være i stand til å bygges opp igjen.

www.AutoDeler.co.no